ti amo
Av Hanne Ørstavik
Utgitt på Oktober i 2020
ti amo er første boken jeg leser av Hanne Ørstavik, noe jeg skulle ønske ikke var tilfelle. Romanen føles mer selvbiografisk enn skjønnlitterært, noe som også kom frem fra avsnittene der fortelleren beskriver skriveprosessen til andre romaner. Jeg fikk mer lyst til å lese romanene hun beskriver, enn denne. Det ble til tider litt for mye «dagboktekst», og virket for meg som en roman skrevet som utløp for forfatterens følelser.
Jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene og situasjonene Ørstavik beskriver. Jeg har selv stått i en lignende posisjon. På grunnlag av dette vil jeg også tenke at jeg skulle føle mer ubehag enn det jeg jeg gjorde. Jeg er også usikker på hva forfatteren egentlig ønsket å fortelle i romanen. Var det mannens sykdom, og hvordan han taklet denne? Var det hvordan hun selv opplevde sykdommen? Da A dukket opp, rundt halvveis i romanen, ble jeg enda mer forvirret. For meg var nok avsnittene mellom jeg-et og A de sterkeste, men jeg forsto likevel ikke hvorfor deres forhold var satt inn i denne konteksten. Kanskje det bare ikke er jeg som forstår romanens mål.
Selvfølgelig var det noen pene setninger som fikk meg til å stoppe opp og tenke eller føle noe mer, slik som denne: «Jeg var sjalu på smertene dine.» og «Det er ikke hjemme mer å se inn i øynene dine.» Så ja, jeg mislikte ikke alt. Og som sagt var jeg aller mest fascinert av forholdet mellom jeg-et og A, og hvordan dette endret henne: «Men etter Guadalajara forsto jeg at jeg hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned for å være i kontakt med din.» Dette mener jeg er en nydelig tolkning av følelsene, noe jeg selv har slitt med å sette ord på. Jeg skulle gjerne likt og lest en roman som handlet mer om dette, og mindre om mannens liv før sykdommen.
Kanskje det er jeg som forventet litt for mye da jeg gikk inn i denne romanen. Kanskje jeg forventet noe annet, noe som kunne vekke følelser jeg prøver å fortrenge. Uansett hva som var årsaken, kan jeg ikke si at denne romanen var noe for meg. Men jeg har ikke mistet interessen for Ørstavik sitt forfatterskap, jeg skal absolutt prøve meg på fler av romanene hennes for å se om disse treffer bedre, og da er vel den beste romanen å begynne på Roman. Milano som så mye blir beskrevet i ti amo.
Skrevet av
Taran Halvorsen