Reklame: Frieksemplar av forlaget

Jeg går og lever

Av Mirja Unge

Utgitt på Oktober i 2020

 

Denne boka tar for seg ungdommens råskap, livet på bygda og en ganske dyster og skakkjørt tilværelse for samtlige karakterer. Den svenske forfatteren Mirja Unge har med denne romanen mottatt flere priser. Vær forberedt på en mørk affære hvis du leser denne, men du kan også vente deg fantastisk skarpe og velskrevne setninger i blant.

Hovedpersonen Tove er femten år og bor sammen med en far og en søster. Begge familiemedlemmene invaderer henne på ulikt vis. Skolehverdagen til Tove preges av overgrep og anarki, fester med klåfingra gutter og skittenrealisme i n’te potens. Dette er ganske røffe saker, og for å være ærlig, så ble handlingen til tider så svart og dyster at det tippet over til å bli lite troverdig. Galgenhumoren som pipler gjennom er fin, den, men at absolutt alle karakterene i handlingen er så fucked up og livene så mørke og håpløse? Det klarer jeg ikke helt å forstå. Finnes det virkelig ingen lyspunkt i fortellingen? Da er det jo bare kjip lesing. 

Unge har et særegent språk, hvor setningene ikke inneholder komma, og kan strekke seg over en hel side. Tidvis framstår stilen som irriterende, forstyrrende, og den kamuflerte, i hvert fall for meg, mye av handlingen, gjorde ting diffust. Mot slutten virker det som den håpløse faren og Tove kommer litt nærmere hverandre, men da kommer det flytende språket litt i veien for budskapet igjen: «Jo, sier jeg, for fattern og jeg sitter og har liksom en samtale nesten sitter vi og har.» Jeg forstår ikke helt greia med å la setningene flyte sånn ut og ikke ha komma. I kanskje 7 av 10 tilfeller endte jeg opp med å lese slike setninger flere ganger, og dette hemmer naturligvis leseropplevelsen. 

Men for all del – Mirja Unge har en sylskarp penn, og jeg forstår mottakelsen av denne romanen. «Frosten glitrer som metallspon i grusen månen er tynn og kald og jeg har føttene mine og skrittene jeg tar dem aldri om jeg ringer fattern jeg har aldri ringt jeg går hjem jeg er ikke redd skogen står stum og glor på meg stammene er varme og ranke de strekker ryggene sine stammenes ujevne fester i jorden» Følgende avsnitt er ikke noe annet enn en nydelig skildring av Tove som mistrives på skolen, men som heller ikke vil hjem til den fæle faren sin. Utover i handlingen er språket dessuten krydret med skildringer hvor ordene er valgt med omhu, og disse er rene nytelsen å lese: «Innimellom har jeg ingenting jeg har bare tausheten den er et kaldt våpen jeg setter den som et skjold og holder meg bak det uansett hva som skjer». Wow! 

Alt i alt er dette en mørk og tidvis hjerteskjærende roman om rotløshet blant ungdom – og til tross for all møkka i livene deres, så har vi kanskje litt godt av å lese om folk som har det ganske håpløst også. Denne boka får terningkast 4 av meg. 

 

Skrevet av

Ingvild Hegge Eriksen