Denne boken har en annerledes tematikk enn den første boken, som handlet om utenforskap. Denne handler om egen verdi, og hva en selv og egne handlinger er verdt.
«Mandagsengel» handler om Ninas nye forhold, og hvordan forhold noen ganger ikke er bedre enn å være alene. Alt hun vil er å bli ordentlig godt kjent med kjæresten, men alle andre vil ha en bit av henne, eller hele leiligheten hennes, samtidig. Det blir mye drama, hindre og følelser. Nina er fremdeles seg selv, og misforstår like mye som hun ønsker å være den beste venninnen og kjæresten. Det er ikke enkelt å være noen som helst av disse karakterene, og de er godt laget, med egne liv og personligheter.
Fuglene bryr seg ikke om dårlig vær. De er ute å flakser. Jeg har etterhvert mange minner som knytter seg til dette stedet. s. 264
Det er godt driv i teksten, og reaksjonene og handlingene bærer preg av troverdighet. Nina skal gjennom mange utfordringer, som hun ofte har puttet seg selv i, og det gjør historien både sår og morsom. For som i den forrige boken, «Søndagsbitch», så vil jeg så gjerne at Nina skal få det hun ønsker seg mest i verden. Og i denne boka klarer hun det kanskje?
Jeg kan anbefale Mandagsengel, særlig nå i sommer. Det er koselig lesning, og gir mye ettertanke.
Hele veien frem til Julie ber jeg om et julemirakel. Å bli kjørt over av en buss eller truffet av en istapp hadde vært himmel i forhold til det som skal skje snart
Raae, 176
«Søndagsbitch» er en morsom historie, som passer utmerket å lese nå i denne solfylte tiden. Jeg ble glad i Nina og flere av bikarakterene, særlig bokhandleren som vil prakke sin egen reiselyst på kundene sine, og som skal vise seg å ha en større innvirkning på livet til Nina enn hun noen gang kunne se for seg.
Boka kan minne om en blanding av «Hjem til jul» (Netflix, 2019-2020) og de søte Emily Griffin-bøkene. Det er koselig lesning, og jeg lo høyt flere steder.
Boka handler om Nina, ei tretti år gammel dame som bare er godhjerta og snill, om enn misforstått snill. Hun har blitt lei av singeltilværelsen, og skal begynne å date. Hun er hele tiden litt på utsiden av samfunnet, enda hun veldig gjerne vil være på utsiden. Hun prøver å være den Nina hun ønsker å være, ofte med et litt komisk utfall.
Nina er hyggelig og høflig mot alle, selv om hun gjerne skulle vært en person som kunne gå i fred, men så er hun også en litt vimsete person, som blir med på det meste og må ta noen ganske komiske konsekvenser av sin egen impuls.
Boka er skrevet i jeg-perspektiv, og det gjør mye med historien. Alle tankene hennes om andre eller situasjoner er gøy, når hun som regel gjør det omvendte av hva hun egentlig vil og tenkte for å være snill eller rett og slett fordi hun håper dette skal være veien inn i samfunnet.
Til å være en så artig bok, er den på mange måter trist og sår. Jeg ville at Nina skulle få til det hun ønsker, uten så mange hinder på veien. Det gis ingen ordentlig grunn til hvorfor hun er på utsiden av samfunnet, men det trenger det ikke heller. Jeg heier på Nina, og alle andre Ninaer.
Dette er en god bok. Det som drar Nina mest mot å bli tro mot seg selv, og glad i det livet hun har, er noe en bikarakter sier i begynnelsen av boka, og det er en naturlig endring i Ninas tankegang, som følge av dette. Så er jo Nina seg selv, og jeg heier virkelig på Sebastian, som er så god og snill.
Nina Lunde er 29 år gammel. Hun er lei av å spise middager alene, våkne opp alene og gå på fest alene. På sosiale medier lever «alle» perfekte liv med mann, barn, hus og bil, og når Nina endelig får en fot innenfor dette attraktive glansbildelivet, kaster hun seg ut i det. Men hvordan er egentlig dette livet, bak fasaden? Er det virkelig så perfekt som hun hadde håpet på? Raaes Søndagsbitch og oppfølgeren Mandagsengel er to underholdende romaner om å finne kjærligheten, og ikke minst seg selv, om følelsen av utenforskap og kampen for å passe inn.
Hvem er du?
Jeg er 42 år, bor i Ski med to barn og samboer, innflytter i 2011, oppvokst på Lambertseter i Oslo. Jeg jobber som førstekonsulent ved universitetet i Oslo. I 2015 ble jeg arbeidsledig, meldte meg på et skrivekurs og skrev Søndagsbitch, og skrev første utkast på 3 måneder. Boken ble da gitt ut på Alea forlag, men valgte å gi ut Mandagsengel på eget forlag i 2020.
Fortell litt om bøkene dine, Søndagsbitch og oppfølgeren Mandagsengel.
Bøkene handler om Nina Lunde som bor alene og som nærmer seg 30 år uten å finne den store kjærligheten. Hun frykter at hun må leve i ensomhet resten av livet, og føler at alle rundt henne har perfekte liv med mann, barn, gode venner og så videre, som de flasher i sosiale medier. Når hun får muligheten til å få en fot innenfor, kaster hun seg ut i det, uten å vite hva hun går til, og fasaden hun lengtet sånn etter var kanskje ikke så perfekt likevel. Tematikken i bøkene er kjærlighet, ensomhet, og det å ville passe inn. Jeg hadde et ønske om å gjøre bøkene underholdende og med en dose humor, men samtidig at man kan kjenne på sårheten og hvordan det er å føle seg utafor.
Jeg husker ikke helt hvordan ideen kom, men det må ha vært mange år siden, at jeg begynte å drodle rundt en historie jeg opplevde som barn, som jeg følte måtte komme ut på papiret i en eller annen form, og så har jeg plukket opp deler her og der.
Jeg kjenner selv på at folk deler mye som kan virke veldig flott i sosiale medier, når virkeligheten kanskje ikke er så bra som det alltid ser ut som.
Er det en spesiell inspirasjon bak hovedpersonen, Nina?
Det er vel små ting i hverdagen som har inspirert meg, å observere folk, lese om folk, se på filmer, følge med i sosiale medier, som har inspirert meg og som til slutt har blitt en helhet. Og jeg har også prøvd å bruke erfaringer fra eget liv som har inspirert meg på godt og vondt, men som jeg har pyntet litt på og gjort om til fiksjon.
Man snakker gjerne om «den vanskelige andreboka». Hvordan opplevde du å arbeide med bok nummer to? Var det utfordrende?
Jeg føler egentlig at den kom veldig naturlig, fordi det var en oppfølger og hadde allerede en klar visjon, en historie i tankene. Jeg syns det er verre med en eventuell trjede bok som jeg tenker skal handle om noe helt annet.
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Jeg har drømt om det fra jeg var liten av, og fikk alltid ros da jeg skrev stiler på skolen. En lærer på skolen sa at jeg hadde et «skrivetalent», men jeg gjorde ikke noe med drømmen før i 2015, da hadde jeg ikke skrevet mye før det, og følte vel bare at jeg måtte skrive og at det var noe inni meg som ikke ville gi slipp.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Det var ikke et bevisst valg, men det var en mulighet som dukket opp som jeg tok. Og tanken bak å gjøre noe fra A- Å som et utviklingsprosjekt i alle ledd var et morsomt og utfordrende prosjekt. Og jeg har benyttet meg av tjenester som er helt essensielle for å gi ut bok, som redaktør og liknende. Jeg lærte mye om meg selv, det å gi ut bok og hvor mye hardt arbeid som ligger bak.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Å ha trua på seg selv, noe jeg selv syns er utfordrende.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Muligens, men jeg er fortsatt i tenkeboksen. Det vil i så fall bli noe helt annet enn bøkene om Nina.
Helt til sist – har du noen litterære forbilder?
Jeg har ingen favoritt, men det er mange jeg beundrer og ser opp til, spesielt nye forfattere som jeg kjenner til, som jeg vet har jobbet hardt og fått det til.
For informasjon om hvor du kan kjøpe bøkene, sjekk forfatterens hjemmeside.
Han øker presset mot avtrekkeren samtidig som han hører en illevarslende knurring som fra dypet av en såret løvinne.
Lang lang rekke
Annika og Tiiu blir med to gutter på en heisatur til Stockholm. Det blir begynnelsen på et grusomt mareritt for de to jentene. Heisaturen viser seg å være inngangsporten til menneskehandel og sexslaveri.
Etter flere år med dette livet, kommer Annika seg unna. Hun treffer Carl Fredrik Skog, og finner kjærligheten med ham. Men hun blir funnet, og drept.
Carl Fredrik Skog blir arrestert, og sitter inne i ti år for dette drapet på kjæresten sin, et drap som han ikke har begått. Ti år, som han har brukt til å planlegge den ultimate hevn. Så snart han er fri, setter han planen ut i live. (En etter en går gjerningsmennene i fellene. Men får Carl Fredrik Skog hevnen han har sett for seg, og får han de svarene han trenger for å komme videre?)
Politikvinnen Renate, datteren til politimannen som fikk Carl Fredrik dømt på feilgrunnlag, og Tiiu som også unnslapp kjeltringene, er også ute etter de samme gjerningsmennene. På tilfeldig vis treffer disse tre hverandre, og med hver sin forhistorie og hvert sitt utgangspunkt hevner de seg på bakmennene.
Den første delen blir dessverre noe hakkete, da det er mye korte setninger og hyppig bruk av metaforer som oppleves som forstyrrende. Jeg må også lese et stykke inn i nye kapitler for å få med meg hvem det skrives om akkurat da. Men dette endrer seg i historien da hovedpersonen treffer de to kvinnene. Da blir replikkene gode med mye humor og et godt samspill karakterene imellom.
Kjeltringene kunne til tider også oppfattes lettvint når de velformulert forklarer seg for Carl Fredrik når han presser dem. Selv om Carl Fredrik bruker voldsomme metoder og stiller godt forberedt kunne akkurat dette virke litt unaturlig. Men det hjelper Carl Fredrik til å finne de ansvarlige for drapet så hevnaksjonen kan fortsette. Det er artig når de danske personene i boka snakker, for da er det med en dansk vri på setningene.
Historien til Bjørn Bakken er spennende. Det er en god driv i fortellingen, spesielt fra da hovedpersonen treffer på de to kvinnene som også er ute etter hevn. Selv om det blir mye metaforer i begynnelsen, bruker han godt forklarende bilder. Det gir gode beskrivelser av hendelser og situasjoner.
Alt i alt likte jeg boka, og dersom Bjørn Bakken kommer med en ny bok skal jeg gladelig gi den en sjanse.
Carl Fredrik Skog har mistet alt. Nå, etter ti år som uskyldig dømt og fengslet for drapet på kjæresten, er han tilbake. Endelig skal han få hevn. Samtidig flytter Renate Gundersen tilbake til hjembyen for å finne ut sannheten om farens angivelige selvmord. Hvem skal man heie på? Hvor går grensen? Og hva når grensene overskrides? Lang lang rekke er en fartsfull krim om hevn og hvor langt man er villig til å gå i jakten på sannhet og rettferd.
Hvem er du?
Barnsben i Vennesla. Studietid i Trondheim, med blant annet drama, film og teater i fagkretsen. Har arbeidet som lærer, kulturkonsulent og kinosjef, og rektor. Fire år i Gratangen i Troms etter studiene, så et par år på Østlandet (Enebakk og Nes i Hallingdal). Så ble det Evje i ’89 hvor vi bor fremdeles. Nå glad bestefar og pensjonist.
Har alltid lest bøker – altetende. I 2014 startet jeg bokbloggen Bjørnebok. Andre interesser – har vært instruktør for flere amatørteateroppsettinger og revyer hvor jeg også har skrevet mange tekster.
Lang lang rekke er en historie om hevn. Hvor langt er man villig til å gå? Hvor går grensen? Og hva når grensene overskrides?
Jeg ville gjerne vite om jeg klarte å «lure» leseren til å heie på de som overskrider grensene. Noe jeg tror jeg i stor grad har lykkes med, i hvert fall hvis jeg skal dømme etter tilbakemeldingene jeg har fått på boka. En artig historie i den forbindelse, utspant seg på den lokale Coop’en hvor jeg ble stoppet av en 84-årig kvinnelig leser, som var svært begeistret for boka. Jeg spurte om hun ikke synes det var i overkant brutalt med et par av mordene, hvorpå hun repliserte: Det skulle da bare mangle. De fikk da som fortjent.
Smussomslaget er for øvrig er laget av sønnen vår Kristian.
Fortell litt om hovedpersonene, Carl Fredrik Skog og Renate Gundersen. Hvordan ble de til?
Carl Fredrik har vært med helt fra de første setningene. Jeg ville ha en solid kar som blir utsatt for det verst tenkelige – kjæresten blir myrdet, og han blir uskyldig dømt for drapet. For så å sone ti år i fengsel, der tankene og planene om hevn blir formet. Jeg forsøkte å forme ham slik at leseren, tross grusomme handlinger, får sympati for ham.
Renate var egentlig ikke med i boka i det hele tatt. Det vil si, hun var en mann. Og den karakteren klarte jeg ikke å gjøre sympatisk i det hele tatt. Jeg var faktisk i ferd med å gi opp hele prosjektet. Men så kom Renate og presenterte seg selv tidlig en morgen, og da tok det helt av. Hun fant på saker og ting som jeg aldri hadde planlagt. Og historien ble en helt annen – hun levde på en måte sitt eget liv underveis – og gjorde som hun ville, uansett.
Hva er det med krimsjangeren som fenger deg?
Det trenger ikke å være spesifikt for krimsjangeren, men bøker som gjør at jeg skaper klare bilder i hodet mens jeg leser – at jeg ser personene og handlingen – slike bøker fenger Og så gjør det jo ikke noe om de er spennende i tillegg …
«Han setter seg i bilen og venter. Pulsen hard og tydelig, kroppen dirrer, som en ulmende brann som venter på tilførsel av luft. Nå starter det. Endelig. Det han har lengtet etter i alle disse årene. Hevnen.»
Bakken, 22
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Hvis man kan kalle seg forfatter etter en bok, da? Jeg tenkte for omtrent tre år siden at jeg ville gjøre et forsøk. Skrev et manus som var elendig, men klarte ikke å slippe taket og gjorde et nytt forsøk. Så løsnet det skikkelig det siste året – da fikk jeg flyt i skrivinga, og begynte å få troen på prosjektet.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Det var ikke noe valg. Refusert over alt (et lite forlag var inne i bildet en liten stund, men trakk seg), så skulle det bli bok måtte jeg sette i gang selv. Noen testlesere ga meg trua på at det var bra nok.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Har du tid og lyst er det ikke så mye å nøle etter – bare skriv. Og du skal ikke selge så voldsomt med bøker før prosjektet er i balanse. Men gjør du det med planer om å bli rik – da vil jeg si – glem det!
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Jeg er i gang med en ny bok, med Renate som hovedperson som politi i Kristiansand. Vi møter Carl Fredrik og Tiiu også, men mer perifere denne gang. Og Renate er en dyktig politi, men utfordringene blir store. Og vi snakker hevn denne gangen også. Så vil tiden vise om jeg får det til. Jeg har skrevet cirka 70-80 sider så langt …
Har du noen litterære forbilder?
Det finnes så utrolig mange dyktige forfattere, så det er vanskelig å måtte velge.
Jens Bjørneboe var den store helten i ungdommen, og det er ikke tilfeldig at jeg har kalt bloggen min Bjørnebok. Jon Michelet fikk jeg sansen for i ung alder, og de siste bøkene hans om krigsseilerne ble en formidabel avslutning på et langt forfatterskap. Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen er de som først og fremst fikk meg interessert i norsk krim. Min kamp av Karl Ove Knausgård var fantastisk. Men skal jeg velge én favoritt må det bli Tore Renberg, først og fremst på grunn av allsidigheten – tenk å ha skrevet Kompani Orheim, Teksas–trilogien om Hillevåg-gjengen og Tollak til Ingeborg …
Yndlingsbok: Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad
Nelly abonnerte på Decorah Posten, og Josef leste den like grundig som han hadde lest Christiansandposten hjemme på Spangereid, og Skandinaven i Chicago. På den måten holdt han seg oppdatert på mye av det som skjedde, både i Norge og Amerika.
Svendsen, 176
Gresset på andre siden handler om livet i Norge og Amerika på 1800-tallet, hvordan menneskene levde og hvordan utvandrerne opplevde Amerika. Leif og Josef, to unge karer fra Norge, reiser fra familiene sine og over Atlanterhavet med båt i et håp om et bedre liv. Historien begynner med to tragiske dødsfall, noe som endrer noe i Josef. Istedenfor å bli fisker, som familien forventer, vil han nå finne lykken på ny jord.
Karakterene er godt skrevne. Reaksjonene deres er genuine og såre. Jeg opplevde dem som svært troverdige. Etter de tragiske dødsfallene, fikk jeg spesielt vondt av moren Amalie og forloveden til Johannes.
Svendsen er bevisst språket han bruker. Karakterene har et bredt spekter av dialekter, noe jeg opplevde ga mer liv og troverdighet til karakterene. Dialogene er gode, og flere av kommentarene er morsomme. Språket er godt gjennomarbeidet.
Naturen og stedene er skildret så godt at jeg så for meg handlingen og familien tydelig. Svendsen legger seg tett opp til karakterene og deres handlinger. Særlig dødsfallet til faren og storebroren til Josef, er nært og sårt skildret. Det er som om jeg kan lukte havet og høre bønnen deres .
Svendsen har mye kunnskap om norsk historie og utvandringen til Amerika på 1800-tallet. Det er spennende å lese og lære om livsstilen de hadde, og deilig å kunne rømme tilbake til en annen tid, og oppleve naturen nærmere enn det vi er i dag. Han tar også opp alvorlige temaer, som rasisme og diskriminering av minoritetsgrupper, som er ubehagelig, men viktig, å lese om.
Dette er en bok jeg koste meg med, og som var spennende fra perm til perm.
Etter at eldstebroren og faren drukner på fiske, emigrerer 18 år gamle Josef Gahre til Amerika. På overfarten blir han kjent med jevnaldrende Leif Blørstad, som bærer på en mørk hemmelighet. I Sioux Falls i Dakotaterritoriet ser Josef hvordan norske innvandrere sliter, hvordan minoritetsgrupper diskrimineres, og spør seg selv om ikke nybyggerne egentlig var helere som stjal indianernes land. Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning er en roman om kjærlighet og vennskap, sorg og lengsel, og tro og tvil, og den første boka om Josef Gahre.
Hvem er du?
Jeg er pensjonert sosialarbeider, som hele min yrkeskarriere har arbeidet innen offentlige helse/sosialetater, mest med barnevern og sosiale saker. Barndoms- og ungdomsårene tilbrakte jeg i Lindesnes og Mandal, hvor alle hadde et nært forhold til havet og sjølivet. Etter at jeg ble voksen, har jeg bodd flere plasser i landet, de siste 30 årene i Eidsvåg i Romsdal sammen med familien.
Jeg liker å være ute i skog og mark, eller på sykkel i sommerhalvåret. Etter at jeg ble pensjonist, har jeg hatt noen lengre sykkelturer, blant annet fra Malmø til Montpellier. Fra stua ser jeg Nesset Prestegård hvor Bjørnsons barndomshjem, der også en del av Bjørnsonfestivalens arrangementer foregår. Det eldste nabohuset vårt heter for øvrig Solbakken.
Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann av enkle kår. Noen kaller meg en uforbederlig optimist. Det kan jeg leve med. Det var etter at jeg ble pensjonist at jeg begynte å skrive. Først var det romanen Brevet som kom ut i 2017, hvor handlinga foregår dels i Norge, dels på Java under krigen, og dels i British Columbia i Canada. Boka handler bl.a. om tilhørighet og tilknytning. Etter Brevet har jeg vært representert i flere av Skriveakademiets antologier før jeg ga ut Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning i november 2020. Det var et uheldig tidspunkt på grunn av pandemien. Jeg måtte avlyse både lanseringa på Båly i Lindesnes, og det planlagte bokbadet på Kavli Moen Gård i Molde.
Fortell litt om boka di, Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning.
Helt fra barndommen har jeg vært opptatt av utvandring. Far min var født i Amerika, og jeg hadde tanter og onkler der. Alle jeg kjente hadde familie «over dammen.» Noen hadde fedre som arbeidet sammenhengende i New York et års tid, så kom de hjem en tur, omtrent som sjøfolk, før de dro tilbake.
Jeg har hørt og lest mye om Amerika. De handler ofte om arbeidsomme utvandrere som lykkes. Mitt mål var å skrive en realistisk roman hvor det historiske bakteppet var mest mulig korrekt.
Hovedpersonen i boka, Josef Gahre, var bare 17 år gammel da faren og broren druknet under fiske. Ulykka gjorde at han ikke ville ha havet som sin arbeidsplass, men det var få andre muligheter i hjembygda. Amerikafeberen var stor på den tida. Avisene var fulle av brev og artikler om utvandrere som lykkes, og Josef slukte alt. Året etter gikk drømmen i oppfyllelse. På Amerikabåten ble han kjent med en jevnaldrende fra ei nabobygd. Han hadde vært barnevandrer og bar på en mørk hemmelighet. De utviklet et nært vennskap og begynte å arbeide i storbyen Chicago for å tjene penger til reisa videre mot vest der kameraten ville ta seg jord og bli bonde. Etter to-tre år dro begge til Sioux Falls i Dakotaterritoriet.
Josef så norske innvandrere som slet, og han reagerte på diskrimineringa av minoritetsgrupper. Han spurte seg også om nybyggerne egentlig var helere som stjal indianernes land.
Romanen handler om kjærlighet og vennskap, sorg og lengsel, og tro og tvil.
Arild Svendsen
Aktuell med: Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning
Hvordan arbeidet du med å bygge det historiske bakteppet for romanen?
Først og fremst har jeg lest mye. Bøkene til professor Ingrid Semmingsen og historiker Sverre Mørkhagen har vært viktigst, men også Ole Rølvåg og Wilhelm Mobergs romanserier om utvandring, og Dan Browns Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, har vært gode kilder. I tillegg har jeg lest flere hovedfagsavhandlinger, besøkt Norsk Barnevandrersenter, og hatt kontakt med Minnehaha Historical Society. Jeg har fisket hummer og kjenner godt skjærgården ved Lindesnes. Dessuten har jeg reist litt rundt om i Amerika, blant annet i Sør-Dakota.
Hvorfor satte du handlinga til akkurat den norske utvandringa til USA på 1800-tallet?
Folketallet i Norge økte sterkt etter Napoleonskrigen, og fattigdommen var mange steder nesten ubeskrivelig. Utvandringa startet beskjedent i 1821, men økte gradvis de nærmeste tiårene. Det var først etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 at amerikafeberen tok av. «The Homestead Act»- loven, som ga alle rett til 640 mål nesten gratis jord, var en sterkt motiverende årsak.
Man snakker gjerne om «den vanskelige andreboka». Hvordan opplevde du å arbeide med bok nummer to? Var det utfordrende?
Nei, jeg syntes faktisk det var lettere. I tida mellom Brevet og Gresset på andre siden tok jeg Skriveakademiets romankurs og ble med i et nettverk av skrivelystne, og det har virket motiverende. Men jeg strever litt nå, når jeg skal skrive oppfølgeren til Gresset på andre siden. Jeg må huske å følge trådene, og samtidig unngå gjentakelser. Karakterene kan heller ikke forandre personlighet.
«Nyttårsaften var mange i blokka samlet på taket for å se på det store fyrverkeriet. Det var en ny og nesten uvirkelig opplevelse for to unge menn fra landsbygda i Norge.»
Svendsen, 121
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Det var etter at jeg ble pensjonist. Jeg liker ikke å kalle meg forfatter; kanskje heller skribent eller historieforteller.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Jeg valgte det ikke. Etter å blitt refusert ørten ganger hos store og mindre forlag, ga jeg opp. Kanskje fenger ikke temaet, og hvem vil ha en ukjent, gammel debutant? Jeg må nok bare innse at jeg ikke er god nok til at de tør satse på meg.
Har du noen tips til de som vurderer å bli forfattere selv?
Les mye og variert. Ta et skrivekurs, for eksempel Skriveakademiets, da blir du også med i ei skrivegruppe som deler erfaring og gir hverandre oppmuntring og støtte. Tål kritikk og gi ikke opp.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Som nevnt skriver jeg på oppfølgeren til Gresset på andre siden. Foreløpig tittel er Veien mot Stillehavet. Der følger vi Josef Gahre på «The Oregon Trail». Han blir med et tog av prærieskonnerter trukket av okser. Reisen går fra Cheyenne i Wyoming. De krysser Rocky Mountains og ørkenområder, før de endelig når Oregon City etter to og en halv måned; ei farefull og slitsom reise på mer enn 200 mil. Josef ender i Seattle der han først livnærer seg som smed, deretter som journalist i «The Seattle Gazette.» Også denne boka bygger mye på historiske dokumenter og dagbøker.
Hvis responsen blir bra, kan det muligens enda ei bok.
Har du noen litterære forbilder?
Jeg setter stor pris på Edward Hoems utvandringsromaner (merkelig nok, ikke sant?), Jon Michelets monumentale romanserie om krigsseilerne, Kerstin Ekman mørke og mystiske romaner, og Roy Jacobsens romanserie om Ingrid Barrøy som jeg leser nå.
Gresset på den andre siden. Landet fylt av melk og honning kan kjøpes blant annet gjennom Ark.
Pila, harpunen eller hva det nå var som hadde kommet opp gjennom magen til Jens Magnus, måtte ha vært skutt gjennom senga, kanskje til og med gjennom golvet. Kunne det være noen i kjelleren?
Adorsen: Høstmørke
Thomas Vestmark, en journalist i avisen Søkelyset, er på vei hjem fra en reportasje i Trøndelag. På veien plukker han opp en haiker, Sara. Thomas har mistanke om at Sara har rømt hjemmefra, og ender opp med å tilby henne å bo på gjesterommet i leiligheten hans så lenge hun er i Oslo. Samtidig skjer det et brutalt drap der en av journalistene til Søkelyset er første på stedet. Dette gir avisen flere store avisoppslag. Ei ung nyansatt, kvinnelig journalist i avisen kommer over en minnepenn som inneholder ting som omhandler mordet. Kort tid etter blir også denne journalisten myrdet. Også denne gangen på brutalt vis. Finnes morderen blant Søkelysets ansatte?
Adorsen har skrevet en spennende kriminalroman. Hovedpersonen er Thomas, men underveis i handlingen byttes fortellerperspektivet, slik at leseren får innblikk i flere av karakterenes liv. Dette var i begynnelsen uvant, men etter hvert gav det også boka liv og spenning.
At forfatteren har jobbet mange år som skribent, merkes på språket. Han er rivende dyktig. Språket flyter lett og gir leseren en meget god leseropplevelse. Kapitlene er korte, noen ganger kun bestående av et par sider, noe som gjør at man ofte ender med å lese mer enn først planlagt. Det blir mer fristende å lese ett kapittel til, da de er såpass korte.
Boken er en kriminalroman, men den er på mange måter ikke en typisk krimbok. Vi følger ikke en person som skal løse et mord, som man så ofte gjør når man plukker opp bøker i denne sjangeren. Leseren får i Høstmørke ta del i livene rundt mordene. Livene til personene i boka er like viktige som løsningen av mordene. Vi får bli med i Thomas sitt liv; hans fortid, gleder og sorger, og Sara og hennes tap, hevnønsker og gleder. I tillegg får man lese om mange andre personer som sammen skaper verdenen i romanen.
Adorsen sier selv at han tidligere har skrevet like mye romantikk som krim, noe som også gjenspeiles i denne romanen. Høstmørke har like mye fokus på kjærligheten mellom to mennesker, samt håp og tap, som mordene og etterforskningen rundt disse. Jeg opplever det som en blandingssjanger, noe jeg tidligere ikke har lest lignende av.
Det var forfriskende å lese en roman som skiller seg ut fra rekken av det vi kan kalle «typiske» krimbøker. Vekslingen mellom perspektivene, samt miksen av ulike sjangere, gjorde romanen original og interessant. Kan anbefales!
Han åpner øynene. Den strålende sola, badestranda og Anette er borte; han er alene i den mørke skogen.
Adorsen, side 173
Det er tydelig at Adorsen arbeidet med film tidligere, for forfatteren har brukt tid på å skape fine billedlige sammenligninger som gir god flyt i historien. Språket er også veldig drivende. Jeg kunne tydelig se for meg naturen og bygningene gjennom hele romanen, fordi han skildrer omgivelsene såpass godt.
Fortelleren er allvitende, og alt fortelles i tredjeperson. Man får derfor se karakterene objektivt. Man får lyst til å lese videre fra side én, for å få vite hva som faktisk skjedde med Anette.
Gabriel drar på en spontantur til Smalvik, hvor han og foreldrene ferierte en gang da han var liten. Han hadde reddet Anette fra en gjeng mobbere, og de hadde blitt gode venner den sommeren. Nå vil han møte henne, for å se hvordan livet hennes har utviklet seg. Han finner adressen, og sender et brev til henne, men da to skumle karer truer han til å dra hjem igjen, innser han at hun må være i livsfare. Han er nødt til å redde henne.
Adorsen drar inn mye filmteknikk-kunnskaper, som er interessant å lese om. Hvert kapittel avsluttes med en cliff-hanger. Alle karakterene har stor dybde. Fortellerperspektivet byttes mellom hvert kapittel, og jeg gledet meg til å lese videre for å finne ut hva som skjer med hver enkelt av dem.
Mye av detaljene i historien er groteske, og mye er ubehagelig å lese, men samtidig er det spennende å lese så nærme alt det grusomme som skildres. Reaksjonene til karakterene står sammen med de andres handlinger og alt er så troverdig at det er ubehagelig.
Man blir spesielt glad i Ingrid og Anette, og jeg fikk lyst til å kjøre ned til bygda og hente dem og passe på dem selv. Heldigvis tenker Gabriel likt, og leseren blir så opphengt i Gabriel og hvordan i alle dager han skal klare å løse dette, da han er så utrolig uskyldig og snill selv.
Dette er en ordentlig god krim. Intensjonene til alle sammen er godt gjennomarbeidet, og karakterene har mål og mening med det de gjør, selv om man «skulle ønske» flere av dem døde, da de viser null medmenneskelighet. Det er en handling man blir sint og opprørt av, og som har tydelige skiller på rett og gal side av samfunnet, men likevel er universet skapt så gjennomført at det er troverdig at det er det slemme mot det snille.
Engelen Gabriel er en spenningsroman som holder deg på pinebenken hele veien, og som har mye psykologisk innsikt og originale løsninger som ikke virker forenkla, men troverdige. Motivasjonen og målene drar historien videre.
Cast-off og andre kriminelle fortellinger er en novellesamling bestående av fjorten noveller, to ukebladromaner og én twitter-novelle. Samtidig blir en rekke fakta om forfatteren, andre utgivelser og annen informasjon rundt skriveprosessen presentert.
Språket i novellene er drivende godt. Det er direkte og gir leseren akkurat nok informasjon til å klare å leve seg inn i handlingen. Novellenes lengde har stor variasjon. Den korteste er kun på et par sider. De to ukebladromanene er et stykke lenger, og utgjør derfor store deler av bokens helhet.
Høydepunktet er nok novellen som har fått tittelen «Kveldsmøte». Den er fra 1993, og tidligere ikke publisert. Leseren følger her en kvinne som sliter med å komme seg ut av et voldelig forhold. Uten å røpe for mye, er det avslutningen som her gjorde størst inntrykk. Den er overraskende, ikke overforklarende og har en artig liten tvist. Jeg endte med å lese den to ganger.
I en annen novelle følger leseren Fredrik, som er på vei til en skolegjenforening med den tidligere klassen. Med en tidligere voldtektshistorie bak seg, der Fredrik ikke er offeret, tenker han på hvordan møtet med de gamle klassekameratene vil bli. Det er vel ikke vanskelig å gjette at det ikke går som han hadde tenkt seg … Dette er nok en av de vondeste og mest groteske novellene i boken, etter min mening. Fredrik er godt skrevet, og det er vanskelig å få noen form for sympati for mannen gjennom innsikten i tankene hans. Men spennende er den! Det liksom ulmer noe i skyggene gjennom hele novellen, og mens du stadig leser om de ikke så veldig tiltalende tankene til Fredrik, får du mer og mer følelsen av at ikke alt er helt som det ser ut som.
Novellen som kanskje skiller seg mest ut var «Usikker sex» og handler om hackermiljøet og hva dette er i stand til å gjøre. Da de andre novellene og kort-fortellingene er såpass fokuserte på drapstematikken, er det et friskt pust å få lese en spenningsnovelle som heller handler om en annen form for et kriminelt miljø. Hovedpersonen, Sara, er også den karakteren jeg likte best av alle i hele boken.
To andre noveller jeg til slutt ønsker å trekke frem, er «Gyllent pollen» og «Jeg er så glad i deg». Den første på grunn av originaliteten, og den andre på grunn av den indirekte handlingen. «Gyllent pollen» er en krimnovelle med et hint av science-fiction. En god science-fiction får leseren til å tro at dette faktisk kunne skjedd en gang i fremtiden, noe jeg absolutt fikk følelsen av ved denne novellen. Jeg trodde på hvert ord, og desto mer frustrerende ble avslutningen. Jeg sier ikke mer.
«Jeg er så glad i deg» er basert på manuset til en kortfilm, noe man også kan få følelsen av ved språket i novellen. Her følger leseren en kvinnelig hovedperson i et giftig forhold, som hun kanskje ikke selv er like bevisst på at hun er i. Følelsene som skapes mellom mannen og kvinnen og deres forhold, føles ekte og treffer dypt. Jeg fikk lyst til å se kortfilmen som ble laget av denne, da jeg har på følelsen av at denne kan være enda sterkere enn det novellen er.
Samlet sett er Cast-off og andre kriminelle fortellinger en fin samling av krimnoveller du lett kan plukke opp hvis du er ute etter en bok som er godt skrevet med høyt spenningsnivå. Den anbefales derimot ikke til den som ikke tåler litt grotesk vold, for det er det mye av her.
