Mye er dårlig, noe er fint

Av Silje Regine Bråthen

Utgitt på Fanaticus forlag

 

«Jeg prøver bare å ta vare på meg selv.”

“Det er du jævlig dårlig på” svaret hans kommer for fort. “Og da syns jeg du skal la de som gjør en bedre jobb, få lov til å hjelpe”.

(Mathilde og Karsten)

 

Mye er dårlig, noe er fint er en liten, uredd roman om det å være atten år og ikke vite hvordan man skal ta vare på sin mentale helse.

Mathilde er bestevenn med eksen og holder bestevenninna på en armlengdes avstand. Hun drikker seg overstadig beruset hver helg og aner ikke hvordan hun skal takle sorg. Hun er blitt profesjonell i å holde alle tanker inne i seg selv, og kaste irrasjonelle følelser på de nærmeste.

Språket flyter og setningene er fine. Dialogen er også veldig fin, og hun har åpenbart jobbet mye med karakterene. De små feilene og dialekten i dialogen er fine detaljer, som gjør dem mer levende. Selv om handlingen er mørk, er det mye humor i setningene, spesielt i dialogen.

Bråthen får tydelig frem frustrasjonen til Mathilde, som gjør alt for å bli sett, men ingenting for å bli hørt. Frustrasjonen til de nærmeste vennene er troverdig og tydelig. Bråthen tar opp mange skjøre temaer, som bør bli tatt ut i lyset. Hun tar opp heftige temaer på en varm måte, med sinne og kjærlighet. Bråthen er ikke redd for å gå inn i det mørkeste, eller skriver i dybden på det du ikke vil lese. Når du tror Mathilde er på sitt laveste, det mørkeste, så skjer det enda mer med henne hun må overleve og overvinne. Det gjør hun med gode venner og gode samtaler.

Ofte kan psykologer virke litt overflødig i romaner, men denne romanen trenger en Hans-Erik. Det er nok mange som trenger en Hans-Erik. Han er en annerledes roman-psykolog, som er glad i Mathilde på en faderlig måte, og som ikke klarer å holde følelsene sine helt tilbake. Dialogen mellom dem er ikke belærende for leseren, han er der for å dra historien videre.

Jeg må nesten skrive om Karsten også. Søte, fine Karsten, som ikke klarer annet enn å si ja til Mathilde, uansett hvor urimelig hun er. Jeg shippet dem gjennom hele boka, og når de tar et oppgjør med hverandre, er det ikke en svær Hollywood-seanse, men en trist og troverdig krangel.

Dette må være en av de bedre ungdomsbøkene 2020 har å by på, og som ungdommene trenger. Den er ikke skrevet ovenfra og ned, men innenfra og ut.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Globus

Av Sarah Smith Ogunbona

Utgikk på Oktober i 2020

Globus er lettlest og en fin bok om ei ung dame som ikke helt vet hvordan man er voksen.

Den kunne med vinning ha gått dypere inn på hvorfor Europa var sjalu, og hva som drev henne til å handle slik hun gjorde. Det ble plutselig mer spennende når man fikk vite at hun ikke bare var perfekt og herlig, men at hun også hadde skrupler og egne meninger som ikke bare dreide seg om flyselskapets beste eller skjønnhet. Jeg-et er naiv, uselvstendig og forteller gladelig leseren hvordan oppveksten var preget av omsorgssvikt og lite kjærlighet fra foreldrene. Det er sårt å lese, og som leser skulle jeg gjerne ha gitt henne en klem. Hun skulle nok ha gitt seg selv en klem også, hun syns riktig synd på seg selv.

Boka er ryddig, har et fint driv, men kunne gjerne gått mer innpå hva som skjer nå som boka er ferdig. Hun har fått stablet karrieren relativt bra, men alt rundt henne faller sammen og hun handler som hun alltid har gjort, og når boken endelig får en ny kurs, det skjer noe uventet, så er romanen ferdig.

Romanen er rolig og jeg-et er troverdig. Historien er sår og leseren vil virkelig at hun skal få den hjelpen, og særlig kjærligheten hun trenger og fortjener.

Skrevet av

Helene Tufte

Fortsett å lese «Anmeldelse av Globus»

Reklame: Frieksemplar av forlaget

Jeg går og lever

Av Mirja Unge

Utgitt på Oktober i 2020

 

Denne boka tar for seg ungdommens råskap, livet på bygda og en ganske dyster og skakkjørt tilværelse for samtlige karakterer. Den svenske forfatteren Mirja Unge har med denne romanen mottatt flere priser. Vær forberedt på en mørk affære hvis du leser denne, men du kan også vente deg fantastisk skarpe og velskrevne setninger i blant.

Hovedpersonen Tove er femten år og bor sammen med en far og en søster. Begge familiemedlemmene invaderer henne på ulikt vis. Skolehverdagen til Tove preges av overgrep og anarki, fester med klåfingra gutter og skittenrealisme i n’te potens. Dette er ganske røffe saker, og for å være ærlig, så ble handlingen til tider så svart og dyster at det tippet over til å bli lite troverdig. Galgenhumoren som pipler gjennom er fin, den, men at absolutt alle karakterene i handlingen er så fucked up og livene så mørke og håpløse? Det klarer jeg ikke helt å forstå. Finnes det virkelig ingen lyspunkt i fortellingen? Da er det jo bare kjip lesing. 

Unge har et særegent språk, hvor setningene ikke inneholder komma, og kan strekke seg over en hel side. Tidvis framstår stilen som irriterende, forstyrrende, og den kamuflerte, i hvert fall for meg, mye av handlingen, gjorde ting diffust. Mot slutten virker det som den håpløse faren og Tove kommer litt nærmere hverandre, men da kommer det flytende språket litt i veien for budskapet igjen: «Jo, sier jeg, for fattern og jeg sitter og har liksom en samtale nesten sitter vi og har.» Jeg forstår ikke helt greia med å la setningene flyte sånn ut og ikke ha komma. I kanskje 7 av 10 tilfeller endte jeg opp med å lese slike setninger flere ganger, og dette hemmer naturligvis leseropplevelsen. 

Men for all del – Mirja Unge har en sylskarp penn, og jeg forstår mottakelsen av denne romanen. «Frosten glitrer som metallspon i grusen månen er tynn og kald og jeg har føttene mine og skrittene jeg tar dem aldri om jeg ringer fattern jeg har aldri ringt jeg går hjem jeg er ikke redd skogen står stum og glor på meg stammene er varme og ranke de strekker ryggene sine stammenes ujevne fester i jorden» Følgende avsnitt er ikke noe annet enn en nydelig skildring av Tove som mistrives på skolen, men som heller ikke vil hjem til den fæle faren sin. Utover i handlingen er språket dessuten krydret med skildringer hvor ordene er valgt med omhu, og disse er rene nytelsen å lese: «Innimellom har jeg ingenting jeg har bare tausheten den er et kaldt våpen jeg setter den som et skjold og holder meg bak det uansett hva som skjer». Wow! 

Alt i alt er dette en mørk og tidvis hjerteskjærende roman om rotløshet blant ungdom – og til tross for all møkka i livene deres, så har vi kanskje litt godt av å lese om folk som har det ganske håpløst også. Denne boka får terningkast 4 av meg. 

 

Skrevet av

Ingvild Hegge Eriksen