Forfatter: Ella Nilsson

Anmeldelseseksemplar fra forlag

LATINSK GRAMMATIKK

Av Vibeke Roggen

Cappelen Damm, 2022

Roggens Latinsk Grammatikk fremfor en kopi av en marmorbyste av Keiser Augustus i Georg Sverdrups hus.

Om man er interessert av litteratur så er man kan hende også interessert av språk. Jeg er det i hvert fall og studerer gjerne språk og grammatikk. Som latinstudent fikk jeg tilsendt et anmeldelseseksemplar av Latinsk grammatikk og har fått sjansen til å jobbe med den i dybden.

Latinsk grammatikk er den første latinske grammatikken utgitt i Norge på nesten hundre år. Det er en gedigen bok på nesten 900 sider som vender seg til både studenter og nybegynnere i latin, og til dem som er viderekomne eller ellers interessert av å jobbe med latinske tekster.

I innledningen beskriver Roggen sin tilnærming til grammatikken som eklektisk; hun har brukt alle latingrammatikker hun hatt tilgang til og dratt nytte av det beste fra dem i stedet for å holde seg til én grammatisk retning. Boken prøver videre å rede for de fleste aspektene av det latinske språket. Bortsett fra «den egentlige grammatikken» (morfologi og syntaks) greier den kort for det latinske språkets historie, stilistikk og retorikk, samt behandler ting som metrikk, pengesummer og navneskikk i syv appendikser.

Innfor denne anmeldelsen har jeg arbeidet med boken på tre måter. 

1) Jeg har lest deler av den som en fagbok, bare for å lære mer om det latinske språket,

2) Jeg har sammenlignet den med to andre grammatikkbøker.

3) Jeg har brukt for å løse praktiske grammatiske problemer, for eksempel ved oversettelser til eller fra latin.

Som fagbok:

Boken er tett på informasjon, og lagd for å være et oppslagsverk. Å lese den fra perm til perm lar seg ikke gjøres, og den er heller ikke ment for det. Men å plukke opp den, bla litt i den, se i innholdsfortegnelsen og lese et eller annet oppslag, ja, det må jeg si, at jeg koste meg med. Det er et velkomment grep at dette oppslagsverk dekker så mange forskjellige aspekter av latinen. Mens mange grammatikkbøker bare reder for de grammatiske reglene så setter jeg stor pris på at Roggen har tatt seg tid til å utdype reglene og føye til litt annen interessant informasjon. Et eksempel er den korte men interessante diskusjonen om opphavet til gerundium- og gerundivformene (opphavet er ukjent). Det er slik informasjon som levendegjør «tørre» grammatikk regler og som får mitt språkelskende hjerte å banke! 

I sammenligning med andre grammatikkbøker:

Både når jeg jobbet praktisk med latinen, men særlig innfør denne anmeldelsen, så har jeg prøvet å sammenligne Roggens nye grammatikk med Eitrems «Latinsk grammatikk» og med «Bradley’s Arnold Latin Prose Composition». Eitrem er en svært tynn (160 sid) og oversiktlig bok som er god når man er på sprang og ikke orker bære med seg mye tungt. Fordelerne er dess litenhet og oversiktlighet, og at den er på norsk. Ulempen blir jo selvfølgelig samme litenhet som var dens fordel; det er jo gitt at den ikke gir plass for særlig mye dybde, eksempler, avvik og lignende. Men fortsatt er det Eitrem jeg tar med meg i sekken når jeg skall på latin-kurs.  

Bradley’s Arnold er eldgammel den også. Selv om den har blitt revidert et flertall ganger så beholder den fortsatt sin form: en snart 100 år gammel lærebok for unggutter, ikke bare i det latinske språket, men også for å fostre framtidens menn utfra den tidens blidningsideal. Det er ikke en «ren» grammatikk per se, men er bygget opp i kapitler, «øvelser», der studentene får øve seg på et avgrenset grammatisk fenomen, som forklares og vises i eksempler. Måten studenten sen skal øve seg på grammatikken er i form av oversettelsesoppgaver. Selv om det tar et tak for å venne seg ved strukturen og den alderdommelige pedagogikken, så er boken ganske god når man vel blitt vant til den.

Så behøves en ny latinsk grammatikk på norsk? Svaret blir Ja! Om man bortser fra de åpenbare, overfladiske grunnene som at det er lettere å ta til seg ett nytt språk om man slipper gå via et annet (som engelsk, tysk eller dansk), og om de svært store pedagogiske fordelene av å ha en grammatikk som samsvarer med den moderne terminologien og med de teoriene og begrepene man støtter på ellers, så blir svaret fortsatt at en ny latinsk grammatikk trengs. La meg illustrere dette med et eksempel.

Fenomenet eiendomsdativ (possessiv dativ) beskriver Roggen på nesten en side. Hun beskriver bruk og register (at den regnes som en mer kollokvial form enn eiendomsgenitiven), stapler ryddig og lettoversiktlig opp de ulike underkategoriene og gir flere eksempler på dem. Til sist informerer hun oss om konkurrerende grammatiske fenomener og viser til sammenligningene eksempler. Dette er svært pedagogisk og overskuelig. Til sammenligning nevnes fenomenet kun i seks rader i Eitrem, hvilket er tilstrekkelig for å kunne slå opp at et slikt fenomen eksisterer. Og i Bradley’s Arnold har jeg vansker ens å finne frem rett. Etter vår tids pedagogikk vil vi gjerne gi «særbruk» av grammatiske kategorier egne navn, som navnet ‘eiendomsgenitiv’. Men da Bradley’s Arnold valgt å systematisere dativene etter hvilke andre ordklasser det står sammen med (verb, adjektiv m m) så finner jeg forvirrende nok eksempler på eiendomsdativ på to plasser i boken. Selv om jeg igjen skjønner at fenomenet eksisterer så blir jeg usikker på om det er noe forskjell på de to kategoriene som blir tatt opp på ulike plasser i boken eller ikke. Og sånn er det ofte med Bradley’s Arnold; resultatet når man bruker den blir mange ganger rett, men ofte etter mye forvirring og med garantert usikkerhet som ekstra bieffekt. Mangen ganger har jeg vært nødt til å spørre læreren om hvordan informasjonen i et avsnitt i Bradley’s Arnold henger sammen med et annet avsnitt, eller med de grammatiske teoriene vi lærer ellers i klasserommet.

For å løse praktiske grammatiske problemer:

Å ha en ny, moderne grammatikk skreven på, ikke bare norsk, men på et moderne språk, er en fryd. Som nybegynnere trenger du noe oversiktlig på «ditt eget mål», noe som Eitrem til tross for sine snart 100 år på nakken fortsatt duger godt til. Men når man studerer språk på litt høyere nivå kommer man etter hvert til det punktet at man krever bedre dekning av grammatiske figurer som ikke lar seg beskrives i nybegynnergrammatikkene. Tidligere har man vært nødt til å vende seg enten til utenlandske verker på fremmende språk (danks, engelsk, eller hvorfor ikke tysk eller svensk) hvilke som regel attpåtil er veldig gamle (mange ganger fra 1800-tallet). Å lære seg å navigere i disse bøkene med dess alderdommelige pedagogikk og språk krever nesten en høyskolekurs for seg selv. Derfor kan jeg lettet si at Roggen med denne grammatikken ført latinen nærmere oss som lever her i Norge i dag.

Boken gjør det veldig lett å finne frem rett, hvis du ikke finner hva du søker etter i innholdsfortegnelsen så finner du det definitivt i registeret lengst bak. De grammatiske reglene blir nøye beskrevet og forskjellige bruksmåter er tydelig og ryddig markert med hyppige underrubrikker. Attpåtil blir grammatikken illustrert av forskjellige sitater som spenner over hele den tiden da latinen var aktivt i bruk, alt fra Tolvtavleloven fra 450 f.Kr til nylatinen på 1700-tallet. En ting jeg setter veldig stor pris på er de hyppige korsreferansene. Da språkbruk henger sammen som et intrikat nett så sette jeg stor pris på hvordan Roggen knytter visse partier sammen med andre for å oppnå et bedre helhetsbilde.

Vibeke Roggen er professor emerita og har under sitt yrkesaktive liv gitt ut flere bøker om Latinen, deltatt i flere forskningsprosjekter, bland annet om Catullus, og var hovedforfatter til en ny Latinsk ordbok. Hun jobber videre aktivt med å fremme klassiske språk og grammatikk. Jeg er glad og takknemlig for å ha rukket å ta hennes klasser i Latin før hunn gikk av.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

CHIQUITITA

Av Pedro Carmona-Alvarez

Kolon forlag, 2023

«Når gjør man noe for siste gang? Når ser man noe for siste gang? Landet mitt.»

Chiquitita handler om ett barn som ikke blir sett, men som tvinges å se. «Var det ingen som beskyttet deg? Ingen som passet på?» Mens verden revner tvinges Marisol å oppleve grusomme ting og å trøste sjokkerte voksne, mens de voksne er alt for opptatt med sin egen sjokk og sine egne traumer, for å se og støtte Marisol. Etter at Marisols mor har klagd på at ingen ringer henne, ingen spør hvordan Europa er, ingen sender brev så skjer dette: «[Moren] viser meg hendene sine, rødlige, utslitte av all vaskingen. Det er min jobb å få henne til å føle seg lettere, ikke så trist. Jeg legger hodet på skulderen hennes og sier jeg kan være venninne. Jeg kan være brev.»

Historien er skreven veldig poetisk, og jeg føler lenge at den er vanskelig å komme inn i, få grep om. Men så ser jeg til sist. Det kommer plutselig. En gjenkjenning som gjør at jeg slutter å puste. Et savn etter hjemlandet, som måtte forlates i all hast. En utrulig sterk lengsel beskreven, så treffsikkert fra barnets ståsted og dets fragmentariske minner «Når gjør man noe for siste gang? Når ser man noe for siste gang? Landet mitt.» Det griper om mitt hjerte. Carmona-Alvarez viser hvordan hendelser former personligheten til et menneske for alltid, kleber seg fast, selv når livet gått videre: «Men livet lugger, på et vis. Det er klebrig når jeg står opp om morgenen, hiver på meg klær og går ut for å slippe hunden i skogholtet bak blokken. Beina er tunge, pusten seig og kort.» Aldri har jeg lest det beskrevet så godt før.

Jeg liker så godt at Chiquitita samtidig både er så abstrakt og konkret. Boken er på mange måter anonym, stedene der alt tar plass nevnes aldri ved navn, selv om jeg gjetter at det er i Chile historien begynner. Hendelsene er beskrevne så fragmentarisk at jeg ibland har vansker med å henge med og skjønne hva som skjer. Men samtidig leveres tydelige, klare og ubehagelige øyeblikksbilder som gjør at jeg vet eksakt hva som skjer.

Carmona-Alvarez er for meg en ny forfatter som jeg blir forbauset over at jeg kunnet misse så lenge. Ette å ha lest Chiquitita blir jeg igjen med et inntrykk av at han er en veldig skarp og interessant forfatterne som jeg må lese mer av. Tur for meg at han har et langt forfatterskap bak seg og at jeg har mye å velge mellom.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

Sitatene er fra sidene 100, 116, 169 og 181.

Leseeksemplar fra forlag

OM UTREGNING AV ROMFANG 2

Av Solvej Balle

Oversatt av Trude Marstein

Forlaget Press, 2023

Jeg var spent på å få fortsette på Balles septologi. Første boken forlot meg med en drømmende følelse og nysgjerrighet på hvordan Balle kommer fortsette denne fortellingen. Men å begynne på bok to ble dessverre en skuffelse. 

Det første som vekket motstand i meg når jeg begynte lesningen var at Tara var så rolig. Visst, her og der skymter man klaustrofobi og angst, men det rekker med å ha opplevd Corona-nedstengningene i et halvt år åt gagen for å vite hvor destruktiv og sjelenedbrytende isolasjon er. Ja, Tara møter fremmede hun utbytter noen ord med her og der, men hun har ingen hun kan snakke med, på riktig, hun er helt alene! De fleste av oss hadde nok reagert på denne bisarre situasjonen med panikk, i hvert fall én gang, bare løpt ut nakne på gaten, fornærmet noen eller stjålet noe, for det spiller ingen rolle, alt blir jo skrudd tilbake igjen «i morgen». Eller bare mistet det helt, vrælt på folk «Vi er fast i tiden, skjønner dere ikke det?», eller falt ned i dyp depresjon og blitt i sengen i en måned; hva er poenget med å gå opp på morgenen, alt har jo mist sin mening! Men nei, ikke Tara, hun fortsetter som vanlig, fortsetter frem. Lager små prosjekter for seg selv som får gi henne noen mening i denne meningsløse tilværelsen, som å jakte etter årstider, eller lære seg alt om Romerriket. Jeg synes det er lite realistisk. 

Merparten av boken er veldig kjedelig, hvilken i for seg er realistisk, det må være kjedelig å våkne til samme dag om og om og om igjen. Men at det finnes faktafeil og dårlig gjennomtenkte passasjer, det kan jeg ikke tilgi! Som at Tara sliter med å finne sjampanje i Sverige fordi det ikke er nyttår. Eh, hver eneste restaurant som serverer litt bedre mat, og særlig dem med europeisk mat, har sjampanje året rundt. Og så har vi de svenske vinmonopolene da. Til sist fant hun en restaurant fra hvilken hun kunne kjøpe med seg sjampanje hjem. Ehhh, neiii, en restaurant som gjør sånn risikerer å miste skjenkebevillingen, så det skulle aldri (!) skje. Sverige er ikke Danmark! Har Balle bare tatt for gitt at alt er som i Danmark? Gidder hun ikke å undersøke ting ordentlig? Og det irriterer meg at hun nevner alle byer, steder, plasser i detalj når hun er i Tyskland og Frankrike, men når hun er i Norge blir alt anonymt. Tara er i en eller annen ikke navngitt by, beveger seg på ikke navngitte veier, noe som er en stor kontrast mot de detaljerte beskrivelsene av kontinental-Europa. Litt bedre research kan man faktisk kreve av en bok som vinner Nordisk råds litteraturpris. Det går faktisk å Google litt eller plukke opp telefonen og spørre noen. 

Eksempel på en dårlig gjennomtenkt passasje er når Tara i begynnelsen sier at hun ikke vil ta nattog fordi hun ikke vet hva som skjer når døgnet vender tilbake mitt i natten. Sen tar hun allikevel nattoget til London. Og dette nevnes bare med en setning! Intet om hva som skjer. Hva skjedde med hennes medpassasjerer? Ble de byttet ut mot de som reiste døgnet før? Nei, åter igjen synes jeg man må kunne kreve mer av en bok som blitt så elsket og roset av mange. 

Men mot slutten tar boken tak i meg. Jeg leser videre og videre, fordi jeg vil vite mer, jeg vil vite hva som skjer. Og så ender den opp med en skikkelig cliff hanger … 

Om man ser bok 2 som bare en del av et over 1000 sider langt verk så kan man kan sikker tilgi manglene i dette bindet. Mange av mine yndlingsbøker har passasjer, kapitler, som kjedet meg og som fått meg å tvile på om jeg ens liker boken. Derfor kommer jeg fortsette på septologien og gi også neste bok en sjanse. Jeg er nysgjerrig. Jeg vil vite hvordan dette utvikler seg.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

UTE

Av Einar Stenseng

Kolon Forlag, 2023

Jeg deltok på bokslippet av Einar Stensengs nye bok Ute. Med en gang da opplesningen fra romanen begynte tenkte jeg: «Åh, nei! Ikke en knulle-bok!» Jeg angret øyeblikkelig at jeg bestilt et leseeksemplar: «Uff, må jeg virkelig lese og anmelde denne boken nå?» Hvor mange knull-bøker skrevne av middelalders menn trenger verden egentlig? Og det finnes nok bare én ting verre enn knulle bøker som skildrer det mannlige blikket, og det er når disse mennene prøver seg på det kvinnelige blikket, fordi det slutter oftest i noe så uleselig at det havner på min Did-Not-Finish liste over bøker jeg lest (eller ja, ikke lest da). Disse var mine initiale tanker og følelser om boken.

«Ute» er en tynn bok som på bare 100 sider forteller om møtet mellom poeten Mogens som kommet til byen Linz for å markedsføre sin diktsamling, nylig utgitt på tysk, og Ute, redaksjonsassistenten. Og ja, under den uken møtet varer blir det både mye knulling og droger.

Stenseng skriver: «Det kan og burde i utgangspunktet være vakkert at to over gjennomsnittet kåte mennesker møtes og nyter av hverandres seksualitet som Gud har skapt i så mange og bent frem koselige former.» Men nei, det er intet vakkert over sexen i denne boken. Tvert imot er den ganske klein. Og det er også det som får meg å stå ut med alle disse sexscenene, at de ikke prøver å behage, men mer beskriver sex slik som det mange ganger kan være, klumsete, uengasjert, eller kanskje overdrevet engasjert, der de sterke begjærene grumser sinnene til å tro at noe som faktisk er ganske usexy er opphissende. Ja, jeg liker virkelig den mer realistiske måten Stenseng beskriver sexen på. Hvis den ikke hadde vært så kleint så hadde jeg nok ikke klart å lese ut boken (eller jo, det hadde jeg jo, fordi det må jeg, men jeg hadde gjort det under stor protest).

Boken er smart. Stenseng viser virkelig hvor god forfatter han er. Han har skarpsynte observasjoner av mennesker og treffende beskrivelser av dem. Jeg liker den ikke-kronologiske måten Stenseng har strukturert historien på. Det holder interessen oppe og får meg å ville vite, ja ikke hvordan det slutter da, men hvordan det begynner. Jeg nyter videre av måten han knytter ting sammen, byen, hendelsene, kroppsodørene, de mange ganger ganske apatiske karakterene som forholder seg til disse kroppslige møtene nesten som om det er noe de bare må igjennom, som en jobb. Og apropos byen, jeg liker at byen med sine gater, torv og sin elv er så tilstedeværende gjennom hele historien. «Men jeg elsker Donau, jeg kunne bodd på henne. For en elv kan bære sorg, en elv kan selv være en sørgende, uten å bli hevngjerrig som Gud eller sur som en gammel jomfru, eller svenn.»

Boken er morsom, skreven med et glimt i øyet. Jeg liker godt å se at Stenseng utviklet seg siden den forrige boken. Selv om jeg egentlig likte «En riktig stygg bok» mer enn «Ute», så var det noe litt spent over den, han ville så mye! Denne boken er mye mer avslappet, lekent.

Stenseng kan sin litterære kanon. Å ene siden setter jeg pris på informasjonen om de litterære og historiske referansene som Stenseng tilbyr oss i form av fotnoter. Å andre siden føler jeg at de er så hyppige at de dels gir en følelse av litterær name-dropping, dels at det gir boken et internt preg; dette er bare til for de innsatte.

Presis som med debutboken «En riktig stygg bok» så vekker «Ute» mange følelser. Men den er litt mer … hm, hva skall jeg si … lunken. Jeg fant den ibland usmakelig, ibland realistisk, ibland overdreven, ibland morsom, ibland lo jeg av Stensengs finurlige, distanserte beretterstemme, ibland kjedet den meg. Men den fikk meg ikke til å ville kaste den ifra meg i avsky, den fikk meg ikke så fast på kroken, at jeg bare måtte lese mer, den fikk meg ikke å ligge å tenke på den på kveldene før jeg skall sove i måneder etterpå. Og mens det sjokkartede sluttet i «En riktig stygg bok» knyttet hele altet, den vanvittige reisen, sammen, så skjedde det ikke i «Ute». Jeg ventet på en «Stensengsk vending» (hvorfor sparte han begynnelsen til sist) som dessverre aldri kom. Og mens de rike litteraturreferansene ikke forstyrret meg i «En riktig stygg bok», så føler jeg sterkere denne gang at de gikk meg over hodet, at denne boken ikke er skreven for meg.

Kanskje er det urettferdig av meg å sammenligne hans begge bøker med hverandre. Burde ikke hvert verk få mulighet å stå alene, og få bli bedømt for seg selv? Tja, kan Stenseng trekke inn andre verk i sin skrift så kan vel jeg det og.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

BREV TIL MANNEN

Av Bianca Kronlöf

Oversatt av Kjersti Velsand

Mangschou Forlag, 2023

Brev til mannen er en samling korte oppfordrende tekster til menn. Alle begynner med en rubrikk som forkynner til hvem just dette brevet vender seg, for eksempel «Til alle fedre», «Til den forvirrede» og «Til deg som kjøper sex».

Kronlöf er skuespiller og komiker som har vært aktiv på sosiale medier med sine satiriske sketsjer av menn, og åpne brev til menn; hun er med andre ord ikke forfatter. Og det er tydelig. Til tross for at kapitlene er korte og til synes skall handle om et spesifikt, avgrenset emne så klarer de allikevel å fremstå som rotete. Og selv om boken skall vende seg til menn så føler jeg at den ibland også vender seg til kvinner og at den andre ganger er mer som en plattform for henne å fortelle sin historie, enn det er et oppfordrende brev til mannen som maner til skjerping. Det lar seg selvfølgelig gjøres å veksle mellom skrivemåte (upersonlig oppfordrende og personlig fortellende) og publikum som man vender seg til (kvinnen, mannen, feministen, nybegynneren) men da kreves det at det blir gjort på en skikkeligere måte for å fange min interesse.

Men budskapet da? Kan ikke alle brister i form og skikkelighet som forfatter bli overskygget av et viktig budskap? Jo da, det kan det. Men jeg tror dessverre boken også bommer der. For slike som meg, innsatte i feminismen siden lenge, byr ikke boken på så mye nytt.

En ting som skaver, er den følelse jeg får av at Kronlöf ofte unnskylder mennene. I sitt ønske om å ikke skremme dem vekk (noe som lett blir gjort om man kun har en anklagende tone) så unnskylder hun dem. Det er ikke deres feil at dere ikke får lov til å ha følelser fordi samfunnet vil avhumanisere dere for å gjøre gode soldater av dere, resonerer hun. Om man bortser fra at hun har feil i sak (det har i tider vært veldig mye på mode for menn å ha følelser og gråte; jeg tror aldri jeg har lest en tekst som inneholder så mange tapre, morderske, macho-menn som stadig gråter som Iliaden), så føler jeg at slike forklaringer bare gir menn en unnskyldning til å slippe ta personlig ansvar og gjemme seg bak samfunnsstrukturer. Å skjønne samfunnsmekanismer som gjør at mennesker blir som de blir i all ære, men det lar seg nok ikke gjøres på noen få sider på denne måten uten å oppfattes som att mennene gis argumenter for å slippe å ta ansvar.

Men boken har noen perler. Som for eksempel avsnittet «Til min overgriper» der Kronlöf gir nye perspektiver på hvordan effektene av en voldtekt rammer offeret, men burde ramme gjerningsmannen: «Å ha blitt voldtatt er ikke min personlighet, det er en erfaring. […] Men å være voldtektsmann er ikke en erfaring, det er en skam. En skam du må leve med.» Kronlöf beskriver innsiktsfullt hvordan voldtektsofferet kan gjøre mye for å behage sin voldtektsmann etter overgrepet, både i redsel for de sosiale konsekvensene av at sannheten kommer frem (for eksempel knuste vennegjeng) men også for den internaliserte følelsen vi kvinner ofte har av at det er vår plikt å se til at det ikke blir ubehagelig stemning, selv når vi har rett. Et annet eksempel på det sistnevnte dykker opp i avsnittet til mannen som kjøper sex, men der alle rundt omkring gjør alt for å ikke stille mannen til svars for å ikke skape ubehag: «Wow, nivået på hva menn roses for, er generelt vanvittig lavt, men nådde nettopp verdensrekord. Jeg blir nesten imponert over anstrengelsen for å unngå konfrontasjon og dårlig stemning.»  

Til sist må jeg kommentere oversettelsen, som jeg ikke er fornøyd med. Det merkes godt at det er en oversettelse jeg leser; teksten føles kunstig. Som svensk er jeg kjent med Kronlöf, jeg har fulgt henne på sosiale medier og lest det hun skrevet der i flere år; jeg er med andre ord kjent med hennes stil. Men jeg hør dessverre ikke Kronlöfs stemme i denne oversettelsen som jeg oppfatter som stiv og distansert i stedet for det avslappede og personlige språket jeg er vant til at hun har.

Jeg er redd for at de menn som hadde hatt nytte av å se andres perspektiver neppe kommer å plukke opp denne boken. Kanskje at den resonerer til unge gutter, som er i ferd med å utvikles og som er åpne for å utvide sine vyer. Jeg får helt enkelt håpe på det!

Skrevet av

Ella Nilsson

DET ER LENGE TIL SKUMRING

Av Tharaniga Rajah

Utgitt av Samlaget, 2018

Denne boken er så kompleks at jeg ikke klarer å sammenfatte alle ting jeg føler er geniale. Historien er så realistisk. Selv om det er fiksjon så er det på en annen måte ikke det; fortellingen er virkelig aktuell.

Rajah beskriver krig med få ord, men allikevel så treffende, og hvordan ting ikke er som det virker, som at alle lender som støtter én eller annen side har sine skjulte motiver og politiske agendaer. Det blir også tydelig at intet er svart eller hvitt, at det ikke finnes utelukkende gode eller onde sider i en krig. Men Rajah føyer in disse perspektivene forsiktig, mellom radene, på en måte som jeg setter pris på så utrolig mye. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skall føle og tenke i overtydelige «instrukser» av forfattere.  

Rajah fanger så presist de mange spørsmålene og problemene som krig og konflikter basert på etnisitet rømmer. Som når samene har fått en egen nasjonalstat og samer fra alle hold og kanter av verden flytter dit, folk uvane ved å bo så høyt oppe i nord, og som kanskje har mistet kontakten med sine røtter og tradisjoner. Det vekker virkelig tanker om essensialisme og viser på en skikkelig måte hvordan absurde menneskelighetens merkelapper er. 

Fortellerstilen føles nesten som om det er dagboksnotater jeg leser, som om de var skrevne av hovedpersonen Raisa. Det gis ikke noen bakgrunnsinformasjon av en objektiv, altseende forteller, vi får bare «se» de fragmentene som blir presentert av Raisa. 

Jeg må si at denne boken er utrolig velskreven og Rajah har gjort et gedigent bakgrunnsarbeid. Mye er ulastelig, fra språkvalget, fortellermåten, historien, karakterene … Det eneste jeg hadde problem med er at boken er skreven på en nordnorsk dialekt. Jeg er uvant ved å lese dialekter og sleit derfor litt med dette. Videre er det flere samiske ord her og der i teksten og selv om det finnes en ordliste langs bak der noen av dem står forklart, så framstod teksten ibland allikevel uklar for meg. Att Rajah tok disse språkvalgene er noe som jeg egentlig liker veldig godt; de får teksten å føles virkelig autentisk. Men for meg bidro dette dessverre til at jeg ikke fikk en god flyt i lesingen, at jeg vær nødt til å lese om stykker, slå opp ord et c. Dette ble til sist en barriere som hindret meg fra å komme godt inn i fortellingen. 

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

IKKE DØD ENNÅ

Av Johan Ehn

Oversatt av Morten Hansen

Mangschou forlag, 2022

Historien begynner med at hjertet til den gamle gubben Elis Erichsson slutter å slå når han er mitt oppe i å feire jul sammen med sin sønn, barnebarnene og oldebarnene. Men da han er på sykehuset etterpå skjer noe rart, han beveger seg inn og ut av en tilstand der han på en veldig livlig måte mins, eller snarer gjenopplever, sitt liv; en tilstand han kaller ‘revnen’. «Dette med å reise frem og tilbake i tid og rom – iblant å oppleve alt gjennom sin egen kropp, og ved andre anledninger å være mer som en flue på veggen – det er anstrengende, men det gir ham også energi.»

Hvem skulle ikke vilje kunne gjøre så, reise tilbake og gjenoppleve sitt liv? Jeg som er fascinert av tid og minner skulle i hvert fall ville det. Derfor liker jeg ideen med boken og med ‘revnen’. Jeg synes det er en smart måte å fortelle en livshistorie på, i stedet for ‘det gamle vanlige’, når et gammelt menneske husker sitt liv. Det er på en måte som når livet passerer forbi en i dødsøyeblikket, fast på en langsom, behagelig og mer interaktiv måte. Noe jeg følte var litt overflødig var dog hvordan dette ble forklart. Denne ‘revnen’ er en mystisk og udefinert tilstand, men blir i flere passasjer forklart, både når Elis selv filosoferer og «forklarer for oss lesere», og i samtaler mellom Elis og hans sykepleier, Tony. Jeg føler dog at boken hadde vunnet på å la denne tilstanden være uforklart og overlate til leseren å teoretisere hva dette kunne være for noe; jeg er ikke så glad i overtydelighet når jeg leser.  

Boken er full av kropp! Jeg stusser på hvor fysisk den er, med fotmassasje, en hånd på en kal isse, vann i lungene, et kateter som blir fjernet, med mere. Ehn har virkelig undersøkt godt hvordan det er å bli rammet av hjerteattakk og boken føles på den måten veldig realistisk. Mindre realistisk blir då den tiden sykepleier Tony har å engasjere seg i Elis liv, å sitte å snakke med ham, undersøke ting, drikke kaffe sammen, et c. Selv om Elis er forbitret over forfallet av den velferdsstat han selv har vært med å bygge opp, så virker det ikke som avreguleringen av helsevesenet med sine nedskjæringer, mangel på sykepleiere som sier opp seg på grunn av vanvittig stress, press og effektivisering, og lignende har rammet helsevesenet i denne versjonen av virkeligheten. Boken er for så vidt fiksjon, men Ehn har basert den på livet til sin far og historien er, bortsett fra ‘revnen’, veldig realistisk.

Fokus i boken er Elis’, og hans opplevelser. Det gjørs på noen steder forsøk på å koble disse sammen med skjebnene til dem han elsker, som sønnen hans, Jan. Men jeg hadde gjerne sett mer på dette temaet. Ikke bare at Elis funderer på hvorfor han blev som han blev, og hvorfor sønnen hans ble som han ble, men å kanskje drøye kvar ved dette temaet av den sosiale arven og gå litt mer inn i dybden. «Jeg har ingen komplisert relasjon til deg, det er du som har en komplisert relasjon til meg» sier Elis mor i en interessant passasje, som dessverre bare tar slutt.

Til tros for sine brister er boken veldig behagelig å lese. Hendelsene i Elis liv driver på historien på en bra måte og jeg liker hvordan fortellingen vugger inn meg i en meditativ tilstand, kanskje likt det som får Elis inn i ‘revnen’. Jeg likte særlig slutten, hvordan fortellingen ble knyttet sammen, men også den mystiske stemningen som Ehn klarte av å skape.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

---

Sitatene er hentet fra side 159, og 217 i Ikke død ennå av Johan Ehn.