Etter at eldstebroren og faren drukner på fiske, emigrerer 18 år gamle Josef Gahre til Amerika. På overfarten blir han kjent med jevnaldrende Leif Blørstad, som bærer på en mørk hemmelighet. I Sioux Falls i Dakotaterritoriet ser Josef hvordan norske innvandrere sliter, hvordan minoritetsgrupper diskrimineres, og spør seg selv om ikke nybyggerne egentlig var helere som stjal indianernes land. Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning er en roman om kjærlighet og vennskap, sorg og lengsel, og tro og tvil, og den første boka om Josef Gahre.
Hvem er du?
Jeg er pensjonert sosialarbeider, som hele min yrkeskarriere har arbeidet innen offentlige helse/sosialetater, mest med barnevern og sosiale saker. Barndoms- og ungdomsårene tilbrakte jeg i Lindesnes og Mandal, hvor alle hadde et nært forhold til havet og sjølivet. Etter at jeg ble voksen, har jeg bodd flere plasser i landet, de siste 30 årene i Eidsvåg i Romsdal sammen med familien.
Jeg liker å være ute i skog og mark, eller på sykkel i sommerhalvåret. Etter at jeg ble pensjonist, har jeg hatt noen lengre sykkelturer, blant annet fra Malmø til Montpellier. Fra stua ser jeg Nesset Prestegård hvor Bjørnsons barndomshjem, der også en del av Bjørnsonfestivalens arrangementer foregår. Det eldste nabohuset vårt heter for øvrig Solbakken.
Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann av enkle kår. Noen kaller meg en uforbederlig optimist. Det kan jeg leve med. Det var etter at jeg ble pensjonist at jeg begynte å skrive. Først var det romanen Brevet som kom ut i 2017, hvor handlinga foregår dels i Norge, dels på Java under krigen, og dels i British Columbia i Canada. Boka handler bl.a. om tilhørighet og tilknytning. Etter Brevet har jeg vært representert i flere av Skriveakademiets antologier før jeg ga ut Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning i november 2020. Det var et uheldig tidspunkt på grunn av pandemien. Jeg måtte avlyse både lanseringa på Båly i Lindesnes, og det planlagte bokbadet på Kavli Moen Gård i Molde.
Fortell litt om boka di, Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning.
Helt fra barndommen har jeg vært opptatt av utvandring. Far min var født i Amerika, og jeg hadde tanter og onkler der. Alle jeg kjente hadde familie «over dammen.» Noen hadde fedre som arbeidet sammenhengende i New York et års tid, så kom de hjem en tur, omtrent som sjøfolk, før de dro tilbake.
Jeg har hørt og lest mye om Amerika. De handler ofte om arbeidsomme utvandrere som lykkes. Mitt mål var å skrive en realistisk roman hvor det historiske bakteppet var mest mulig korrekt.
Hovedpersonen i boka, Josef Gahre, var bare 17 år gammel da faren og broren druknet under fiske. Ulykka gjorde at han ikke ville ha havet som sin arbeidsplass, men det var få andre muligheter i hjembygda. Amerikafeberen var stor på den tida. Avisene var fulle av brev og artikler om utvandrere som lykkes, og Josef slukte alt. Året etter gikk drømmen i oppfyllelse. På Amerikabåten ble han kjent med en jevnaldrende fra ei nabobygd. Han hadde vært barnevandrer og bar på en mørk hemmelighet. De utviklet et nært vennskap og begynte å arbeide i storbyen Chicago for å tjene penger til reisa videre mot vest der kameraten ville ta seg jord og bli bonde. Etter to-tre år dro begge til Sioux Falls i Dakotaterritoriet.
Josef så norske innvandrere som slet, og han reagerte på diskrimineringa av minoritetsgrupper. Han spurte seg også om nybyggerne egentlig var helere som stjal indianernes land.
Romanen handler om kjærlighet og vennskap, sorg og lengsel, og tro og tvil.
Arild Svendsen
Aktuell med: Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning
Hjemmeside: https://arildsskriveblogg.wordpress.com/
Instagram: arilds.bokverden
Hvordan arbeidet du med å bygge det historiske bakteppet for romanen?
Først og fremst har jeg lest mye. Bøkene til professor Ingrid Semmingsen og historiker Sverre Mørkhagen har vært viktigst, men også Ole Rølvåg og Wilhelm Mobergs romanserier om utvandring, og Dan Browns Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, har vært gode kilder. I tillegg har jeg lest flere hovedfagsavhandlinger, besøkt Norsk Barnevandrersenter, og hatt kontakt med Minnehaha Historical Society. Jeg har fisket hummer og kjenner godt skjærgården ved Lindesnes. Dessuten har jeg reist litt rundt om i Amerika, blant annet i Sør-Dakota.
Hvorfor satte du handlinga til akkurat den norske utvandringa til USA på 1800-tallet?
Folketallet i Norge økte sterkt etter Napoleonskrigen, og fattigdommen var mange steder nesten ubeskrivelig. Utvandringa startet beskjedent i 1821, men økte gradvis de nærmeste tiårene. Det var først etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 at amerikafeberen tok av. «The Homestead Act»- loven, som ga alle rett til 640 mål nesten gratis jord, var en sterkt motiverende årsak.
Man snakker gjerne om «den vanskelige andreboka». Hvordan opplevde du å arbeide med bok nummer to? Var det utfordrende?
Nei, jeg syntes faktisk det var lettere. I tida mellom Brevet og Gresset på andre siden tok jeg Skriveakademiets romankurs og ble med i et nettverk av skrivelystne, og det har virket motiverende. Men jeg strever litt nå, når jeg skal skrive oppfølgeren til Gresset på andre siden. Jeg må huske å følge trådene, og samtidig unngå gjentakelser. Karakterene kan heller ikke forandre personlighet.
«Nyttårsaften var mange i blokka samlet på taket for å se på det store fyrverkeriet. Det var en ny og nesten uvirkelig opplevelse for to unge menn fra landsbygda i Norge.»
Svendsen, 121
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Det var etter at jeg ble pensjonist. Jeg liker ikke å kalle meg forfatter; kanskje heller skribent eller historieforteller.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Jeg valgte det ikke. Etter å blitt refusert ørten ganger hos store og mindre forlag, ga jeg opp. Kanskje fenger ikke temaet, og hvem vil ha en ukjent, gammel debutant? Jeg må nok bare innse at jeg ikke er god nok til at de tør satse på meg.
Har du noen tips til de som vurderer å bli forfattere selv?
Les mye og variert. Ta et skrivekurs, for eksempel Skriveakademiets, da blir du også med i ei skrivegruppe som deler erfaring og gir hverandre oppmuntring og støtte. Tål kritikk og gi ikke opp.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Som nevnt skriver jeg på oppfølgeren til Gresset på andre siden. Foreløpig tittel er Veien mot Stillehavet. Der følger vi Josef Gahre på «The Oregon Trail». Han blir med et tog av prærieskonnerter trukket av okser. Reisen går fra Cheyenne i Wyoming. De krysser Rocky Mountains og ørkenområder, før de endelig når Oregon City etter to og en halv måned; ei farefull og slitsom reise på mer enn 200 mil. Josef ender i Seattle der han først livnærer seg som smed, deretter som journalist i «The Seattle Gazette.» Også denne boka bygger mye på historiske dokumenter og dagbøker.
Hvis responsen blir bra, kan det muligens enda ei bok.
Har du noen litterære forbilder?
Jeg setter stor pris på Edward Hoems utvandringsromaner (merkelig nok, ikke sant?), Jon Michelets monumentale romanserie om krigsseilerne, Kerstin Ekman mørke og mystiske romaner, og Roy Jacobsens romanserie om Ingrid Barrøy som jeg leser nå.
Gresset på den andre siden. Landet fylt av melk og honning kan kjøpes blant annet gjennom Ark.