Frieksemplar fått av forfatter
Offiserbarnet
Av Gullaug Pless
Utgitt på arte vida, i 2021
«Offiserbarnet» er en selvbiografi om Gullaug Pless sin barndom med foreldre i Frelsesarmeen. Den er delt opp i ulike deler, hvor det er fortellinger fra hvert sted de ble sendt fra øvre hold i Frelsesarmeen, da foreldrene jobbet som offiserer.
«- Kjærligheten holder oss oppe og sammen, sa pappa. Familiebåndene ble sterke i et liv på flyttefot».
side 61
Boka gir veldig mye innsikt i hvordan det er å vokse opp i Frelsesarmeen, og hvordan det er å ha foreldrene som har jobber som overgår alt annet, fordi de gjør om jobbene til levesett. Pless er veldig ærlig i utleveringen sin, og forteller rett frem hvordan det var for henne. Det er godt formidlet, både handlinger og følelser, og viser flere perspektiver i historien, selv om den stort sett er subjektiv. Hun legger ikke noe imellom, og flere steder kan man lese smerten hennes, uten at hun sier det eksplisitt. Det er en modig tekst.
I tillegg til å være ærlig om oppdragelsen, og foreldrenes måte å vise kjærlighet på, er hun også åpen om veldig personlige og sterke historier om opplevelser hun har hatt i barndommen. Hun forteller om andres opplevelser og reaksjoner på dette, med en respektfull sårbarhet. Historiene oppleves som veldig menneskelige og tunge.
Det er en god bok, og jeg var interessert i det hun skrev hele veien. Kapitlene har tydelige røde tråder, og det er enkelt å følge med. Det er en god inngang til noe alle som ikke er innenfor miljøet eller vet hva Frelsesarmeen er, eller hvordan systemet er satt sammen.
Språket er godt, og handlingen er spennende, men det kan bli litt mye referat-tekst. Det må kanskje til, for at vi utenforstående skal få et godt innblikk i dette lukkede miljøet, men likevel blir det mye detaljer som kanskje ikke er så viktige, på veldig liten plass. Det er for all del spennende å lese, men det skjer veldig mye på veldig kort tid.
Når det er sagt, er det en viktig bok. Lukkede miljøer har alltid godt av å komme frem i lyset. Boka er lest ut på et par timer, men sitter lenge igjen i kroppen.
Skrevet av Helene Tufte