I en tid der korona hindrer menneskelig kontakt, der alle møter blir begrenset eller lagt til telefoner og andre skjermer, der du endrer oppfatninger rundt hvordan du snakker, hvordan du føler og hvordan du ser på andre, er det fint å kunne lese en roman som setter ord på situasjonen. I Komposisjoner av lys får leseren være med på en prest sin opplevelse av koronaåret etter at landet stengte ned. Teksten er fortalt i bruddstykker, akkurat slik livet har føltes i denne perioden. Vi får bli med på hvordan arbeidet som prest har endret seg, og hvordan familie og venner plutselig er langt vekke, uten mulighet til kontakt annet enn gjennom telefon.
I tiden med pandemi, har mange valgt å dykke ned i romaner som omhandler pest og tidligere utbrudd som har snudd verden på hodet. De fleste av disse romanene viser forferdelige scenarioer med tragiske utfall, død og grusomheter rundt hvert hjørne, litt sånn som nyhetene det siste året. Vi blir prakket på med alt det forferdelige som skjer. For så klart er det helt grusomt! Men er det ikke også da at vi trenger håpet?
«[…] Det er som om mørket faktisk sluker lyset. Det er som om jeg bare må være her. Hos deg, Gustav.»
«Så vær hos meg», sier han enkelt tilbake.
Thorsen, side 246
Jeg skjønte ikke før jeg leste denne romanen, hvor sårt jeg lengtet etter å lese om håpet. For selv om romanen viser leseren hvor mye som har endret seg under pandemien, og hvor vanskelig det kan være for mange, skapes en undertone av håp igjennom hele teksten. Og dette gjelder ikke bare et håp om at livet igjen vil bli normalt. Det gjelder også et generelt håp om mennesket og verden vi lever i. Ved en scene der hovedpersonen, Mette, er hos en venn ved navn Andreas, uttrykker Andreas at han gråter over klimaendringene og barna som hjelper å renske opp i fjære. «Det hjelper jo ikke. Det vil skje igjen. Og igjen» (Thorsen, 339), sier han. Mette svarer han da med at han ikke får lov til å si noe annet enn at det hjelper: «De får kjenne at de har krefter, og at de kan. De kan hvis de vil.» (Thorsen, 339). Jeg tror ikke det bare var Andreas som trengte å høre dette.
Spesielt en scene utmerket seg da jeg leste romanen. Mette får datteren Olivia gjennom en annen kvinnes egg, på grunn av hennes infertilitet, noe som utløser en sjalusi mot den andre kvinnen, som hun også kaller Y. Følelsene for Y og Olivia er virkelig sårt skrevet. Jeg kunne føle dem langt inn i hjerterota.
Kombinasjonen av handling, visdomsord og Bibelvers gir en egen stemning til teksten. Det er rett og slett en god roman å være i. Jeg føler meg ikke ferdig med boken da jeg har lest ut siste side. Jeg lar den ligge på nattbordet mitt og slår opp på tilfeldige sider. Da kan jeg for eksempel lese om Mette som oppdager at en melodi hun selv trodde hun hadde komponert, egentlig var laget av en annen. Jeg velger her å avslutte med Gustavs nydelige forklaring:
Han sa at han trodde dette var en måte å henge sammen med verden på. Dette at en liker noe så godt at en tror en har laget det selv.
[…]
[Han ga meg lov] til å kjenne sangen som min. Og da var det som om den kom tilbake til meg som min egen igjen. Min egen melodi.
Hva skjer når omsorg blir et økonomisk spørsmål? I Se deg over skuldra står Marius, en erfaren barnevernspedagog, overfor en vanskelig sak. Lisa og datteren Anna trenger sårt hjelp, men oppfølging koster penger, noe avsnittslederen Terje er fast bestemt på å spare. I frykt for å miste omsorgen, drives Lisa på flukt, og i søket etter henne må Marius’ team reflektere over verdier og prioriteringer. Er det mulig å kutte ned på utgifter og samtidig gi tilstrekkelig oppfølging? Og kan sparing som motivasjon lede til feilaktige beslutninger med alvorlige konsekvenser?
Foto: Ola Fadnes
Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?
Jeg er forfatter og pensjonist, 69 år og debuterte i fjor med romanen Se deg over skuldra. Ingen ungdomsdebut akkurat, men så er det da heller ingen aldersgrense for forfattere. Det viktigste for meg er at jeg har stor glede av å skrive, og at noen der ute vil lese det jeg skaper. Som far til to barn og med full jobb innenfor sosialsektoren, fant jeg lite rom for å prioritere de store bokprosjektene. Men nå når jeg er en «fri mann», og kan jobbe for meg sjøl og heve livsoppholdet mitt hos NAV-pensjon og Skien kommunale pensjonskasse, nyter jeg forfattertilværelsen. Jeg nevnte Skien. Der bodde jeg i mange år, det var her mine barn vokste opp. For kort tid siden flytta jeg tilbake til Oslo, der jeg ble født og nå bor.
Jeg er utdanna sosionom og sosiolog og jobba i barnevernet nesten alle mine yrkesaktive år, både som saksbehandler, rådgiver og leder. Med og uten korona er livet veldig bra. Jeg er privilegert og takknemlig. Jeg har sett såpass mye av verden på den andre siden, at jeg vet det fins, også i Norge, et slit og strev som mange må håndtere hver bidige dag. For mange handler det om å overleve. Det som bekymrer meg mest i vårt lille land og verden for øvrig, er at forskjellene mellom høy og lav, rik og fattig, innafor og utafor, kort sagt klasseforskjellene øker. Som Leonard Cohen synger: the poor stay poor, the rich get rich. I mitt forfatterskap forsøker jeg å gi dette en sentral plass. Men for all del: jeg skal ikke ut på misjonsmarken, jeg skal ikke predike, det har for mange gjort allerede.
Hva handler Se deg over skuldra om?
Det handler om det mange elsker og andre hater, om barnevernet i en vanlig norsk kommune. Norsk barnevern – et omdiskutert og kontroversielt tema i både inn- og utland. Boka viser hvor vanskelig det er for den nybakte mora Lisa å møte barnevernet, noe hun gjør allerede på sykehuset rett etter fødselen til datteren Anna. Trusselen om å miste omsorgen for barnet, bl. a fordi hun ikke klarer å forlate den voldelige barnefaren Stian, henger over henne. Hun flykter, og på flukt fra myndighetene, og etter hvert Stian, oppstår det dramatiske hendelser. Den hun møter i barnevernet er Marius, en godt voksen teamleder og barnevernspedagog. Han ønsker å hjelpe Lisa, men når hun ikke vil, og han av sjefen sin Terje ikke får muligheter til å bygge opp et tillitsforhold til henne, blir det vanskelig. Barnevernlederen er mer opptatt av budsjetter og effektivitet enn godt barnevern, mener Marius, et ståsted han ikke kan eller vil dele. Det dreier seg dermed om to hovedkonfliktlinjer: Lisa, kontra Marius og Terje, og Marius kontra Terje, eller med andre ord: Den sårbare kvinna mot systemet og, satt på spissen: «idealisten» mot «realisten»…
Ola Fadnes
Bor i Oslo. Født og oppvokst her
Aktuell med Se deg over skuldra
Du har, som du sier, arbeidet mange år i barnevernet, både som saksbehandler og leder. Hvordan har du tatt bruk av erfaringene dine i romanen?
Det meste av mitt arbeidsliv har dreid seg om barnevern, grovt snakka 40 år. Fortellingene herfra er mange, og jeg har i boka miksa noen av dem sammen som en mosaikk, ikke ut fra en sak, men litt fra flere. Etter så mange år, har jeg uhorvelig mye å øse av. Jeg har jobba mye med å ikke dømme og fordømme, ikke tenke svart-hvitt, ikke forenkle det komplekse. Barnevern hendler mye om verdier og etikk. Ulike hensyn og interesser skal avveies. Jeg har ønska å vise utfordringene i fagfeltet, uten å skrive en fagbok, noe flere mente jeg burde.
Mitt prosjekt var romanen. Jeg ville løfte fram barnevernet gjennom levende skikkelser som skapte følelser, og ikke først og fremst appellere til intellektuell nysgjerrighet. Det var kjøtt og blod, tårer og snørr jeg ønska meg, ikke faglige resonnementer og statistisk analyse. Jeg ville ikke bli for sentimentalt, men heller ikke være kynisk. Intensjonen har ikke vært å forsvare barnevernet, men heller ikke kviste det. Jeg har ønska å være kritisk, uten å slakte. For en innbarka fagperson, må jeg innrømme at det ikke var så lett å omstille seg fra fagtenkning og skriving til det skjønnlitterære. Jeg kom fort over i læremester-rollen, pedagogen som skulle forklare leseren hvordan barnevernet fungerte. Min første veileder ga meg stryk på dette. «Dette er ingen roman, men en fagbok» var hans stadig tilbakevennende dom. Jeg så det han sa, og prøvde igjen, til det ble en bok jeg kunne kalle drama-thriller. En spenningsbok fra barnevernet. En roman.
Vifølger ikke én, men to personer. Barnevernspedagogen Marius og Lisa, en ung mor med et anstrengt forhold til barnevernet. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?
Jeg følger to personer fordi det gir meg god mulighet til å dyrke fram ulike perspektiver, noe som bidrar til et mangefasettert bilde og til økt innsikt og helhetsforståelse. Perspektivet til Marius er langt på vei mitt eget, og sjøl om han ikke er meg, har jeg dette perspektivet inn under huden. Jeg bærer hans briller. Jeg har derimot aldri vært på andre siden av bordet, så det har vært mer krevende. Jeg har snakka med og vært i kontakt med massevis av foreldre og barn/ unge med saker i barnevernet, men innser at dette er noe helt annet enn å ha frakken på. Det har vært viktig for meg å se og beskrive Lisas virkelighet troverdig. Tilbakemeldingen fra andre, er at jeg langt på vei har lyktes. En roman handler ofte om motsetninger og kamp, det gir dynamikk og spenning til fortellingen. De to perspektivene i min bok speiler to konflikter (sjøl om det i min bok godt kan snakkes om tre konflikter), som mange vil kjenne igjen fra media, og da ofte kun via overskrifter. Jeg håpet at boka kunne bidra til mer dybdeforståelse og debatt.
«Det skremte han å tenke på alle barna som ikke fikk hjelp, eller fikk den alt for seint på grunn av unnfallenhet. På mange måter rart at ikke flere krevde erstatning for sviket når de ble voksne, tenkte han. Men selvfølgelig, en tapt sak svir skikkelig økonomisk, og er en risk å ta for mennesker som allerede har lite. Paradoksalt i et land som påstår å ha likhet for loven»
s. 31
Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?
Redselen for å bli refusert, og hva det ville gjøre med meg, var nok hovedårsaken. Det var ikke særlig forlokkende. Jeg visste at sjansen var stor. Jeg er tross alt hverken Ibsen eller Saabye Christensen. Jeg jobba med boka i mange år, og var bestemt på at den skulle ut. Jeg hadde hørt og lest om hvordan forlag sannsynligvis ville kreve endringer i både innhold og tekst, vrenge og vri på det meste. Og det var heller ikke forlokkende. Da var det bedre å være indie-forfatter. Men det stod hele tida klart for meg at boka skulle ha god kvalitet, sikra gjennom profesjonelle hjelpere. Det å ha styringa på eget bokprosjekt var viktig. Og tanken på at de store forlaga skulle stikke av med en eventuell fortjeneste, ga meg dårlig smak.
Kan du si litt om prosessen med å få utgitt romanen? Hva gjorde du og hvordan gikk det?
I begynnelsen bare skreiv jeg. Jeg hadde en del ideer innenfor temaet barnevern, og heiv de ned på papiret. Kanskje ikke den lureste tilnærminga til et forfatterskap, men for meg nødvendig. Det ble masse etterarbeid, og det meste kunne ikke brukes. Likevel vil jeg i ettertid si at det nok var veien jeg måtte gå, prosessen jeg måtte igjennom. Samtidig gikk jeg på flere forfatterkurs. Det mest omfattende var Forfatterakademiet, drevet av forfatter Morten Harry Olsen. Der var det mange, men akk så nødvendige, runder med tøffe tilbakemeldinger på tekst, oppbygging, karakterer, dramaturgi osv. Utover dette hadde jeg også et par profesjonelle konsulenter som jeg fant på nettet. De ga meg nyttige tilbakemeldinger. Og jeg hadde, og har enda, et par venner som ble nærlesere og sa sitt.
Når teksten fikk fastere form og det nærma seg utgivelse, innså jeg min ringe kunnskap på dette området. Jeg kobla meg derfor opp mot Boldbooks. Disse skaffa meg profesjonell språkvasker, korrekturleser, redaktør og designer til omslaget. Alt dette fungerte veldig bra. Det kosta penger, men det var tross alt en bok jeg skulle utgi, ikke en pamflett. Min største utfordring og tilbakevendende hodebry har vært markedsføring. Jeg liker rett og slett ikke å eksponere meg sjøl på sosiale medier, og hvor jeg enn forhørte meg, så var markedsføring på nettet mantraet. Dette er en kode jeg ennå ikke har knekt.
«Oppkjøring» av boka var planlagt i mars 2020, som viste seg å bli samtidig med oppkjøringa til covid-19. Dermed gikk hele lanseringarrangementet mitt fløyten, og alle de møtestedene jeg hadde planlagt ble stille begravd. Men for all del: Dette ramma ikke bare meg, og som NAV-kunde fikk jeg hele tida min faste pott med penger inn på konto. Men jeg innrømmer at dette ble en liten nedtur. Det siste forfatterkurset jeg var på, i november 2020, var med Gro Dahle. Når jeg sammenligner dette med kurset til Olsen, slår det meg hvor forskjellige tilnærminger sjøl etablerte forfattere har til det å skape, trylle fram tekst, ja til å være forfattere. Det er mye i det at hver forfatter må finne sin måte å gjøre det på. Jeg leter fortsatt etter min.
Har du planer om å utgi flere bøker?
Ja, jeg skriver på en ny nå. En selvstendig oppfølger til den første, innen samme univers og med de samme hovedpersonene. I tillegg prøver jeg å løfte barnet mer fram og gi det en egen stemme. Så får vi se.
Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?
Ikke gi opp! Jobb med tekst og helhet. Disiplin er nødvendig. Det å bygge opp en roman er krevende og det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen. Skriv fordi du er glad i det og ikke fordi du skal bli en ny litterær stjerne på nattehimmelen. Da kan det fort bli mørkt. Det å skrive en roman handler også om å orke, tørre å være i kaoset, la ideer og fantasi vokse seg store og mektige, og så strukturere det hele derfra. Å bearbeide tekst og skape oppbygging er en langsom prosess. Tålmodighet er en dyd. Noe Morten stadig gjentok var at skrivearbeidet mest av alt er et håndverk. Jeg tror han har rett.
Se deg over skuldra kan bestilles hos alle bokhandler og nettbokhandler.
Boken fokuserer på en rekke plasser fra Ljøradalføret, lengst nord i Sverige. Fra Drevfjället til Görälven. Ljøradalsføret er plassert rett ved norgesgrensa. Nicolaisen forteller om de ulike områdene, med mye overskudd. Han forteller om sagn og fine rasteplasser, hvordan elven Görälven renner gjennom byen han er i, og hva du helst bør se og hvor du bør reise, for å få med deg det fineste Ljøradalsføret har å by på.
For en som er interessert i å utforske nye plasser, og å få et tettere innblikk på disse, er denne boken veldig interessant. Det er mye fascinerende fakta i boken, og Nicolaisen har lagt inn mye arbeid. Han kommer med bakgrunnsinformasjon om navn og stedene, og det er alltid interessant å vite om.
Språket i innledningen er nøyaktig, samtidig som det flere steder er poetisk. Han kommer med flere anbefalinger hvis leseren ønsker å ta samme tur, noe jeg fikk veldig lyst til etter å ha sett de nydelige bildene av, for eksempel gamle stabbur eller den vakre naturen som finnes i Skandinavia.
Jeg skulle ønske at det var lagt med et kart, slik at man kunne få en visuell forståelse av hvor områdene ligger i forhold til hverandre. Ellers er det en ryddig og lærerik bok, om et vakkert område.
Bildene er gode og stemningsfulle, men enkelte ganger kunne det bli litt mange bilder fra den samme plassen, noe som ikke føltes like nødvendig.
Boken gir et godt innblikk i området for leseren, og man lukker boken med en følelse av å kjenne området, og et ønske om å se det i virkeligheten.
I Bilder från Ljöradalföret tas vi med til den åpne og innbydende dalen, som strekker seg fra Gördalen i nord til Støa i sør. Boka lar en oppdage kjente og ukjente steder i området, til inspirasjon for enhver natur- og turglad leser.
Hvem er du?
Född 1969 och har bott hela livet på Lidingö utanför Stockholm. Är sambo och vi har två barn. Började jobba som linjemontör men har i snart 30 år arbetat som COBOL-utvecklare och med drift/stöd inom Stordator. På fritiden är jag bland mycket annat handbollstränare för ungdomar.
Fortell litt om boka di, Bilder från Ljøradalføret.
För mig så börjar ofta en bok med en bild, så även i detta fall. En bild kan ge den där tanken som gör att man börjar spinna vidare kring en plats eller ett område. Så var det även i detta fall, att en bild på Instagram fick mig att börja kika lite på vad jag själv hade för bilder.
Tidigare har jag ju mest skrivit om vandringsturer, historia, sagor mm men denna gång ville jag att bilden skulle stå i fokus. Jag ville också att man skulle kunna resa från norr till söder i dalföret och det skulle vara en blandning av kända och okända motiv, även för de som bor i området.
För mig som är utsocknes har det varit en utmaning att få till de bilder jag ville ha, från alla årstider och tider på dygnet. Det är inte alltid som vädret har varit med mig så det gäller att ha lite tur också. Sedan har några av mina norska vänner bidragit med bilder till boken också.
Författare säger jag utan att tveka. Jag tar däremot väldigt många bilder och har nog lätt för att ’se’ ett motiv men jag är absolut ingen fotograf. Dokumenterar och försöker ställa mig så att jag får den vinkel jag vill ha men håller inte på och ställer in kameran. Auto-läget är en bra vän.
Du har gitt ut to lignende bøker tidligere, med bilder og beretninger fra Østre Trysil og Sälenfjällen. Hva er det med disse fotobøkene som fenger deg?
Egentligen är detta den första fotoboken. Den första boken Vandringar i Sälenfjällen och Østre Trysil som jag gav ut 2012, är en ’vanlig’ vandringsbok med 95 vandringsleder, med historia om området, platser osv. Det är inte en bok man har med sig i benfickan utan snarare sitter med och planerar och längtar sig bort.
Den andra boken; Bilder från Sälenfjällen och Østre Trysil kom ut 2015. Den handlar mer om olika bilder och en historia kring dem. Exempelvis ’skottet i Orrstugan’ där man hade festat och spelat kort. För en av deltagarna gick det inte bra utan han förlorade massor med pengar. Under förevändningen att han skulle ut och kissa tog han med sig geväret och satte det mellan stockarna och tryckte av. Just då böjde en annan av deltagarna sig ner efter ett tappat spelkort på golvet så kulan sköt av hängslet från byxan. Kulhålet i timmerväggen finns fortfarande kvar.
Hvor stammer turgleden fra?
Jag tror det är en blandning av att vara ute i naturen och att jag började fjällvandra när jag var 17-18 år. Sedan började jag besöka och skriva om Sälen- och Trysilområdet 1996 och så har det utvecklats därifrån. Om jag ska vara ärlig har det blivit fler turer i skogslandet än ute på fjället de senaste tio åren, just för att kunna besöka kända och okända platser och dokumentera dem.
Hvorfor ville du lage en fotobok om akkurat Ljøradalføret?
Under många år har jag ju varit i utkanterna av Ljøradalføret, främst kring gränsen men även längre norrut. Många av mina norska vänner har ju gett tips om turer och platser att besöka men det var som sagt just en specifik bild som gav mig knuffen att sätta igång.
Hvorfor valgte du å gå indie?
För att ha koll och göra som jag vill. Jag hade faktiskt kontakt med ett par förlag runt 2009-2010 som ville ge ut min bok men de var ute efter en enklare pocketbok som man kunde ha med sig i benfickan på tur. Min målbild var just att sitta i favoritfåtöljen i november med snöstorm utanför och något gott i glaset och läsa och längta sig bort.
Sedan tog jag hjälp med sättning och fick många andra bra tips via Föreningen Egenutgivarna. Med facit i hand hade jag gjort ungefär samma sak idag. Fördelen är att du har koll på ditt arbete hela vägen vilket också kan vara en nackdel. Man blir lätt blind för sina egna misstag och man behöver sköta all marknadsföring för att nå ut.
Eftersom jag skriver om ett specifikt område är det nog lättare för mig att nå ut via andra kanaler, t.ex kommissionsförsäljning direkt i lokala butiker än för den som t.ex skriver romaner eller poesi.
Nu efter att ha gett ut den tredje boken om området tycker jag att jag borde ha gjort de flesta misstagen men man lär sig alltid nya saker.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Gör det! Skriv! Jag skulle nog säga att det här med att ge ut en bok inte är så svårt som man inbillar sig men att svårigheterna är på ett annat plan. Framförallt tar det mycket längre tid än du tror. Ibland finns inte inspirationen där, ibland är kanske ett omtag av hela boken att föredra. Låt det ta den tid det tar och lova inte alla du känner och inte känner att boken ska vara klar en viss tidpunkt.
Dela in bokskrivandet i tre delar:
1) Skriv din text. Skriv om, ändra, låt någon ha synpunkter, ge upp, börja om igen och så vidare. Till slut är boken klar och ska ’bara’ sättas och tryckas. Nu har du gjort en tredjedel.
2) Sättning av boken. Korrekturläsning, ändra bilder, ta bort bilder, fixa nya bilder. Har du som jag mängder av bilder som är tagna på privat mark går det åtskillig tid till att få godkännande för tryck.
Vem äger marken och hur får jag tag på personen? Många liksom jag svarar inte på okända nummer som ringer. Har du äldre bilder? Får de publiceras?
Ta hjälp av någon redaktör. En redaktör är ett ’måste’ men behöver inte vara en tjänst du köper. Det kan även vara en vän eller sambo men här finns det stora fallgropar. Din redaktör kommer och ska ifrågasätta allt. Dina olater som du har när du skriver. Dina ord som du upprepar, dina logiska luckor, syftningsfel osv. Noterade du att jag hade tre meningar i rad som började med Din, Dina, Dina ? Kort sagt ’kill your darlings’.
Men så en dag, efter provtryck och otaliga mail och en nästan febrig väntan så har du din bok i handen + ett antal kartonger som ska förvaras och kanske distribueras.
Gott så, nu har du gjort två tredjedelar.
3) Den tredje delen som man inte tänker på är ju att marknadsföra boken och sköta distribution. Det här tar tid. För mig i Sverige som har skrivit en bok som till största delen handlar om den norska sidan är ju fraktkostnaden hopplös. Nu finns ju boken i Bokbasen men jag sköter distributionen själv. Kanske finns det någon kommissionslösning som jag inte har hittat än? För mig blir FS eller SD för dyrt. Dessutom ska ju böckerna fraktas till Osloområdet.
Jag är ofta med på marknadsdagar i Sälen- och Trysilområdet och säljer böcker, håller något föredrag och knyter kontakter. Ibland håller jag föredrag och visar bilder. Syns man inte så finns man inte. Bjud på din kunskap. Var hjälpsam i lokala Facebook-grupper osv.
Lokala reklamblad funkar rätt bra att ha lite reklam i. Inte så dyrt men läses av många. Traditionell reklam kostar mycket och ger… ingenting. Reklam på Facebook osv då? Några få har gått plus men för de flesta kostar det mer än smakar.
Det här tar som sagt tid, mer än man tror samtidigt som det är kul.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Javisst. Jag hade tänkt att göra en del två av Bilder från Ljøradalføret för det finns minst 1500 platser i dalföret som jag inte har besökt än + ett antal hundra på den svenska sidan. Men pandemin har ju ställt till det vilket även delvis har påverkat distributionen av böcker till Norge. Så de planerna får vänta tills vi kan passera gränsen igen.
Istället kommer jag att göra en ny version av min första bok som har varit slutsåld i ett par år men som är efterfrågad av många.
Saker förändras. Broar försvinner, en flygplats byggs mitt i allt, information blir inaktuell. Jag ska gå igenom hela boken och skriva om den samt ta en del nya och bättre bilder. Nya kartor blir det också.
Tanken är att den ska bli klar under hösten 2021. Samtidigt så tar det längre tid än man tror så den blir klar när den blir klar…
Har du noen forfatterforbilder?
Absolut! Det finns många… Charles Bukowski, Mikael Niemi, Andrew Vachss och Arto Paasilinna bland många. Av norska författare läser jag gärna Karsten Alnaes, Haakon Garaasen, Halvor Floden och Jon Vegard Lunde.
En salig blandning av drastiska och mustiga berättelser eller historiska skildringar och levnadsöden. Kort sagt; böcker som ger något och som man gärna återvänder till.
Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise
Av Arne Reidar Pettersen
Utgitt på Kolofon forlag i 2020
I mørket tenker jeg på forfattere jeg har lest gjennom årene, og som har skrevet urolig og lidenskapelig om ødeleggelsen av natur og utryddelse av dyr – men hva har det medført? Veldig lite. Verden fortsetter uanfektet, akselererer appetitten.
Pettersen, side 71
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp tar leseren med på en 311 dagers sykkelreise mellom verdens sørligste by og frem til Norges nordligste, i alt 23642 kilometer. På reisen får leseren lære om landenes historie, deres politikk og levekår, litteraturhistorie og andre individer. Økologien står også alltid sentralt gjennom reisen. Verkets største kunst, er hvordan det kombinerer det historiske og filosofiske med den ytre handlingen.
Hvert «kapittel» (altså dag) er alltid forholdsvis kort, noe som gjør at man aldri drukner i all informasjonen. Samtidig må det også sies at hvis du velger å lese store deler av boken i ett strekk, vil en del informasjon fort gå litt over hodet på deg, da det kan bli mye på en gang. (Mulig dette også bare er en personlig mening, der det kun er jeg som sliter med å huske mye opplysninger som blir gitt på en gang). Jeg anbefaler uansett at du velger å bruke tid på å lese boken, da det er mye interessant som blir nevnt som er verdt å få med seg.
Det historiske og samfunnsmessige som blir fortalt har ofte voldsomme sprik, noe som gjør det vanskelig å treffe leserens interesse på hver side. Jeg var nok mer interessert i å høre om litteraturhistorien enn om politikken i landene som ble syklet gjennom. Likevel mistet jeg aldri interessen, om det kom opp partier som var mindre interessante. Jeg tror nok grunnen til dette ikke var fordi kapitlene var korte, men heller fordi språket alltid fløt. Det var virkelig vakkert å lese språket i seg selv, hvordan det diskuterer saklig, men samtidig fletter inn et bildespråk som heller nærmer seg poesien enn sakprosa. Se for eksempel på det her:
Jeg dypper mitt hode i elven, lukter på lav, mose og gress, legger hånden på den ruglete stammen til en diger gran, hører elvens vann og bølgene fra havet. Jeg står barbeint i det våte jordsmonnet, klar av meg og legger meg ned i gresset. Min kropp er en vekst, den ligger her og gror, av jorden. Regnet er en pytt i min navle, renner nedover mitt bryst og mine lår.
Pettersen, side 339
Landene Arne og Cosima sykler gjennom i løpet av boken er Argentina, Chile, Bolivia, Peru, Nord-Amerika (USA og Canada), Island og til slutt Norge. Det er ikke annet enn en imponerende reise. Det var alltid en liten skuffelse da jeg innså at det var skrevet svært lite om enkelte av byene jeg gledet meg til å lese om, men samtidig er det fult forståelig at ikke hver by og bygd kan utredes like mye om, da boken allerede er en blekke på 679 sider.
Denne boken fascinerte meg virkelig. Jeg plukker sjeldent opp en sakprosabok, men har aldri lest noe lignende dette. Allerede fra første side kan man se hvilket stort arbeid som ligger i sidene mellom fingrene dine, og jo lenger ut i boken du kommer, jo mer tenker du på hvilket enormt og imponerende prosjekt dette er. Boken burde få all oppmerksomhet den kan få.
Det er mye mer jeg kunne nevnt, som menneskene paret møter langs sykkelveien, og deres korte historie som viser at dette ikke bare er en historie om verden, men også om enkeltindividet. Eller jeg kunne nevnt bokens hovedpersoner: Arne og Cosima, og hvordan leseren får bli med på deres vei mot ekteskapet, deres krangler og uenigheter, men aller fremst: kjærligheten i forholdet. Det er så mye verket tar opp, og jeg vil gjerne nevne alt og alle. Men jeg lar det stå med dette, og anbefaler deg å plukke opp boken selv. For dette er en historie det er verdt å få med seg.
På en 23642 kilometer lang reise, fra Ushuaia i Argentina til Nordkapp i Norge, sykler Cosima og Arne mellom verdens ender. I møte med naturen, får leseren også lære om landenes historie, og filosoferinger over verden generelt. Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise tar leseren med på en lærerik reise gjennom verden: fra litteraturen til politikken.
Fortell litt om deg selv.
Jeg kom til jorden i 1964, i landsbyen Hølen. Jeg levde en urolig og bråkete ungdomstid, fullførte videregående skole, og begynte på befalsskolen på Heistadmoen høsten 1983. Etter ni måneder forstod jeg at jeg hverken ville eller kunne gjøre karriere i forsvaret. Jeg salet isteden opp en sykkel (etter å ha lest Jack Kerouacs On the Road), og syklet ned til Roma – og hjem igjen. Og da var det gjort; jeg ville være på veien, ville leve et fritt og poetisk liv i det overraskende eventyret som verden er. Jeg jobbet i perioder som forskalingssnekker, tjente mine penger, og syklet gang etter gang ut på det mangslungne veinettet som utgjør verdens infrastruktur, og som tar den reisende med i alle himmelretninger. Det har jeg fortsatt med, frem til i dag. Det har blitt mange netter i telt gjennom årene, og mine slitne sykler har båret meg flere hundre tusen kilometer, gjennom ørkener og over de høye fjell.
Hjemme leser jeg, og skriver (jeg debuterte med en diktsamling på Cappelen forlag i 1998), hogger min ved, steller to digre kjøkkenhager og tar en tur ut med båten for å fiske litt mat. (Det lille gårdsbruket vi har ligger i skogen ved bredden av Vansjø, 18 kilometer øst for Moss). Jeg har i perioder også klart å sitte stille på UIO; jeg har studert i fem år, fagene er teologi, religionshistorie, norsk og nordisk språk og litteratur og idéhistorie. Utover å være en lidenskapelig bokleser, er jeg også en lidenskapelig og bekymret naturverner. Syklingen har videre medført at jeg er svært engasjert i den verden mine medmennesker og medskapninger og jeg lever i.
Si litt om boken din.
Boken er lang. Og den er tung, i vekt. Den har flere narrative tråder; det er den geografiske, den personlige og mellommenneskelige, den litterære og den historiske, og den økologiske og politiske. Utfordringen var å flette disse trådene sammen på en leservennlig og god måte, få til en flyt, en god dynamikk. Reisen og boken starter i verdens sørligste by, Ushuaia, og ender på Nordkapp. Mellom disse to verdens blåsende og kjølige ytterpunkter sykler vi 23642 kilometer, punkterer 52 ganger, krangler, ler, fryser og svetter, og møter mennesker av alle slag. Boken tar opp i seg den verden vi sykler igjennom, den er intimt tilstede i den. Som reisende er vi utlevert til den verden og den naturen vi sykler i, og til hverandre; dette var første gang jeg syklet i lag med et menneske, altså Cosima, min forlovede, som nå er min kone. Hun har diabetes, noe som ble utfordrende på denne reisen, både for henne og for meg. Boken går inn i denne kranglevorne dynamikken, den snor og slynger seg i lag med litterære og historiske skikkelser, lytter til historiene vi fortelles ved kafébord, stanses av vind som blåser oss ut av veien, drypper av svette gjennom ørkener, trår for livet for å unnslippe knurrende kjøtere, har pusteproblemer over de høyeste fjellpassene, er ekstatisk i møte med verdens skjønnhet – og forteller om en forfatter og syklist som har sykkelveskene fulle av bøker, som er nær ved å lese seg i hjel, som er sint og full av sorg over menneskets ødeleggelse av verdens naturområder og den nådeløse utryddelsen av dyr og fugler og insekter, og som mang en morgen sliter med en lei bakrus etter netter med øl og vin.
Arne R. Pettersen
Bor i Våler i Østfold. Født og oppvokst i Hølen.
Aktuell med: «Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise. «
Tidligere utgivelser: «Kjøttøyeblikket», dikt, Cappelen forlag, 1998.
Verdens ender forteller om en stor reise mellom nettopp «verdens ender». Fortell litt om skriveprosessen.
Boken var planlagt før reisen. Jeg skrev ut flere notatbøker underveis – og trodde at jeg med litt enkel redigering kunne skrive reiseskildringen ut fra mine notater. Jeg tok feil. Det viste seg å bli et kolossalt arbeide. De tre første utkastene, som var betydelig lengre enn den nåværende bokens lengde, holdt ikke mål. Jeg begynte på nytt. Jeg strøk og kortet ned, rettet og rettet. Jeg prøvde å finne et språk som kunne bære boken. Og etter, alt i alt, om lag sju års jobbing, bare avbrutt av en sykkeltur fra Armenia og hjem i 2016 (med vår da 11 måneder gamle sønn William Waldo i en sykkelhenger), satte jeg punktum.
Fortell litt om årsaken til valg av land og byer dere besøkte.
Valg av land og byer handlet mye om hvilke landskaper eller naturtyper vi ville sykle gjennom. Undertegnede er forelsket i fjell og ørkener og høysletter, og dermed gikk ruten så ofte som mulig gjennom slike landskap. Min medreisende, som også fikk komme med både forslag og innvendinger, var heldigvis som regel enig i mine valg.
Gjennom Verdens ender får ikke bare leseren bli med på en reise gjennom verden på sykkel, de får også bli med på en reise gjennom verdenshistorien. Fortell litt om valget av det historiske i boken.
Valget av det historiske ble, kort fortalt, tatt ut fra mine egne historiske interesser, og ut ifra hva som var «naturlig» å ha med i boken. I Sør-Amerika så er for eksempel revolusjonshelten Simón Bolívar en skikkelse det er vanskelig å komme utenom. Han var en mann som satte et helt kontinent i bevegelse. Indianerkrigene, både i Sør- og Nord-Amerika er også for meg «naturlig» å ha med, blant annet fordi denne historien forteller om en ekstrem brutalitet og urett, samtidig som det også er rett, mener jeg, å problematisere det hvite blikket som ofte romantiserer urinnvånerne. Når det er sagt; det er en uendelig historisk kilde å øse av, og det er så mye fascinerende og interessant, men man må foreta en utvelgelse, med hard hånd, for å ikke drukne i kilden.
Men nå gjør jeg enda en gang det Thoreau ble beskyldt for; jeg springer ut i filosofiske sprang. Noe som ikke er rart, for det å sykle gjennom verden er ensbetydende med at denne verden går inn på meg, den angår meg på alle nivåer. Og denne intime forbindelsen pålegger meg et ekstremt språklig ansvar, et ansvar jeg gang på gang erkjenner at jeg ikke evner å forvalte.
Pettersen, side 351
Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?
Boken var planlagt å bli utgitt på forlaget HOF i Moss, og hadde forfatter og kritiker Jonny Halberg som utslitt og underbetalt redaktør. Han måtte dessverre kaste inn håndkleet mot slutten av prosessen, grunnet eget trøblete bokprosjekt og personlige hendelser. Dermed ble det ingen utgivelse der, og redaktøren i et av de store forlagene, som uttrykte at han var imponert over boken og bokprosjektet, gav meg beskjed om at en bok av et slikt omfang, av en ukjent forfatter, var en økonomisk ruin. Så der satt jeg, etter år med arbeide – og endte med å selv betale, via min kones store lommebok, for utgivelsen på selvpubliseringsforlaget Kolofon. Det var en nedtur for en ambisiøs forfatter, men boken ble da i det minste trykt, den har materialisert seg, og det er i seg selv en triumf.
Har du noen litterære forbilder?
Om jeg har litterære forbilder? Det er et verdenshav av gode forfattere, både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa. Av forfattere kan jeg nevne Hamsun og Ibsen og Shakespeare, Anton Tsjekhov, Dag Solstad, Olav Duun og Tarjei Vesaas, Joseph Conrad, Herman Melville og Kafka og Michel Houellebecq, og dikterne Stein Mehren og Tor Ulven, Georg Trakl og Friedrich Hölderlin osv. Jeg har videre stort utbytte av å lese filosofer som Simone Weil, Nietzsche og Giorgio Agamben. Og jeg vil nevne to sjeldenheter, sjeldne fordi det er så skremmende få journalister som evner å skrive kritisk, undersøkende journalistikk. De to jeg tenker på er den amerikanske journalisten Seymour Hersh og den britiske journalisten Robert Fisk (som dessverre døde i oktober i fjor). Dette er journalister som med mot og anstendighet har skrevet viktig, godt og sant om blant annet de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak og Syria. De to uttrykker, eller utrykte, det som i dag, i sensurens og tankepolitiets tid, er i ferd med å avgå ved døden; en fri bruk av intellektet og ordet.
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise kan bestilles hos alle bokhandlere og nettbokhandlere.
Amina stoppet opp og tok et par raske knebøy, før hun fortsatte å gå mot gymsalen med høye kneløft. – Er det fordi roboten filmer oss? hvisket Emma til Tomas. – Nei, lo Tomas og Muhammad og så oppgitt på hverandre.
Aasen, side 13
Historien er lagt til en alternativ fremtid, hvor en gal president har kuppet landet med jernhånd, #fitspiration og treningsregime. Boken er kritikk mot sosiale medier og denne generasjonens utfordringer med retusjerte modellbilder, uendelige artikler om forskjellige dietter og livsstiler. Det er en dystopisk ungdomsroman.
Det virker som om de fleste innbyggerne har slått seg til ro med sunn mat og en sunn livsstil. Emma blir tatt for å drikke alkohol, og blir derfor sendt til en institusjon for uskikkelige tenåringer. Hun bestemmer seg for at hun skal ut, koste hva det koste vil. Men når hun endelig har muligheten, hva vil hun velge? Friheten eller kjærligheten?
Aasen har laget et karaktergalleri, med flere tydelige personligheter, som Emma, presidenten, Dronningen på institusjonen og venninnene hennes. Ungdommene får det ene sjelsettende valget etter det andre, og må finne ut hvilke verdier de har, på kort tid. Det er en historie hva man gjør for de man er glad i, og hvor langt man er villig til å sette seg selv først.
Boken er lettlest, og til tross for mye informasjon om det nye samfunnet, er det lett å henge med, da Aasen bruker mye fra vårt samfunn, og gjør det mer ekstremt. Språket er tydelig og tilpasset ungdommer.
Forholdet til Emma og Jacob er engasjerende. Leseren blir fort dratt inn i følelsene deres og dynamikken mellom dem. Forholdet hennes til Peter er derimot mer vanskelig å forstå seg på. Det er lite snakket om, og det virker som om Emmas følelser gikk fra å føle at de var sjelevenner til å ikke ha noen følelser for ham i det hele tatt, uten at det blir forklart hvorfor eller hvordan.
Det er flere ganske dramatiske hendelser som skjer inne på instituttet, som godt kunne vært skrevet mer om, slik at leseren får føle hennes følelser og får vært mer med, og at det ikke blir hastet videre til neste tema.
Boken er alt i alt spennende og godt skrevet. Det er en viktig side av debatten rundt selvbildet og selvfølelsen til ungdommer.
Emma lever i et samfunn dominert av fitness og sosiale medier. Etter å ha drukket alkohol på en fest, og dermed brutt loven om nulltoleranse, blir Emma sendt til Bikuben – en leir for uskikkelige ungdommer. Utfordringene lar ikke vente på seg, og det blir jammen ikke lettere når Dronningen og den sprø presidenten Pratham Mikula kommer på banen! Det store spørsmålet er: Vil Emma vinne friheten, kjærligheten eller begge deler?
Hvordan kom du opp med ideen til boka, og hvordan gjorde du researchen til Bikuben? Ideen til boken kom i 2016. Kanskje litt klisjé, men jeg fikk ideen i en drøm. Jeg leste en del artikler om fremtidig teknologi for å få inspirasjon til samfunnet mitt og for å kunne gjøre det så troverdig som mulig. I tillegg fikk jeg noen innspill fra redaktøren min.
Hvorfor valgte du å bruke et bikubetema? Som sagt fikk jeg ideen i en drøm, og siden det var bikubetema der, så ble det sånn. Jeg brukte en del tid på å lage ord som passet til temaet, da, som f.eks. larverøkter, larvekammer og Pollen Power.
Hvorfor valgte du å gå indie, og har du noen tips til andre som ønsker det samme? Jeg valgte å gå indie av flere grunner. Hovedårsaken var at tradisjonelle forlag brukte lang tid på å svare meg og oftest ikke hadde kapasitet til å lese manus (både pga covid og at de hadde flere etablerte forfattere fra før som de måtte følge opp). Jeg leste også at det kun er 1% (!!) av alle innsendte manus som blir antatt av forlag, så jeg tenkte at hvis jeg gir ut selv så er jeg sikker på at drømmen min blir noe av. Tips til andre som ønsker å gå indie er å sette seg inn i hva det innebærer, være villig til å satse og ikke bruke mer penger enn man har råd til å tape.
Jeg kan ikke love at jeg vil delta. Men det er klart – hvis førstepremien er en vei ut herfra, da snakker vi. Jacob lente seg bakover i stolen og la hendene bak hodet. Han så fornøyd ut. – Det er en deal.
Aasen, side 59
Flere av elementene i boka er en ekstremversjon av en del av samfunnet vi er i, tror du dette kunne hendt her også? Både ja og nei. Jeg tror noen ting i boken er litt for ekstreme til at de ville skjedd i Norge (f.eks. at en president som Pratham Mikula hadde tatt over makten), men jeg ser for meg at handlingen godt kunne vært aktuell i et fremtidig USA. Ellers får jo sosiale medier en stadig større plass og mange av dagens unge ser opp til influensere som i noen tilfeller har et ekstremt kroppsfokus.
Kommer det en bok to om Emma og Jacob, hvor man får vite om ettervirkningene? Ikke med det første, men jeg utelukker ikke at det kan komme i fremtiden.
Du kan kjøpe «Jenta i Bikuben» hos Ark, Tanum, norskeserier.no og Norli.
«Trenger vi all dritten?», slik livet på jorden trenger atmosfæren, kunne han spørre seg. All misère, også den han selv var skyld i, i sin kones eller noen få andre uheldig utvalgte menneskers liv, burde de bare takke ham for, som en livsnødvendig motstand han ga dem.»
Stenseng, side 18
Bilde: En riktig stygg bok av Einar Stenseng og en riktig søt katt.
Kynisme, rå realisme, likegyldighet … Det var mange ord som dukket opp når jeg funderte på hvordan jeg best ville beskrive boken. Grenseoverskridende var sen det ord jeg fastnet for. Grenseoverskridende! … I forhold til hvordan man får (eller ikke får) reagere når man bevitner et selvmord, i hva for forhold man kan ha til et søsken, i hva for følelser man får ha til de avdøde, hva for relasjon man får ha til verden, hva for reaksjon man får ha på at ens kone er glad … Hovedpersonens indre liv er grenseoverskridende. Ibland vil man kaste boken fra seg i avsky. Men så leser man allikevel videre, sjokkert og forvirret, for å se hvordan ting utvikler seg for dette mennesket som ikke er innom rammene for hva som er akseptabelt.
Boken handler om en destruktiv mann med forfatterambisjoner som søker å finne ut hvordan han kan bruke en dramatisk hendelse som stoff for en roman. Protagonisten i boken har lest og diktet mye og fremstår som en litterær og bildet person, noe man også må si om forfatteren som strør litterære referanser gjennom hele boken, kanskje litt for mange.
Boken kan ses som en slags antitese til Erlend Loes Naiv. Super. Begge to handler om menn som befinner seg i en mellomfase i livet og som til synes gjør «ingenting». Protagonisten i Naiv. Super er i tjueårene og tar seg tid for å finne ut hva han vil gjøre, mens antihelten i En riktig stygg bok, som har passert førti, har fastnet i sitt vakuum i litt for lang tid. Men mens Loes fortelling drypper av naiv og umoden tåpelighet, så preges Stensengs bok av mørker og voldsomhet. Det er mye som er ubehagelig med denne mannen som er i sentrum av fortellingen, men fremst hvordan han føler for og behandler sin kone. Selv om boken stundom er vulgær, så er den fortsatt stilig og godt skrevet. Stenseng knytter utrolig skikkelig sammen hele fortellingen, fra begynnelsen til slutten.
Jeg har blandede følelse for denne typ av verk. På den ene siden føler jeg mange ganger at, nei, fy, der går grensen, nå har jeg mistet all sympati til dette ubehagelige menneske og for fortellingen i stort. På andre siden så får slike verk meg til å tenke: må man bare lese ting som er behagelige? Burde man virkelig bekjempe de uunngåelige ubehagene som med nødvendighet følger med livet? Og vil man ikke leve i en verden der alle får plass og lov til å finnes, selv de som ikke er helt innom og som vi sliter med å forstå? Boken ristet meg virkelig og drøyer seg kvar i mitt sinn i lang tid etter at jeg har lest den ut, som en ubehagelig slim som ikke lar seg vaskes bort.
Da var mamma like i nærheten. Helt til lukten forsvant. Hun fant en ny bluse, og enda en ny og enda en ny, til det ikke var flere igjen og hun ikke husket hvordan mamma luktet.
Nymo, side 306
Foto: Beathe Tufte
Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.
Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.
I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?
Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.
