Hva skjer når omsorg blir et økonomisk spørsmål? I Se deg over skuldra står Marius, en erfaren barnevernspedagog, overfor en vanskelig sak. Lisa og datteren Anna trenger sårt hjelp, men oppfølging koster penger, noe avsnittslederen Terje er fast bestemt på å spare. I frykt for å miste omsorgen, drives Lisa på flukt, og i søket etter henne må Marius’ team reflektere over verdier og prioriteringer. Er det mulig å kutte ned på utgifter og samtidig gi tilstrekkelig oppfølging? Og kan sparing som motivasjon lede til feilaktige beslutninger med alvorlige konsekvenser?
Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?
Jeg er forfatter og pensjonist, 69 år og debuterte i fjor med romanen Se deg over skuldra. Ingen ungdomsdebut akkurat, men så er det da heller ingen aldersgrense for forfattere. Det viktigste for meg er at jeg har stor glede av å skrive, og at noen der ute vil lese det jeg skaper. Som far til to barn og med full jobb innenfor sosialsektoren, fant jeg lite rom for å prioritere de store bokprosjektene. Men nå når jeg er en «fri mann», og kan jobbe for meg sjøl og heve livsoppholdet mitt hos NAV-pensjon og Skien kommunale pensjonskasse, nyter jeg forfattertilværelsen. Jeg nevnte Skien. Der bodde jeg i mange år, det var her mine barn vokste opp. For kort tid siden flytta jeg tilbake til Oslo, der jeg ble født og nå bor.
Jeg er utdanna sosionom og sosiolog og jobba i barnevernet nesten alle mine yrkesaktive år, både som saksbehandler, rådgiver og leder. Med og uten korona er livet veldig bra. Jeg er privilegert og takknemlig. Jeg har sett såpass mye av verden på den andre siden, at jeg vet det fins, også i Norge, et slit og strev som mange må håndtere hver bidige dag. For mange handler det om å overleve. Det som bekymrer meg mest i vårt lille land og verden for øvrig, er at forskjellene mellom høy og lav, rik og fattig, innafor og utafor, kort sagt klasseforskjellene øker. Som Leonard Cohen synger: the poor stay poor, the rich get rich. I mitt forfatterskap forsøker jeg å gi dette en sentral plass. Men for all del: jeg skal ikke ut på misjonsmarken, jeg skal ikke predike, det har for mange gjort allerede.
Hva handler Se deg over skuldra om?
Det handler om det mange elsker og andre hater, om barnevernet i en vanlig norsk kommune. Norsk barnevern – et omdiskutert og kontroversielt tema i både inn- og utland. Boka viser hvor vanskelig det er for den nybakte mora Lisa å møte barnevernet, noe hun gjør allerede på sykehuset rett etter fødselen til datteren Anna. Trusselen om å miste omsorgen for barnet, bl. a fordi hun ikke klarer å forlate den voldelige barnefaren Stian, henger over henne. Hun flykter, og på flukt fra myndighetene, og etter hvert Stian, oppstår det dramatiske hendelser. Den hun møter i barnevernet er Marius, en godt voksen teamleder og barnevernspedagog. Han ønsker å hjelpe Lisa, men når hun ikke vil, og han av sjefen sin Terje ikke får muligheter til å bygge opp et tillitsforhold til henne, blir det vanskelig. Barnevernlederen er mer opptatt av budsjetter og effektivitet enn godt barnevern, mener Marius, et ståsted han ikke kan eller vil dele. Det dreier seg dermed om to hovedkonfliktlinjer: Lisa, kontra Marius og Terje, og Marius kontra Terje, eller med andre ord: Den sårbare kvinna mot systemet og, satt på spissen: «idealisten» mot «realisten»…
Ola Fadnes
Bor i Oslo. Født og oppvokst her
Aktuell med Se deg over skuldra
Du har, som du sier, arbeidet mange år i barnevernet, både som saksbehandler og leder. Hvordan har du tatt bruk av erfaringene dine i romanen?
Det meste av mitt arbeidsliv har dreid seg om barnevern, grovt snakka 40 år. Fortellingene herfra er mange, og jeg har i boka miksa noen av dem sammen som en mosaikk, ikke ut fra en sak, men litt fra flere. Etter så mange år, har jeg uhorvelig mye å øse av. Jeg har jobba mye med å ikke dømme og fordømme, ikke tenke svart-hvitt, ikke forenkle det komplekse. Barnevern hendler mye om verdier og etikk. Ulike hensyn og interesser skal avveies. Jeg har ønska å vise utfordringene i fagfeltet, uten å skrive en fagbok, noe flere mente jeg burde.
Mitt prosjekt var romanen. Jeg ville løfte fram barnevernet gjennom levende skikkelser som skapte følelser, og ikke først og fremst appellere til intellektuell nysgjerrighet. Det var kjøtt og blod, tårer og snørr jeg ønska meg, ikke faglige resonnementer og statistisk analyse. Jeg ville ikke bli for sentimentalt, men heller ikke være kynisk. Intensjonen har ikke vært å forsvare barnevernet, men heller ikke kviste det. Jeg har ønska å være kritisk, uten å slakte. For en innbarka fagperson, må jeg innrømme at det ikke var så lett å omstille seg fra fagtenkning og skriving til det skjønnlitterære. Jeg kom fort over i læremester-rollen, pedagogen som skulle forklare leseren hvordan barnevernet fungerte. Min første veileder ga meg stryk på dette. «Dette er ingen roman, men en fagbok» var hans stadig tilbakevennende dom. Jeg så det han sa, og prøvde igjen, til det ble en bok jeg kunne kalle drama-thriller. En spenningsbok fra barnevernet. En roman.
Vi følger ikke én, men to personer. Barnevernspedagogen Marius og Lisa, en ung mor med et anstrengt forhold til barnevernet. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?
Jeg følger to personer fordi det gir meg god mulighet til å dyrke fram ulike perspektiver, noe som bidrar til et mangefasettert bilde og til økt innsikt og helhetsforståelse. Perspektivet til Marius er langt på vei mitt eget, og sjøl om han ikke er meg, har jeg dette perspektivet inn under huden. Jeg bærer hans briller. Jeg har derimot aldri vært på andre siden av bordet, så det har vært mer krevende. Jeg har snakka med og vært i kontakt med massevis av foreldre og barn/ unge med saker i barnevernet, men innser at dette er noe helt annet enn å ha frakken på. Det har vært viktig for meg å se og beskrive Lisas virkelighet troverdig. Tilbakemeldingen fra andre, er at jeg langt på vei har lyktes. En roman handler ofte om motsetninger og kamp, det gir dynamikk og spenning til fortellingen. De to perspektivene i min bok speiler to konflikter (sjøl om det i min bok godt kan snakkes om tre konflikter), som mange vil kjenne igjen fra media, og da ofte kun via overskrifter. Jeg håpet at boka kunne bidra til mer dybdeforståelse og debatt.
«Det skremte han å tenke på alle barna som ikke fikk hjelp, eller fikk den alt for seint på grunn av unnfallenhet. På mange måter rart at ikke flere krevde erstatning for sviket når de ble voksne, tenkte han. Men selvfølgelig, en tapt sak svir skikkelig økonomisk, og er en risk å ta for mennesker som allerede har lite. Paradoksalt i et land som påstår å ha likhet for loven»
s. 31
Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?
Redselen for å bli refusert, og hva det ville gjøre med meg, var nok hovedårsaken. Det var ikke særlig forlokkende. Jeg visste at sjansen var stor. Jeg er tross alt hverken Ibsen eller Saabye Christensen. Jeg jobba med boka i mange år, og var bestemt på at den skulle ut. Jeg hadde hørt og lest om hvordan forlag sannsynligvis ville kreve endringer i både innhold og tekst, vrenge og vri på det meste. Og det var heller ikke forlokkende. Da var det bedre å være indie-forfatter. Men det stod hele tida klart for meg at boka skulle ha god kvalitet, sikra gjennom profesjonelle hjelpere. Det å ha styringa på eget bokprosjekt var viktig. Og tanken på at de store forlaga skulle stikke av med en eventuell fortjeneste, ga meg dårlig smak.
Kan du si litt om prosessen med å få utgitt romanen? Hva gjorde du og hvordan gikk det?
I begynnelsen bare skreiv jeg. Jeg hadde en del ideer innenfor temaet barnevern, og heiv de ned på papiret. Kanskje ikke den lureste tilnærminga til et forfatterskap, men for meg nødvendig. Det ble masse etterarbeid, og det meste kunne ikke brukes. Likevel vil jeg i ettertid si at det nok var veien jeg måtte gå, prosessen jeg måtte igjennom. Samtidig gikk jeg på flere forfatterkurs. Det mest omfattende var Forfatterakademiet, drevet av forfatter Morten Harry Olsen. Der var det mange, men akk så nødvendige, runder med tøffe tilbakemeldinger på tekst, oppbygging, karakterer, dramaturgi osv. Utover dette hadde jeg også et par profesjonelle konsulenter som jeg fant på nettet. De ga meg nyttige tilbakemeldinger. Og jeg hadde, og har enda, et par venner som ble nærlesere og sa sitt.
Når teksten fikk fastere form og det nærma seg utgivelse, innså jeg min ringe kunnskap på dette området. Jeg kobla meg derfor opp mot Boldbooks. Disse skaffa meg profesjonell språkvasker, korrekturleser, redaktør og designer til omslaget. Alt dette fungerte veldig bra. Det kosta penger, men det var tross alt en bok jeg skulle utgi, ikke en pamflett. Min største utfordring og tilbakevendende hodebry har vært markedsføring. Jeg liker rett og slett ikke å eksponere meg sjøl på sosiale medier, og hvor jeg enn forhørte meg, så var markedsføring på nettet mantraet. Dette er en kode jeg ennå ikke har knekt.
«Oppkjøring» av boka var planlagt i mars 2020, som viste seg å bli samtidig med oppkjøringa til covid-19. Dermed gikk hele lanseringarrangementet mitt fløyten, og alle de møtestedene jeg hadde planlagt ble stille begravd. Men for all del: Dette ramma ikke bare meg, og som NAV-kunde fikk jeg hele tida min faste pott med penger inn på konto. Men jeg innrømmer at dette ble en liten nedtur. Det siste forfatterkurset jeg var på, i november 2020, var med Gro Dahle. Når jeg sammenligner dette med kurset til Olsen, slår det meg hvor forskjellige tilnærminger sjøl etablerte forfattere har til det å skape, trylle fram tekst, ja til å være forfattere. Det er mye i det at hver forfatter må finne sin måte å gjøre det på. Jeg leter fortsatt etter min.
Har du planer om å utgi flere bøker?
Ja, jeg skriver på en ny nå. En selvstendig oppfølger til den første, innen samme univers og med de samme hovedpersonene. I tillegg prøver jeg å løfte barnet mer fram og gi det en egen stemme. Så får vi se.
Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?
Ikke gi opp! Jobb med tekst og helhet. Disiplin er nødvendig. Det å bygge opp en roman er krevende og det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen. Skriv fordi du er glad i det og ikke fordi du skal bli en ny litterær stjerne på nattehimmelen. Da kan det fort bli mørkt. Det å skrive en roman handler også om å orke, tørre å være i kaoset, la ideer og fantasi vokse seg store og mektige, og så strukturere det hele derfra. Å bearbeide tekst og skape oppbygging er en langsom prosess. Tålmodighet er en dyd. Noe Morten stadig gjentok var at skrivearbeidet mest av alt er et håndverk. Jeg tror han har rett.
Se deg over skuldra kan bestilles hos alle bokhandler og nettbokhandler.