På en 23642 kilometer lang reise, fra Ushuaia i Argentina til Nordkapp i Norge, sykler Cosima og Arne mellom verdens ender. I møte med naturen, får leseren også lære om landenes historie, og filosoferinger over verden generelt. Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise tar leseren med på en lærerik reise gjennom verden: fra litteraturen til politikken.
Fortell litt om deg selv.
Jeg kom til jorden i 1964, i landsbyen Hølen. Jeg levde en urolig og bråkete ungdomstid, fullførte videregående skole, og begynte på befalsskolen på Heistadmoen høsten 1983. Etter ni måneder forstod jeg at jeg hverken ville eller kunne gjøre karriere i forsvaret. Jeg salet isteden opp en sykkel (etter å ha lest Jack Kerouacs On the Road), og syklet ned til Roma – og hjem igjen. Og da var det gjort; jeg ville være på veien, ville leve et fritt og poetisk liv i det overraskende eventyret som verden er. Jeg jobbet i perioder som forskalingssnekker, tjente mine penger, og syklet gang etter gang ut på det mangslungne veinettet som utgjør verdens infrastruktur, og som tar den reisende med i alle himmelretninger. Det har jeg fortsatt med, frem til i dag. Det har blitt mange netter i telt gjennom årene, og mine slitne sykler har båret meg flere hundre tusen kilometer, gjennom ørkener og over de høye fjell.
Hjemme leser jeg, og skriver (jeg debuterte med en diktsamling på Cappelen forlag i 1998), hogger min ved, steller to digre kjøkkenhager og tar en tur ut med båten for å fiske litt mat. (Det lille gårdsbruket vi har ligger i skogen ved bredden av Vansjø, 18 kilometer øst for Moss). Jeg har i perioder også klart å sitte stille på UIO; jeg har studert i fem år, fagene er teologi, religionshistorie, norsk og nordisk språk og litteratur og idéhistorie. Utover å være en lidenskapelig bokleser, er jeg også en lidenskapelig og bekymret naturverner. Syklingen har videre medført at jeg er svært engasjert i den verden mine medmennesker og medskapninger og jeg lever i.
Si litt om boken din.
Boken er lang. Og den er tung, i vekt. Den har flere narrative tråder; det er den geografiske, den personlige og mellommenneskelige, den litterære og den historiske, og den økologiske og politiske. Utfordringen var å flette disse trådene sammen på en leservennlig og god måte, få til en flyt, en god dynamikk. Reisen og boken starter i verdens sørligste by, Ushuaia, og ender på Nordkapp. Mellom disse to verdens blåsende og kjølige ytterpunkter sykler vi 23642 kilometer, punkterer 52 ganger, krangler, ler, fryser og svetter, og møter mennesker av alle slag. Boken tar opp i seg den verden vi sykler igjennom, den er intimt tilstede i den. Som reisende er vi utlevert til den verden og den naturen vi sykler i, og til hverandre; dette var første gang jeg syklet i lag med et menneske, altså Cosima, min forlovede, som nå er min kone. Hun har diabetes, noe som ble utfordrende på denne reisen, både for henne og for meg. Boken går inn i denne kranglevorne dynamikken, den snor og slynger seg i lag med litterære og historiske skikkelser, lytter til historiene vi fortelles ved kafébord, stanses av vind som blåser oss ut av veien, drypper av svette gjennom ørkener, trår for livet for å unnslippe knurrende kjøtere, har pusteproblemer over de høyeste fjellpassene, er ekstatisk i møte med verdens skjønnhet – og forteller om en forfatter og syklist som har sykkelveskene fulle av bøker, som er nær ved å lese seg i hjel, som er sint og full av sorg over menneskets ødeleggelse av verdens naturområder og den nådeløse utryddelsen av dyr og fugler og insekter, og som mang en morgen sliter med en lei bakrus etter netter med øl og vin.
Arne R. Pettersen
Bor i Våler i Østfold. Født og oppvokst i Hølen.
Aktuell med: «Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise. «
Tidligere utgivelser: «Kjøttøyeblikket», dikt, Cappelen forlag, 1998.
Verdens ender forteller om en stor reise mellom nettopp «verdens ender». Fortell litt om skriveprosessen.
Boken var planlagt før reisen. Jeg skrev ut flere notatbøker underveis – og trodde at jeg med litt enkel redigering kunne skrive reiseskildringen ut fra mine notater. Jeg tok feil. Det viste seg å bli et kolossalt arbeide. De tre første utkastene, som var betydelig lengre enn den nåværende bokens lengde, holdt ikke mål. Jeg begynte på nytt. Jeg strøk og kortet ned, rettet og rettet. Jeg prøvde å finne et språk som kunne bære boken. Og etter, alt i alt, om lag sju års jobbing, bare avbrutt av en sykkeltur fra Armenia og hjem i 2016 (med vår da 11 måneder gamle sønn William Waldo i en sykkelhenger), satte jeg punktum.
Fortell litt om årsaken til valg av land og byer dere besøkte.
Valg av land og byer handlet mye om hvilke landskaper eller naturtyper vi ville sykle gjennom. Undertegnede er forelsket i fjell og ørkener og høysletter, og dermed gikk ruten så ofte som mulig gjennom slike landskap. Min medreisende, som også fikk komme med både forslag og innvendinger, var heldigvis som regel enig i mine valg.
Gjennom Verdens ender får ikke bare leseren bli med på en reise gjennom verden på sykkel, de får også bli med på en reise gjennom verdenshistorien. Fortell litt om valget av det historiske i boken.
Valget av det historiske ble, kort fortalt, tatt ut fra mine egne historiske interesser, og ut ifra hva som var «naturlig» å ha med i boken. I Sør-Amerika så er for eksempel revolusjonshelten Simón Bolívar en skikkelse det er vanskelig å komme utenom. Han var en mann som satte et helt kontinent i bevegelse. Indianerkrigene, både i Sør- og Nord-Amerika er også for meg «naturlig» å ha med, blant annet fordi denne historien forteller om en ekstrem brutalitet og urett, samtidig som det også er rett, mener jeg, å problematisere det hvite blikket som ofte romantiserer urinnvånerne. Når det er sagt; det er en uendelig historisk kilde å øse av, og det er så mye fascinerende og interessant, men man må foreta en utvelgelse, med hard hånd, for å ikke drukne i kilden.
Men nå gjør jeg enda en gang det Thoreau ble beskyldt for; jeg springer ut i filosofiske sprang. Noe som ikke er rart, for det å sykle gjennom verden er ensbetydende med at denne verden går inn på meg, den angår meg på alle nivåer. Og denne intime forbindelsen pålegger meg et ekstremt språklig ansvar, et ansvar jeg gang på gang erkjenner at jeg ikke evner å forvalte.
Pettersen, side 351
Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?
Boken var planlagt å bli utgitt på forlaget HOF i Moss, og hadde forfatter og kritiker Jonny Halberg som utslitt og underbetalt redaktør. Han måtte dessverre kaste inn håndkleet mot slutten av prosessen, grunnet eget trøblete bokprosjekt og personlige hendelser. Dermed ble det ingen utgivelse der, og redaktøren i et av de store forlagene, som uttrykte at han var imponert over boken og bokprosjektet, gav meg beskjed om at en bok av et slikt omfang, av en ukjent forfatter, var en økonomisk ruin. Så der satt jeg, etter år med arbeide – og endte med å selv betale, via min kones store lommebok, for utgivelsen på selvpubliseringsforlaget Kolofon. Det var en nedtur for en ambisiøs forfatter, men boken ble da i det minste trykt, den har materialisert seg, og det er i seg selv en triumf.
Har du noen litterære forbilder?
Om jeg har litterære forbilder? Det er et verdenshav av gode forfattere, både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa. Av forfattere kan jeg nevne Hamsun og Ibsen og Shakespeare, Anton Tsjekhov, Dag Solstad, Olav Duun og Tarjei Vesaas, Joseph Conrad, Herman Melville og Kafka og Michel Houellebecq, og dikterne Stein Mehren og Tor Ulven, Georg Trakl og Friedrich Hölderlin osv. Jeg har videre stort utbytte av å lese filosofer som Simone Weil, Nietzsche og Giorgio Agamben. Og jeg vil nevne to sjeldenheter, sjeldne fordi det er så skremmende få journalister som evner å skrive kritisk, undersøkende journalistikk. De to jeg tenker på er den amerikanske journalisten Seymour Hersh og den britiske journalisten Robert Fisk (som dessverre døde i oktober i fjor). Dette er journalister som med mot og anstendighet har skrevet viktig, godt og sant om blant annet de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak og Syria. De to uttrykker, eller utrykte, det som i dag, i sensurens og tankepolitiets tid, er i ferd med å avgå ved døden; en fri bruk av intellektet og ordet.
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise kan bestilles hos alle bokhandlere og nettbokhandlere.