Publisert

Anmeldelse av Se deg over skuldra

Se deg over skuldra

Av Ola Fadnes

Utgitt på Hubro Forlag i 2020

Utgangspunktet for Fadnes’ debutroman er et mildt sagt omdiskutert tema. Se deg over skuldra angår, som han selv sier, noe «mange elsker og andre hater» – barnevernet, og mer spesifikt dets prioriteringer. Forfatteren har selv arbeidet mange år i barneverntjenesten og lar egne erfaringer forme spørsmålet i kjernen av romanen: hva skjer om omsorg blir et økonomisk spørsmål? Eller sagt på en annen måte, om budsjetter og sparing får mer å si for fordelingen av ressurser enn vurderinger gjort av erfarne barnevernspedagoger?

Slike spørsmål hjemsøker teamleder Marius. Han ønsker å gi god oppfølging, men tvinges til å foreta vurderinger basert på økonomi heller enn psykologi. Vurderinger han føler og vet er gale, men som avsnittslederen Terje påstår er nødvendige. I den forbindelse illustreres både troen på- og mistroen til barnevernet godt. På den ene siden har vi Marius, en pedagog med integritet og god kompetanse. Han har lang fartstid i tjenesten og en sterk tro på systemet, men Terjes ord og prioriteringer rokker ved denne. På den andre har vi Lisa, en nybakt mor med et komplisert forhold til barnevernet. Moren har fortalt om hvordan de ‘stjeler’ barn, og Lisa er redd for hva den voldelige kjæresten Stian vil gjøre om han vet hva hun vurderer. Hun velger til slutt å ta imot hjelp, men Terjes formaninger skal snart legge press på båndet som vokser frem mellom Marius’ team og Lisa. I frykt for å miste omsorgen for datteren Anna, flykter hun.

«Jeg lever med en mann jeg både elsker og hater, som bruker samme hånd til å stryke meg over håret som til å slå med. Hun så for seg at hun satt på toppen av ruinene i en bomba by (…) og det var umulig å forutse neste angrep. Oppå denne haugen av sementblokker, forvridd jern og knust inventar fødte hun ei datter som hun ikke visste om hun turte elske. For hvor lenge ville hun få beholde Anna?»

s. 55

Avgjørelsen om å veksle mellom Marius’ og Lisas perspektiv var god. Den gir leseren en følelse av hvordan det er å representere barnevernet, men også hvordan det kan være å stå på utsiden av systemet, uten tro på det. Valget underbygger hvor vanskelig det må være å ‘forene’ de to posisjonene også i virkeligheten – på den ene siden hvordan det kan være å stole på noen man ikke kjenner, som man attpåtil har hørt mye negativt om, og hvordan det på den annen side er å skulle skape tillit der det ikke er noe. 

Perspektivskiftene underbygger dessuten et av Se deg over skuldras mål – å gjøre barnevernets funksjon og arbeid mer tilgjengelig for folk flest. I det hele tatt vil jeg si at romanens største styrke er formidlingen av dette. Fadnes overfører erfaringer fra barnevernet til romanform på pedagogisk og sympatisk vis, og klarer kunststykket å levere et svært overbevisende portrett av mennesker på ‘hver sin side’ av barnevernet. Det er i grunn vanskelig å skulle plassere Se deg over skuldra i en sjanger. Den er skjønnlitterær, og kan kalles en thriller, men har også i seg en del informasjon om barnevernets praksis. Leseren får dessuten innsikt i aktuelle debatter og problemstillinger tilknyttet tjenesten. Man kan sånn sett si at den har en pedagogisk funksjon. 

Det er gjennom Marius’ perspektiv vi får de faglige betraktningene. Om jeg har noe å utsette på romanen, er det allikevel skildringen av Marius. Ikke faglig, men som karakter. På den ene siden får vi et inntrykk av ham på godt og vondt, som både menneskelig og naturtro. Marius’ idealisme får han til å reagere med frustrasjon og sinne, og tidvis også oppføre seg på grensen til det uprofesjonelle. Man kan se for seg at et virkelig menneske, en ekte barnevernsarbeider, ville kunne opptre slik i møte med Terjes krav og formaninger. Andre steder virker Marius mer som en litterær ‘type’. Han tillegges, i mangel på et bedre ord, en ‘helgen’- eller ‘heltestatus’ av støttespillerne sine. Det er så klart naturlig at de støtter ham og har tro på evnene hans, men det kan bli en smule overdrevet og urealistisk. Det hele blir litt paradoksalt – på den ene siden har vi med en mann som handler på følelsene sine, taler sjefen sin imot og må ta konsekvensene av valgene sine å gjøre, men som samtidig kan tolkes som usårbar og ufeilbar.

I alt synes jeg Se deg over skuldra var en informativ og spennende roman. Leseren får innblikk i arbeidet til en tjeneste man ikke uten videre ser fra innsiden, innsikt i hvordan faglige vurderinger gjøres her og ikke minst utfordringer en barnevernsarbeider kan støte på. Om du vil lese om et aktuelt og viktig tema, i en roman som både gir faglig innsikt og kan leses som en spennende thriller, kan Se deg over skuldra anbefales på det varmeste!

Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Publisert

Intervju med Ola Fadnes

Hva skjer når omsorg blir et økonomisk spørsmål? I Se deg over skuldra står Marius, en erfaren barnevernspedagog, overfor en vanskelig sak. Lisa og datteren Anna trenger sårt hjelp, men oppfølging koster penger, noe avsnittslederen Terje er fast bestemt på å spare. I frykt for å miste omsorgen, drives Lisa på flukt, og i søket etter henne må Marius’ team reflektere over verdier og prioriteringer. Er det mulig å kutte ned på utgifter og samtidig gi tilstrekkelig oppfølging? Og kan sparing som motivasjon lede til feilaktige beslutninger med alvorlige konsekvenser?

Foto: Ola Fadnes

Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?

Jeg er forfatter og pensjonist, 69 år og debuterte i fjor med romanen Se deg over skuldra. Ingen ungdomsdebut akkurat, men så er det da heller ingen aldersgrense for forfattere. Det viktigste for meg er at jeg har stor glede av å skrive, og at noen der ute vil lese det jeg skaper. Som far til to barn og med full jobb innenfor sosialsektoren, fant jeg lite rom for å prioritere de store bokprosjektene. Men nå når jeg er en «fri mann», og kan jobbe for meg sjøl og heve livsoppholdet mitt hos NAV-pensjon og Skien kommunale pensjonskasse, nyter jeg forfattertilværelsen. Jeg nevnte Skien. Der bodde jeg i mange år, det var her mine barn vokste opp. For kort tid siden flytta jeg tilbake til Oslo, der jeg ble født og nå bor.

Jeg er utdanna sosionom og sosiolog og jobba i barnevernet nesten alle mine yrkesaktive år, både som saksbehandler, rådgiver og leder. Med og uten korona er livet veldig bra. Jeg er privilegert og takknemlig. Jeg har sett såpass mye av verden på den andre siden, at jeg vet det fins, også i Norge, et slit og strev som mange må håndtere hver bidige dag. For mange handler det om å overleve. Det som bekymrer meg mest i vårt lille land og verden for øvrig, er at forskjellene mellom høy og lav, rik og fattig, innafor og utafor, kort sagt klasseforskjellene øker. Som Leonard Cohen synger: the poor stay poor, the rich get rich. I mitt forfatterskap forsøker jeg å gi dette en sentral plass. Men for all del: jeg skal ikke ut på misjonsmarken, jeg skal ikke predike, det har for mange gjort allerede.

Hva handler Se deg over skuldra om?

Det handler om det mange elsker og andre hater, om barnevernet i en vanlig norsk kommune. Norsk barnevern – et omdiskutert og kontroversielt tema i både inn- og utland. Boka viser hvor vanskelig det er for den nybakte mora Lisa å møte barnevernet, noe hun gjør allerede på sykehuset rett etter fødselen til datteren Anna. Trusselen om å miste omsorgen for barnet, bl. a fordi hun ikke klarer å forlate den voldelige barnefaren Stian, henger over henne. Hun flykter, og på flukt fra myndighetene, og etter hvert Stian, oppstår det dramatiske hendelser. Den hun møter i barnevernet er Marius, en godt voksen teamleder og barnevernspedagog. Han ønsker å hjelpe Lisa, men når hun ikke vil, og han av sjefen sin Terje ikke får muligheter til å bygge opp et tillitsforhold til henne, blir det vanskelig. Barnevernlederen er mer opptatt av budsjetter og effektivitet enn godt barnevern, mener Marius, et ståsted han ikke kan eller vil dele. Det dreier seg dermed om to hovedkonfliktlinjer: Lisa, kontra Marius og Terje, og Marius kontra Terje, eller med andre ord: Den sårbare kvinna mot systemet og, satt på spissen: «idealisten» mot «realisten»…

Ola Fadnes

Bor i Oslo. Født og oppvokst her

Aktuell med Se deg over skuldra

Du har, som du sier, arbeidet mange år i barnevernet, både som saksbehandler og leder. Hvordan har du tatt bruk av erfaringene dine i romanen? 

Det meste av mitt arbeidsliv har dreid seg om barnevern, grovt snakka 40 år. Fortellingene herfra er mange, og jeg har i boka miksa noen av dem sammen som en mosaikk, ikke ut fra en sak, men litt fra flere. Etter så mange år, har jeg uhorvelig mye å øse av. Jeg har jobba mye med å ikke dømme og fordømme, ikke tenke svart-hvitt, ikke forenkle det komplekse. Barnevern hendler mye om verdier og etikk. Ulike hensyn og interesser skal avveies. Jeg har ønska å vise utfordringene i fagfeltet, uten å skrive en fagbok, noe flere mente jeg burde. 

Mitt prosjekt var romanen. Jeg ville løfte fram barnevernet gjennom levende skikkelser som skapte følelser, og ikke først og fremst appellere til intellektuell nysgjerrighet. Det var kjøtt og blod, tårer og snørr jeg ønska meg, ikke faglige resonnementer og statistisk analyse. Jeg ville ikke bli for sentimentalt, men heller ikke være kynisk. Intensjonen har ikke vært å forsvare barnevernet, men heller ikke kviste det. Jeg har ønska å være kritisk, uten å slakte. For en innbarka fagperson, må jeg innrømme at det ikke var så lett å omstille seg fra fagtenkning og skriving til det skjønnlitterære. Jeg kom fort over i læremester-rollen, pedagogen som skulle forklare leseren hvordan barnevernet fungerte. Min første veileder ga meg stryk på dette. «Dette er ingen roman, men en fagbok» var hans stadig tilbakevennende dom. Jeg så det han sa, og prøvde igjen, til det ble en bok jeg kunne kalle drama-thriller. En spenningsbok fra barnevernet. En roman.

Vi følger ikke én, men to personer. Barnevernspedagogen Marius og Lisa, en ung mor med et anstrengt forhold til barnevernet. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?

Jeg følger to personer fordi det gir meg god mulighet til å dyrke fram ulike perspektiver, noe som bidrar til et mangefasettert bilde og til økt innsikt og helhetsforståelse. Perspektivet til Marius er langt på vei mitt eget, og sjøl om han ikke er meg, har jeg dette perspektivet inn under huden. Jeg bærer hans briller. Jeg har derimot aldri vært på andre siden av bordet, så det har vært mer krevende. Jeg har snakka med og vært i kontakt med massevis av foreldre og barn/ unge med saker i barnevernet, men innser at dette er noe helt annet enn å ha frakken på. Det har vært viktig for meg å se og beskrive Lisas virkelighet troverdig. Tilbakemeldingen fra andre, er at jeg langt på vei har lyktes. En roman handler ofte om motsetninger og kamp, det gir dynamikk og spenning til fortellingen. De to perspektivene i min bok speiler to konflikter (sjøl om det i min bok godt kan snakkes om tre konflikter), som mange vil kjenne igjen fra media, og da ofte kun via overskrifter. Jeg håpet at boka kunne bidra til mer dybdeforståelse og debatt.

«Det skremte han å tenke på alle barna som ikke fikk hjelp, eller fikk den alt for seint på grunn av unnfallenhet. På mange måter rart at ikke flere krevde erstatning for sviket når de ble voksne, tenkte han. Men selvfølgelig, en tapt sak svir skikkelig økonomisk, og er en risk å ta for mennesker som allerede har lite. Paradoksalt i et land som påstår å ha likhet for loven»

s. 31

Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?

Redselen for å bli refusert, og hva det ville gjøre med meg, var nok hovedårsaken. Det var ikke særlig forlokkende. Jeg visste at sjansen var stor. Jeg er tross alt hverken Ibsen eller Saabye Christensen. Jeg jobba med boka i mange år, og var bestemt på at den skulle ut. Jeg hadde hørt og lest om hvordan forlag sannsynligvis ville kreve endringer i både innhold og tekst, vrenge og vri på det meste. Og det var heller ikke forlokkende. Da var det bedre å være indie-forfatter. Men det stod hele tida klart for meg at boka skulle ha god kvalitet, sikra gjennom profesjonelle hjelpere. Det å ha styringa på eget bokprosjekt var viktig. Og tanken på at de store forlaga skulle stikke av med en eventuell fortjeneste, ga meg dårlig smak.  

Kan du si litt om prosessen med å få utgitt romanen? Hva gjorde du og hvordan gikk det?

I begynnelsen bare skreiv jeg. Jeg hadde en del ideer innenfor temaet barnevern, og heiv de ned på papiret. Kanskje ikke den lureste tilnærminga til et forfatterskap, men for meg nødvendig. Det ble masse etterarbeid, og det meste kunne ikke brukes. Likevel vil jeg i ettertid si at det nok var veien jeg måtte gå, prosessen jeg måtte igjennom. Samtidig gikk jeg på flere forfatterkurs. Det mest omfattende var Forfatterakademiet, drevet av forfatter Morten Harry Olsen. Der var det mange, men akk så nødvendige, runder med tøffe tilbakemeldinger på tekst, oppbygging, karakterer, dramaturgi osv. Utover dette hadde jeg også et par profesjonelle konsulenter som jeg fant på nettet. De ga meg nyttige tilbakemeldinger. Og jeg hadde, og har enda, et par venner som ble nærlesere og sa sitt. 

Når teksten fikk fastere form og det nærma seg utgivelse, innså jeg min ringe kunnskap på dette området. Jeg kobla meg derfor opp mot Boldbooks. Disse skaffa meg profesjonell språkvasker, korrekturleser, redaktør og designer til omslaget. Alt dette fungerte veldig bra. Det kosta penger, men det var tross alt en bok jeg skulle utgi, ikke en pamflett. Min største utfordring og tilbakevendende hodebry har vært markedsføring. Jeg liker rett og slett ikke å eksponere meg sjøl på sosiale medier, og hvor jeg enn forhørte meg, så var markedsføring på nettet mantraet. Dette er en kode jeg ennå ikke har knekt.   

«Oppkjøring» av boka var planlagt i mars 2020, som viste seg å bli samtidig med oppkjøringa til covid-19. Dermed gikk hele lanseringarrangementet mitt fløyten, og alle de møtestedene jeg hadde planlagt ble stille begravd. Men for all del: Dette ramma ikke bare meg, og som NAV-kunde fikk jeg hele tida min faste pott med penger inn på konto. Men jeg innrømmer at dette ble en liten nedtur. Det siste forfatterkurset jeg var på, i november 2020, var med Gro Dahle. Når jeg sammenligner dette med kurset til Olsen, slår det meg hvor forskjellige tilnærminger sjøl etablerte forfattere har til det å skape, trylle fram tekst, ja til å være forfattere. Det er mye i det at hver forfatter må finne sin måte å gjøre det på. Jeg leter fortsatt etter min. 

Har du planer om å utgi flere bøker?

Ja, jeg skriver på en ny nå. En selvstendig oppfølger til den første, innen samme univers og med de samme hovedpersonene. I tillegg prøver jeg å løfte barnet mer fram og gi det en egen stemme. Så får vi se. 

Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?

Ikke gi opp! Jobb med tekst og helhet. Disiplin er nødvendig. Det å bygge opp en roman er krevende og det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen. Skriv fordi du er glad i det og ikke fordi du skal bli en ny litterær stjerne på nattehimmelen. Da kan det fort bli mørkt. Det å skrive en roman handler også om å orke, tørre å være i kaoset, la ideer og fantasi vokse seg store og mektige, og så strukturere det hele derfra. Å bearbeide tekst og skape oppbygging er en langsom prosess. Tålmodighet er en dyd. Noe Morten stadig gjentok var at skrivearbeidet mest av alt er et håndverk. Jeg tror han har rett.

Se deg over skuldra kan bestilles hos alle bokhandler og nettbokhandler.

Publisert

Anmeldelse av Ildtunger

Reklame: Frieksemplar fra forfatteren

Ildtunger

Av Elin Hansen

Foto: Kristin Sæter Kvilhaug

«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.

Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne. 

I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv. 

I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø. 

Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Publisert

Intervju med Elin Hansen

Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet var de mest brutale i Norge. Ja, til og med blant de verste i Europa. Her ble i overkant av 90 mennesker henrettet, anklaget for å stå i ledtog med djevelen. I Elin Hansens debutroman Ildtunger utforskes konsekvensene av slike anklager på et lite lokalsamfunn og mennesker her. Vi følger vadsøværingen Siri Pedersdatter som mister moren til flammene og selv utsettes for ondsinnede rykter. Ildtunger er første bok i det som skal bli en trilogi.   

Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?

Ja, hvor skal jeg begynne? Jeg heter Elin Hansen, er 56 år og fra ei bygd som heter Vestre Jakobselv. Der bodde jeg de ti første årene av livet mitt, før vi flyttet til Vadsø. Jeg dro igjen fra Vadsø da jeg var 16 år og flyttet så rundt på meg til jeg havnet i Bodø i 1989. Men jeg er jo Finnmarksjente allikevel, da. Det er stedet jeg føler jeg har identiteten min fra. Ellers er jeg psykiatrisk sykepleier av utdanning, men jobber nå innenfor smittevern. Jeg har blitt leid inn av Bodø kommune for å hjelpe til med koronavaksineringen.

Kan du fortelle litt om hvordan Ildtunger ble til?

Jeg tror jeg var åtte år første gang jeg tenkte at jeg hadde lyst til å skrive egen bok. Jeg husker godt at jeg tenkte «men det kan jeg jo ikke gjøre – jeg er jo bare et barn»! Så jeg har alltid hatt lyst til å skrive. Jeg har et manus i kontorskuffen som aldri kommer til å bli ferdig, men det var begynnelsen. Jeg fikk ‘skrevet av meg’ noen ting da, som har ligget litt i veien. Da det var gjort, følte jeg meg mer klar for å skrive noe ordentlig og gikk på leit etter noe å skrive om.

Også er jeg som sagt fra Vadsø. Heksemonumentet i Vardø ble reist i 2011, og i 2012 var jeg der første gang. Det ble satt opp som et minnesmerke for de 92 menneskene som ble brent på bålet der på 1600-tallet. I 2015 var jeg der andre gang, men da hadde ting endret seg i livet mitt og jeg leste dommene som henger på veggen der på en annen måte enn før. Det står hva folk ble anklaget for, og jeg tenkte at det er mange i dag som også blir utsatt for anklager. Ikke de absurde tingene de ble anklaget for på 1600-tallet – kontakt med djevelen, å skifte ham og å fly på kosteskaft – men allikevel anklager de ikke kjenner seg igjen i. Samfunnet og omstendighetene har endret seg, men anklagene og mekanismene bak er på en måte de samme. En historie begynte å ta form i hodet mitt, og Siri Pedersdatter ble til der og da.

Dette var på sommeren, og utover høsten begynte tannhjulene i hodet å gå. Jeg jobba med det i hodet, og i desember satte jeg meg ned for å lage notater og skrive. Også sto jeg brått bom fast. Jeg kontaktet en nettbasert skriveskole og lot meg overtale til å ta et kurs der. Det angrer jeg ikke på. Det ene var idéen min, men det var det å begynne på kurset som gjorde at jeg kom i gang med skrivinga. Dette var i 2016. Jeg ble sykemeldt året etter og begynte å skrive på alvor. Først etter at jeg kunne legge jobben bort bestemte jeg meg for at skrivingen skulle være jobben min. Da begynte jeg å legge opp dagene mine som arbeidsdager. Jeg kan bli inspirert av å lese, men det er ikke sånn at jeg ‘går en tur i frisk luft’ og føler meg inspirert til å skrive. Jeg må sette meg ned og begynne å skrive, og så kan flyten komme mens jeg skriver. Det at Ildtunger ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2019 gjorde også at jeg kunne ha råd til å være hjemme å skrive på bok nummer to.

Elin Hansen

Fra Vadsø, men bor i Bodø

Utgivelse: Ildtunger

Hjemmeside: https://www.forfatterelin.com

Instagram: @forfatter_elinhansen

Hvis vi går tilbake til Ildtungers tilknytning til historien… Har du alltid vært interessert i historie eller var det spesifikt heksemonumentet som gjorde at du ville skrive opp mot hekseprosessene?

Vel, jeg var elendig i historie på skolen. Jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om å lese historie i skolebøkene. Men ettersom jeg har blitt eldre og barna har vokst til så har jeg blitt mer interessert i min egen historie og slektsforskning. I den forbindelse har historieinteressen min tatt seg opp, men det er ikke sånn at jeg har vært veldig engasjert eller interessert i historie. Interessen for det jeg skriver om i Ildtunger er spesifikt rettet inn mot dommene som henger inne i heksemonumentet, eller «Steilneset minnested» som det også heter, i Vardø. I kjølvannet av boken har jeg fått mer og mer og mer interesse for historie, spesielt siden den er tilknyttet mine egne røtter.  

Du sa i stad at du leste om de ulike skjebnene på monumentet. Var den en spesiell historie som inspirerte til Siri eller var det ulike skjebner som ‘kom sammen’?

Det siste. Jeg var veldig opptatt av å ikke ta tak i en spesifikk skjebne. Jeg vet flere har gjort det i sammenheng med hekseprosessene. De har tatt tak i en dom og spunnet en historie rundt den dommen. Jeg følte sterkt på at jeg ikke ville dikte opp noe rundt en person som faktisk har levd, så jeg gjorde ikke det. Av respekt for det mennesket som levde på den tiden, ville jeg ikke begynne å dikte opp en fortelling rundt livet dets. Derfor ville jeg at alt skulle være oppdiktet. Jeg plukket litt ifra forskjellige dommer, men det aller meste er rent oppspinn.  

Tittelen, Ildtunger, er betydningsladd. På overflaten kan det virke som om det er snakk om faktiske flammer, men i romanen får den flere betydninger. Kan du si litt om det?  

Ildtunger er første bok i en trilogi, der det som er felles er disse ‘ildtungene’. Tittelen på boken henviser til ildtungene på bålet, men også menneskenes ord. Hvordan ord kan få fatale, eller i hvert fall alvorlige, konsekvenser for folk. På 1600-tallet ble de fatale for de som ble brent på bålet. Ofte var det snakk om sladder og misunnelse. Det var ilden på menneskenes tunger som førte til at folk ble kastet på bålet. Det jeg har tenkt til å vise gjennom denne trilogien er at disse ildtungene også eksisterer den dag i dag. Jeg tror trilogien skal hete Ildtunger. Jeg vil kalle den ‘Ildtunge-trilogien’. Nettopp fordi disse ‘ildtungene’ – måten man snakker om hverandre på – vil være den røde tråden igjennom alle tre bøkene. 

Bok to, som jeg skriver på nå, har jeg valgt å legge til barndomsbygda mi, Vestre Jakobselv. På midten av 1800-tallet var det mye finsk innvandring til Troms og Finnmark, og denne har fått betydning for hvordan samfunnet der oppe har utviklet seg. Vadsø er en finsk innvandringsby. Det ble reist et finsk innvandringsmonument der på 70-tallet og byen av noen kalt ‘kven-hovedstanden’ i Norge. I bygda jeg er ifra er det mye finsk og jeg har også finske røtter. Jeg hadde lyst til å sette meg mer inn i det. Den finske innvandringen startet tidlig, men hadde ikke helt det store trykket før på 1860-tallet. Jeg ville ikke skrive fra en ‘typisk’ tid mange andre har skrevet ifra, så jeg har lagt min fortelling til 1840-tallet.             

Aha! Jeg hadde egentlig tenkt å spørre deg om vi får møte Siri igjen i neste bok, men siden vi befinner oss på 1800-tallet er jo det usannsynlig…

Nei, du får ikke møte Siri, men etterkommere av henne. Hovedpersonene i alle tre bøkene skal være av Siri sin ‘linje’. Jeg skriver fra barndomsbygda mi fordi jeg vil sette meg inn i historien som bygda har, og hovedpersonen i bok to kommer tilbake til der Siri startet. Vestre Jakobselv er rett utenfor Vadsø. Stedet som blir omtalt som ‘Finnes’ i Ildtunger er et stedsnavn i Vestre Jakobselv, og et sted Laura, hovedpersonen i den neste boken, kommer til. Hun kommer på en måte tilbake til sine egne røtter. Hun har hørt historien om Siri, Mikkel og Torvald og vet at det er stedet Siri kommer fra, men tenker ikke så mye over det. 

Ildtunger er historisk fiksjon. Er du såpass komfortabel i denne sjangeren at du tenker å fortsette i denne eller kunne du tenke deg å skrive i en annen sjanger?

Det å gjøre dypdykk i historien som det første man gjør har jo ikke vært enkelt. Jeg har brukt fire år fra jeg tenkte tanken til boken ble virkelighet. Det har vært mye arbeid og mye å sette seg inn i og lese. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv siden jeg heller ikke hadde erfaring med hvordan jeg skulle skrive og bygge opp en bok. Også nå, når jeg skriver bok nummer to, merker jeg at det ikke er en enkel oppgave å begi seg ut på. Jeg gleder meg til å skrive bok tre, som blir fra nåtiden. Når jeg er ferdig med trilogien har jeg en fantasy-idé jeg kan begynne ordentlig på. Jeg vil ikke si at jeg har plottet den ferdig, men jeg har i hvert fall skrevet ned ideen. I det siste har jeg også fått en krim-idé. Så nei, jeg tror ikke jeg kommer til å skrive historisk fiksjon hele veien. Jeg vil gi meg selv en mulighet til å skrive noe annet også.

«De kan brenne meg på bålet», fortsatte hun, «men den kraften jeg har inni meg, kan de aldri brenne opp. Jeg har høstet erfaring fra plantenes verden, og jeg vet at blomster og blader kan helbrede. Øvrigheten kaller det trollkraft. Jeg kaller det naturens lærdom. Menn frykter kvinner som meg, derfor vil de ha oss bort»

Hansen, s. 90

Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?

Som jeg nevnte så lager jeg arbeidsdager. Det var jeg veldig flink til med Ildtunger. Da jobbet jeg ganske strukturert. Det har blitt en litt annen strategi nå når jeg skriver bok to og har med meg erfaringer fra skrivingen av første bok. Det jeg har gjort nå er at jeg ikke har gjort research, men skrevet hele utkastet uten å redigere. Men jeg planlegger noen scener først, lager stikkord om hva historien skal handle om og et slags ‘scene-kart’. Det blir jo aldri sånn som jeg har skrevet det, men det er greit å ha en start. Sånn har førsteutkastet til bok to blitt til. Jeg skrev det på kanskje ni måneder, kun avbrutt av sommerferie og research i Finnmark. I forhold til Ildtunger gjorde jeg det unna fort, synes jeg. Jeg tillater meg selv å skrive dårlig i førsteutkastet, og nå er jeg der at jeg går i dybden på det og bruker research jeg har funnet.

Jeg har en ‘skrive-leilighet’ i Sulitjelma, én og en halv times kjøring fra Bodø, og der oppholder jeg meg noen ganger. I denne har jeg bare konsentrert meg om å skrive. Jeg har også en venninne som jeg ‘samskriver’ med av og til. Vi møtes noen ganger og har skrivedager sammen. Vi bestemmer oss for hvor lenge vi skal skrive, setter stoppeklokka på nedtelling, og etterpå snakker vi, leser høyt for hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger. Noen ganger møtes vi, andre ganger tar vi det på facetime. Det er veldig godt å ha noen å skrive sammen med. Det forplikter litt.          

Du nevnte også at du har gått på skrivekurs. Er det noe du vil anbefale?  

Ja, det der har jeg tenkt over. Det å delta på skrivekurs er inspirerende. Du treffer andre som holder på med det samme. Det er kanskje ikke så lett for folk som ikke skriver bok å forstå hva man er oppi, og man kan utveksle erfaringer. Så sånn sett vil jeg i hvert fall anbefale å ha et skrivefellesskap med noen. Det tror jeg er veldig lurt. Men så har du den økonomiske biten av det. Det er ganske dyrt å gå på kurs. Jeg kjøpte meg redaktør for å få Ildtunger opp på det nivået den endte på og om man skal gi ut selv, bør man ha en slik. Det er ikke bare en anbefaling, men et must. Rent skriveteknisk har jeg lært mest av å jobbe med redaktør. Økonomisk, ville jeg anbefalt folk å heller bruke penger på redaktør enn på å kjøpe seg skrivekurs. Du går rett på teksten og arbeider med den. Men så har du jo skrivefellesskapet, som er viktig. Skriveteknisk har jeg som sagt lært mest av å jobbe med redaktør, men for å opprettholde motivasjonen for å skrive, har det vært viktig med et skrivefellesskap. Så det handler om hva man vil og ønsker å bruke penger på.

Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?

Jeg hadde lyst til å gi ut på forlag, som alle andre. I hvert fall da jeg startet å skrive. Jeg skrev historien min, synes den var verdens beste fortelling og tenkte at alle forlag måtte synes den var fantastisk! Da jeg hadde sendt avgårde manuset, ventet jeg telefon dagen etter. Jeg overdriver litt nå, altså… Jeg ble refusert. Jeg sendte den så til et mindre forlag og fikk konsulentuttalelse, noe jeg hadde forstått var stort. Forlagene, i hvert fall de små, leier inn konsulenter til å uttale seg, så de brukte penger på å svare meg. Det var en sjanse de tok. Men konsulenten ville at jeg skulle skifte synsvinkel – skrive fra et samfunnsperspektiv og ikke et personlig et. Det forsto ikke jeg. Hva konsulenten mente og hvordan jeg skulle skrive historien jeg ville om den ikke var fra en person sitt perspektiv? Jeg takket derfor nei.

En annen forlegger var også interessert i manuset, men underveis i denne prosessen vurderte jeg å kjøpe redaktørtjenester. Også gjorde jeg det. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle gå for meg selv og lyttet til den. Jeg begynte å tenke at jeg hadde lyst til å lære utgivelsesprosessen, og den beste måten å lære den på var å gå igjennom den selv. Jeg så med en gang jeg begynte å jobbe med redaktøren min, Jan Roger Stensland, at manuset hadde potensiale til å bli noe annet enn da jeg sendte det inn til forlagene. Da historien var skrevet og redaktøren var fornøyd, hadde jeg bestemt meg for ikke å sende til forlag. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det om igjen siden manuset var et helt annet, men så for meg at jeg ville få en forlagsredaktør som kanskje ville si noe annet igjen. Det orket jeg ikke. Så historien slik den foreligger i bokform har aldri vært sendt til forlag. Den ble veldig endret, også etter at den var innom forlaget som gav meg konsulentuttalelse. Jeg har ikke endret perspektiv. Det er fortsatt Siri sin historie. Men den ble mye bedre etter at jeg begynte å jobbe med redaktør.     

Du forteller om at du jobbet med redaktør, men kan du si litt mer om hva prosessen med å få utgitt boken ville si for deg og hvordan det gikk?

Da jeg jobbet med redaktøren og så at boka begynte å bli ferdig, tenkte jeg at jeg måtte få på plass et omslag. Jeg begynte å se etter personer det kunne være aktuelt å spørre om å lage det. På det tidspunktet hadde jeg blitt medlem av indieforfatter-forumet på facebook og så der at det var noen som drev med omslag. Jeg kontaktet en av dem fordi jeg likte ‘streken hennes’. Det var Linn Tesli. Jeg vurderte aldri noen andre, sånn egentlig. Hun gjorde også ombrekkinga. Omslaget fikk jeg omtrent samtidig med at korrektur og språkvask foregikk. Da det var ferdig fikk Linn teksten til ombrekking og så fulgte trykkinga. Jeg tok kontakt med ulike aktører. Som Kolofon, et selvpubliseringsforlag. På et tidspunkt kom jeg over Boldbooks [et firma som tilbyr selvpubliseringstjenester]. Jeg kjøpte en markedsføringspakke av dem. De kunne tilby å sende boka til trykk for meg til en god pris. Så jeg valgte å få boken trykket gjennom dem, altså var det Boldbooks som hadde kontakt med trykkeriet for meg. Jeg ordnet selv med redaktør, korrektur, språkvask, omslag og ombrekking, og hadde markedspakke og trykking gjennom Boldbooks. Da jeg kjøpte pakken fikk jeg registrert boken i bokbasen og forlagssentralen og de gjorde alle avtalene som må gjøres.    

Var promoteringsarbeid som signeringer, samtaler o.l. inkludert i markedsføringspakken du kjøpte eller var det noe du fikset selv? 

Boldbooks skrev en pressemelding de sendte ut til bokhandlere og aktuelle aviser, men jeg ordnet promoteringsarbeidet selv. Jeg hadde bokturné i Finnmark og ringte rundt. Det har vært veldig artig arbeid! Jeg har opplevd så mye positivt. Det å gå live på facebook har vært en terskel, men når det først ble gjort, var det ikke så skummelt. Noen synes kanskje det var teit, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er ikke så redd av meg. Man må liksom tørre. Det er kanskje det viktigste med markedsføringen, tenker jeg.

I Bodø har vi en litteraturfestival som heter «Det Vilde Ord». Jeg tok kontakt med lederen og spurte om det kunne være aktuelt å lansere boka mi der, men hørte ikke noe fra dem. Selv om jeg var forberedt på å få nei, ringte jeg til Ronald, lederen for festivalen. Han svarer ‘jaja, du skal være med! Vi har satt deg opp. Jeg har bare glemt å si det til deg». Og dermed ble boken min lansert på «Det Vilde Ord»! Det fikk ARK bokhandel i Bodø med seg og tok kontakt for å spørre om jeg var interessert i at de solgte boka mi for meg på festivalen. Det sa jeg ja til. Jørn Lier Horst hadde innlegget etter meg på festivalen. Hun som jeg samskriver med, som jeg nevnte i stad, skriver krim og ville få med seg intervjuet med han. Da jeg var ferdig med mitt innlegg gikk jeg, men hun fortalte at det sto lang kø ved mitt bord for å få signert bøker etterpå, mens køen til Jørn Lier Horst var kortere. Så det var jo litt artig!      

Det var jo lokalt, da. Jeg lagde facebookgruppa mi omtrent et år før utgivelsen, så folk var blitt nysgjerrige. Jeg begynte å snakke om at jeg skulle skrive bok alt i 2015. Det å tørre å snakke høyt om boka mi var en markedsføringsstrategi helt fra starten av. Det at jeg har vært så åpen og snakket om den i alle sammenhenger der folk spør meg hva jeg gjør, har nok hjulpet. Jeg kan ingenting teoretisk om markedsføring, men har gjort det som falt meg inn som lurt.  

Så motiverende! Det viser jo at selvpromotering kan fungere, og at det ikke bare er forfatterne som satses på av de store forlagene som kan komme seg opp og frem…

Ja, og i etterkant har jeg hørt en teori om at det er lurt å opprette en gruppe på facebook der du markedsfører boka lenge før du skal gi den ut. Det var ikke noe jeg hadde lest om før jeg gjorde det. Det var bare en tanke jeg hadde. Så det føles som om jeg har gjort noe riktig. Når du sier det her med store forfattere, kom jeg på noe litt artig. Norli i Bodø har tatt inn Ildtunger og solgt ganske mange eksemplarer. En strategi jeg har hatt er å gå innom bokhandler, hilse på de som jobber der og snakke med dem. Ei på Norli jeg har pratet mye med fortalte at de hadde solgt ganske bra av boken min og viste meg statistikk. Hun hentet frem salgstall på Vigdis Hjorth og meg. Det viste seg at de hadde solgt like mange av min bok som av Vigdis Hjorth sine i 2020!

Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?

Har man en drøm om å skrive bok, så gjør det. Jeg har hørt folk si at de ikke kan skrive, men jeg har et livsmotto: ‘Man får til det man vil bare man vil nok’! Man kommer til å føle at man ikke får det til, men da er det viktig å ikke gi seg. Har man en drøm om noe, så stå på. Jeg har sett i skrivegruppene jeg er med i på facebook hvor nedslående det er for folk som blir refusert av forlag og hvordan de mister motet. Jeg tenker at du må prøve å ikke la det ta motet fra deg. Blir du refusert så legg det bak deg og sikt fremover. Skyter man nok ganger, treffer man til slutt blink! De store idrettsutøverne, si skiskytterne på landslaget, hadde ikke vært der de er i dag om de hadde ergret seg over alle gangene de ikke traff blink. Jeg skjønner jo at folk synes det er kjipt med motgang, men det skjer ikke av seg selv å nå drømmen. Man må jobbe hardt.

«Ildtunger» kan bestilles hos både ARK og Norli bokhandel.

Av Kristin Sæter Kvilhaug

Publisert

Alexander Sandtorv

Alexander H. Sandtorv har en doktorgrad i kjemi fra Universitetet i Bergen, har skrevet bøkene “Kjemi: enkelt forklart” og “God Kjemi” på feltet og kom ut med fantasyromanen “Profetien om Laura” i 2017.

 

Intervjuet inneholder spoilere.

 

Hvordan føles det å få utgitt- og promotere sin egen bok?

En blanding av fryktinngytende, utrolig gøy, utslitende og surrealistisk. Prosessen var veldig lang, over seks år, og det har vært ekstremt mange bunnpunkt. Det er vanskelig å komme ut i Norge. Det som har holdt meg gående er at jeg har sett for meg hvordan det ville bli når det hele var ferdig. Jeg tror ikke jeg skjønner det enda og må nok gå forbi boken i bokhyllen mange ganger før jeg ordentlig skjønner det. Ja, forstår at det skjedde – at det er virkelig!

 

Hvorfor ble du forfatter? Er det noe du alltid har villet bli?

Jeg har skrevet bøker hele livet. Jeg begynte da jeg var fjorten, med en kjempedårlig bok! Jeg har alltid hatt lysten og behovet til å fortelle. Du har lest boken? (Jeg svarer ja). Så du ser at det er mye mørke i den, mange ting som er vanskelige og dramatiske og stammer fra mitt eget liv. Jeg hadde et behov for å fortelle den historien. Nå når den er ferdig, kan jeg love at den neste ikke blir så mørk. Men jeg er koblet sånn at jeg har behovet for formidling. Jeg må. Jeg har ikke noe valg.

 

Du nevner en neste bok. Har du planer om en oppfølger, en ny serie eller hva tenker du?

Det blir noe nytt. Alle spør om det. Det er smigrende da jeg tror folk spør fordi de likte boken og vil ha mer. Jeg tror folk liker det de kjenner til. Hvis du liker J. K. Rowling, vil du at det skal komme flere Harry Potter-bøker. Men hun vil skrive noe nytt. Så ja, det er smigrende, men jeg planlegger noe nytt. I et annet univers, med en annen hovedperson. Du er en av de første som får vite om dette, men jeg har faktisk en skapelsesberetning om Tåkelandet, Pandora og hvordan hun bli trent og annen bakhistorie. Om det som skjedde med trollmannen. Jeg vet ikke, det er i grunn et «dumping-dokument» som tydelig viser hva som har skjedd. Men tittelen blir «Profeten og Trollmannen». Så ja, vi får nå se. Det er nå det eneste jeg kan tenke meg i samme univers.

 

Du har en doktorgrad i kjemi og har blant annet utgitt en bok på feltet. Tenker du at studietiden har påvirket deg som forfatter, også innen skjønnlitteratur?

Godt spørsmål. Mange synes det er veldig rart. “Hvordan kan du også arbeide skjønnlitterært?”, “Hvordan kan disse tingene henge sammen?”. Det er virker helt umulig for folk å forstå. Sånn som utdanningssystemet vårt er bygget opp, skal man gjøre sånn eller sånn.. Men kunst og vitenskap henger veldig fint sammen. Det er klart at for meg er det å jobbe med kjemisk forskning langt ifra en skjønnlitterær eksersis, men modningsprosessen, som skjer uansett hva man studerer, og jobbingen med doktorgraden min, har lært meg mange ting jeg tok med meg i det skjønnlitterære. For eksempel utholdenhet. Faktisk det å skrive vitenskapelige artikler også. Det har påvirket prosaen min. Du må være klar og tydelig. Du må koke alt ned i et komprimert format. Men ideer og tanker og sånt henger ikke så mye sammen med kjemien.

 

Hvor henter du inspirasjon fra når du skriver?

Over alt. Jeg henter det mye fra musikk. Musikk er kjempeviktig for meg. Jeg blir veldig inspirert av det. Nå har jeg en «book tour»-spilleliste (på Spotify under “Bokturne” hos brukeren “asa029”).

 

Hva slags musikk er det?

Kate Bush, Tori Amos, Sigur Ros, Anthony and the Johnsons, Florence and the Machine, Jenny Hval. Jeg har faktisk skrevet om henne før. Jeg har ikke møtt henne, men har veldig lyst. Hun har sin egen ting.. sin egen greie. Andre er P. J. Harvey, Cæur the Pirate. Har du hørt musikken til et spill som heter «Child of Light»? Det er et perfekt eksempel på musikken jeg hører på. Agnes Obel.. (Her avbryter undertegnede med: «Hun er fantastisk! Alt hun lager er som musikalske eventyr»). Ikke sant? Ja, hun har sin egen greie. Musikken må ha dybde. Jeg lar meg inspirere av livet og er alltid ekstremt på og hyperbevisst på det rundt meg. Bitte små ting som skjer hele tiden. Små ting jeg samler på. Det er egentlig ingenting jeg ikke lar meg inspirere av.

 

I boken viser du til fantasy-klassikere som «Alice i Eventyrland» og Narnia-bøkene. Da jeg var liten, leste moren min for meg på sengkanten. Hva var ditt møte med fantasy-sjangeren?

Jeg oppdaget fantasy helt av meg selv. Nå er jeg trent i klassisk litteratur også, men det kom senere. Fantasy var inngangsportalen min til litteratur. Jeg husker veldig godt den første fantasy-romanen jeg leste. Det var Terry Brooks’ «Shannara». Da var jeg ti-elleve år eller noe sånt. Vi skulle på ferie til Sommerland i Bø og fikk rundt 300 kroner som skulle vare, og jeg brukte dem på den boken. Etter det ville jeg egentlig bare være i hytta og lese.. Så ballet det på seg, frem til jeg beveget meg over til klassikere av Flaubert, Dostojevski. Jeg har lest mye Jung. Drømmesymboler. Jeg er veldig påvirket av dette i boken. Nå har jeg faktisk ikke lest fantasy-bøker på en stund. Jeg kan ikke lese bøker i sjangeren jeg selv skriver i. Hvis det gir mening. Da blir jeg blir så påvirket.

 

På Goodreads har du allikevel satt opp en del norsk fantasy?

Goodreads, ja. Jeg bruker nok «bokelskere» mer. Det er slitsomt å ha mange plattformer på sosiale medier. Jeg har norsk fantasy på goodreads fordi jeg er del av det norske fantasy-miljøet. Det blir ikke lest så mye som jeg burde. Det siste jeg leste som jeg virkelig likte var Siri Pettersens bøker (Ravneringene). Nå som jeg har vært i sluttfasen av min egen bok, har jeg ikke hatt tid til å lese noen ting, nesten. Det er intenst! Man emulerer uten å vite det, ikke sant? Hvis jeg leser noe, emulerer jeg det, og før jeg vet det så skriver jeg plutselig en stemme som imiterer. Kjenner du til Angela Carter? Hun er en kjent, britisk postmodernist som blant annet har skrevet «The Infernal Desire Machines of Doctor Hoffman». Det er nok en veldig viktig bok for meg, men den ødela virkelig. Jeg ville skrive som henne! Det pågikk i et år eller noe. Hun skriver veldig barokt (fruktig, overstrømmende). Så, poenget er at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg «putter inn» fordi jeg blir så påvirket av det. I hvert fall hvis jeg virkelig, virkelig liker det.

 

Du har alt sagt litt om inspirasjon, men hva påvirket deg til å skrive «Profetien om Laura»?

Det er mye forskjellig. Laura kom til meg da jeg var ganske ung, rundt 22 år, og nettopp hadde flyttet hjemmefra. Til en hybel på et forferdelig sted kalt Fantoft. Dumping-stedet for studenter i Bergen. Jeg var så forknytt at jeg aldri klarte å skrive. Men jeg ville på den annen side veldig gjerne fortelle denne historien. Gjennom selvterapi klarte jeg å finne stemmen min og skrive Lauras historie. Som er ganske lik min egen. Det er samsvar mellom disse. Det har vært terapeutisk å skrive, men også vondt. Det handler om dette med «ordet». Et tema i boken er stemmeløshet, og det er veldig symbolsk. Men når jeg først har lempet ut alt det der, tror jeg at jeg skal klare å skrive noe mindre dystert neste gang.

 

Selvterapeutisk, sa du?

All litteratur er selvterapeutisk, vil jeg si. Hvorfor ville man ellers skrive? Man låner i større eller mindre grad fra seg selv som forfatter. De verkene som gjør størst inntrykk på meg, er de der forfatterne har følt mest og hatt tydelige budskap. Jeg tror et problem i litteraturen i dag er at den er så ekstremt populistisk. Alt er så flatt. Jeg hater det. Når ting er underholdning, lett, aldri går dypt og aldri krever noe av deg. Jeg vil ikke være litteratursnobb og si at slik litteratur er helt uten verdi, men det problematiske er at det er så mye av det overalt. Og så lite av alt det andre.

 

Tenker du at mange regner det som «god litteratur» i dag? Eller det som er akseptabelt å lese?

Akseptabelt, ja. Kanskje at det er det som er litteratur. Det er ikke mitt budskap i det hele tatt. Det er noe med den prosessen.. å lese noe som krever noe tilbake, hvor man føler seg involvert. Det er mer slitsomt, du må investere mer. Men man får samtidig mer ut av det. Jeg vil ikke være den norske, mannlige versjonen av Lucinda Riley. Når jeg er i bokhandelen i dag, er det det som står blant bestselgerne og «topp ti». Da kan man lure på hva som har skjedd med kulturen vår.

 

Det har kommet meg for øre at du fikk hjelp av bl. a ungdomsskole- og videregåendeelever til å vurdere manuset ditt? Kan du fortelle litt om det?

Det kom ut av ønsket om en annen innfallsvinkel. Denne boken er faktisk revisjon ti. Vi kan gå tilbake til revisjon fem og tiden da konsulentuttalelsene fra forlagene kommer. Jeg måtte tolke dem, for jeg er jo ikke trent. Jeg er selvlært. Så når jeg får en tre siders greie der det står at dramaturgien ikke er god nok og at «den viktige troverdigheten ikke rekker å bli etablert», så er det helt umulig for meg å forstå. Hvordan skal jeg bruke disse tingene i mitt manus? Det var helt umulig. Og du vet, når man får sånne konsulentuttalelser fra de store forlagene er det veldig viktig og stort. Nåløyet er så lite at man må ta det til seg.

 

Ja, de fleste får kanskje et automatisk, ukommentert avslag?

Mange. Vil du ha litt statistikk? Det blir sendt inn 2000 manus i året, ti blir antatt. Av de 2000 er det kanskje 1910 som får standard refusjonsbrev. Så det å få konsulentuttalelse er veldig bra, og derfor må man ta det alvorlig. Redaksjonen har sett noe i det du har. Men tingen var at når jeg fikk dem, hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Og da kom jeg opp med en annerledes innfallsvinkel. Jeg ville spørre ungdommer om de ville lese. De hadde ikke det samme vokabularet og det ble mindre cerebralt og mer basert på hva de følte når de leste. Dette ballet på seg.. Til slutt ble det mellom 100 og 200 som leste, hele klasser spredd utover Norge. Jeg fikk masse innspill og tanker om det som sto i boken. Jeg samlet alt dette i et dokument, silte kritisk og bestemte meg for å skrive hele manuset på nytt. Det var ting som kom opp jeg ikke hadde tenkt på. For eksempel var det mange flere ideer og konsepter i de tidligere utgavene. Jeg måtte luke. Jeg hadde først «en drøm inni en drøm inni en drøm», og det blir jo litt mye! I hvert fall når det allerede er så symboltungt. For eksempel var ikke moren til Laura med, og da var det jo ingen som var Stemmen og handlingen gikk ikke helt opp i opp. Den hjelpen fikk jeg ikke fra konsulentuttalelsene. På Mailand videregående hadde de et opplegg med litterære samtaler i grupper sammen med norsklærer. Anmeldelsene jeg fikk av dem var spot on. De hadde tolket boken akkurat slik jeg har tenkt. Det sier noe om at man må snakke om det og tenke over det. Læreren fortalte meg at elevene mange ganger fikk store øyne fordi de ikke hadde skjønt hvordan ting hang sammen før hun påpekte ting i teksten. For meg viser det også at ungdom helt fint kan lese. De må bare aktiveres på riktig måte.

 

Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?

Jeg har en heltidsjobb, er foreleser og skriver fagbøker. Jeg har en katt ved navn Schrödinger! Det er mye å gjøre. Så når jeg skiver skjer det vanligvis i veldig konsentrerte blokker der jeg rydder helt plass. Helgen er typisk. Når jeg først skriver, vet jeg akkurat hva jeg skal si. Førsteutkastet var ekstremt ukritisk. Hvis jeg blir for kritisk kan jeg ikke skrive noen ting. Jeg reviderer mye. Boken er i ti revisjoner fordi jeg ikke hadde noen overhengende plan. Jeg hadde mange scener jeg måtte finne veien imellom. Jeg liker skriveprosessen. Du blir overrasket selv! Noen ganger gjør karakterene ting du ikke hadde forutsett. Prosessen er langdryg, jeg går igjennom mange revisjoner, det handler mye om å finne den boken jeg vil skrive. Det gjør man ved å prøve og feile. En ting jeg måtte kutte, var at Agnar, Lauras love interest – som også representerer det livet Laura ikke tror at hun kan ha – var Laura. Det høres utrolig schizofrent ut, ikke sant? Tanken var at i den ekstreme ensomheten Laura opplevde, fant hun opp Agnar og delegerte deler av seg selv over i ham. Hun har en veldig frynsete og ødelagt psyke når vi møter henne og det er hele grunnen til at vi tror på henne. Alt har gått i knus. Men det må være noen lyspunkter. Selv om det går dårlig med Agnar, har Laura, da hun mobbes og slås foran ham, et øyeblikk der hun reflekterer over forholdet deres og allikevel ikke ville vært foruten. Det er mange som sier at jeg ikke må være så stygg med karakterene mine. Jeg får meldinger om det når folk leser. Men en ting som endret seg mellom revisjonene var at selv om den fortsatt er mørk, har den lyspunkter som gjør det hele mer tålbart.

 

Ja, hvis ikke du hadde lagt inn Agnar og huset som sang, hadde det ikke kommet et eneste rent lyspunkt før helt på tampen. Det ville kanskje blitt litt dystert?

Ja, det blir litt for mørkt. En av mine favorittscener er når Laura møter moren, som også er Orakelet, fordi alt dette kommer opp. Hun får løst det. At hun har blitt forlatt, at hun aldri har blitt elsket. Den scenen var heller ikke sånn tidligere. Det er del av den gradvise oppbygningen frem mot resolusjonen. At Laura aksepterer at ting er som de er. Hun drar hjem. Hun skulle ikke dra hjem heller, egentlig. Hun skulle drukne! Hun skulle vel ikke drukne-drukne, men boken sluttet med at vannet stiger og hun svømmer og ser en øy i det fjerne. Og så slutter boken. Så du ser det har skjedd mye mellom tidligere utgaver og den versjonen som ligger på bordet. Opprinnelig ba Laura fuglen fly sin vei. Hun snudde ryggen til fantasien. Men igjen, disse tingene har jeg jobbet med og tenkt på en del. Brikkene falt på plass. Og det at den er dyster, men favner om lyspunktene tror jeg gir boken en helt annen dybde og dimensjon. Det gjør at man føler mer. Er det alltid mørkt, orker ingen å lese det. Lyspunktene blir en kontrast til de mørke pyttene vi dykker ned i. Det jeg har lært, er å ikke favne om mørket, men om lyset.

 

Har du et mål med boken? Hva slags respons ønsker du å få frem i leseren?

Vet du hvem Rotko er? Han var en amerikansk kunstner og abstrakt ekspresjonist. Han sa at det største komplimentet han noen gang fikk var at han måtte være et menneske som følte mye. Det er det jeg vil. Jeg vil at man skal føle mye når man leser boken min. For når vi går tilbake til det jeg synes er problematisk med litteratur (lett underholdning som mål), synes jeg for det første at litteraturen blir unyttig og for det andre at vi kutter oss selv av fra mye av vår egen menneskelighet. For meg, som elsker å lese, oppstår de virkelig store følelsene når jeg har følt noe jeg har lest. Det er for meg magi. Tenk at det går an å lese hieroglyfer på en side, som får deg til å føle deg som et menneske! Så det er målet – at noen skal føle. Jeg vil jo også at det skal bli en bok som diskuteres. Nå begynner anmeldelsene å tikke inn. Jeg får fem stjerner, men også fire. Forfattere som sier de ikke bryr seg om anmeldelser, tror jeg lyver. Det er klart det ikke er det som driver deg, men hvis boken bommer fullstendig, er det klart det ville vært hardt for meg.

 

Men du kommer til å fortsette å skrive uansett om du får dårlige anmeldelser eller «bommer»?

Det vet jeg ikke. Det er jo dimensjoner og grader, da. La oss si at denne boken gjorde det veldig, veldig dårlig.. Da tror jeg at jeg på et eller annet tidspunkt kunne sluttet å skrive. Jeg er jo også naturviter. Det er en sånn kunstnertanke om at man skal gjøre kunsten for kunstens skyld, men i dagens samfunn er det ikke helt slik det foregår. Jeg tror at hvis boken hadde gjort det veldig dårlig, hadde det vært vanskelig for meg å få et forlag med på en ny én. Det er realiteten. Når man er en etablert, kjent forfatter har ikke det noe å si. Nesten uansett hva du gjør, er det ikke et problem. Når man er helt ny, som meg, har sånne ting mye å si. Så langt går det jo veldig bra, da. Jeg føler at jeg har skrevet boken jeg ville skrive. Jeg, som er på et helt nyoppstartet forlag, som ikke er kjendis og får muligheten til å bli utgitt, er noe veldig sjeldent. Jeg er takknemlig for det! Jeg har en fanskare som er med på alt og det har veldig mye å si. Å støtte mindre litteratur har også mye å si. Det skjønner ikke folk, tror jeg.

 

Det var en tankevekker. Det er lett å kjøpe basert på navn. Du vet det er en veletablert forfatter og har kanskje lest noe av vedkommende før, og før du vet ordet av det kjøper du noe nytt av personen.

Det er selvfølgelig lov å gjøre det og, men poenget er at hvis du bare gjør det og samtidig vil at det skal finnes en litteraturflora, kan du ikke få begge deler. Da er du nødt til å investerer i mer av litteraturfloraen. For at den skal leve. Det er en business.

 

Jeg har forstått at du er opptatt av feminisme. Kan du fortelle litt om hvordan feminisme spiller inn på Lauras karakter, liv og ferd? Hva slags rolle har det i boken?

Her er en problemstilling: når jeg skriver om en mann, skriver jeg om en karakter, mens når jeg skriver om en kvinne, skriver jeg om en kvinne. Menn, som litterære karakterer, er altså karakterer og ikke bundet av kjønnet sitt, har ingen forventninger tilknyttet seg og vi aksepterer ting som er kjønnsoverskridende. Når vi skriver om kvinner er det automatisk problematisk. Hvis jeg skriver om en svak kvinne, er det et stikk i ryggen på neo-feminismen.. Hvis jeg skriver om en «superkvinne» uten problemer, har jeg egentlig ikke skrevet en realistisk karakter. Hver eneste gang man skriver om en kvinne, er det som om man uttaler seg om kvinner generelt. I mye større grad enn man gjør med menn. Det er en problemstilling jeg føler på, og en av grunnene til at jeg ville skrive om en kvinne. Så mitt bidrag til feminismen er at kvinner er mennesker. Det virker kjempeenkelt å akseptere, men det er tydeligvis vanskelig å ta det innover seg. Det er mange fløyer innen feminismen som synes kvinner bør skildres «sånn eller sånn». Det synes jeg blir irrelevant. Vi skal jo ikke ha et visst bilde av noen. Uavhengig av kjønn. Når jeg har skrevet om Laura, har jeg skrevet om en mor. Det er ekstremt problematisk i feminismen, fordi det gjør at hun ikke kan være en egen person. I hvert fall når den eksterne konflikten handler om at hun skal finne barnet sitt. Da er Laura definert utifra morsrollen. Samtidig føler jeg at jeg har skildret en kvinne som er ekstremt selvstendig, som mot alle odds har klart seg, overlevd og gjennomgått «en reise til livet». En kvinne som er veldig smart, som har lest mye og er ekstremt ressurssterk. Det er mitt bidrag til feminismen.

 

Ja, det får man absolutt inntrykk av. Du starter med Laura som mor, men går etterhvert inn i en nyansert karakter som har mye å kjempe med i hverdagen, og man merker at hun langsomt klarer å overvinne sine egne tanker.

Ja, for det handler om en indre reise, sant. Hvis du ser på kortene hun har fått i livet, er det utrolig. Med faren, myra, mobbingen. Mot alle odds har hun klart å finne en vei tilbake igjen. Og på slutten, når vi møter henne, har hun innsett hva som har skjedd og likevel har hun bestemt seg for at hun skal være ansvarlig for disse tingene. For meg er dette kjempesterkt! Hvis jeg noen gang skulle skrive bare én kvinne, så måtte det være en sånn kvinne. For det, for meg, er jo sånn som jeg vil at feminismen skal være. Et kjønnsblindt bilde. Jeg møter litt motstand på tankene mine, da. For eksempel feminister som synes det er problematisk at Laura har vært offer for incest. Det er problematisk fordi jeg har valgt å skrive en historie med en hovedperson som er satt i en offerposisjon. Men jeg ser ikke Laura som et offer i det hele tatt! Det er hele poenget! Alle sier at hun er det, men du ser jo tydelig at hun ikke er det. Hun har klart seg fordi hun er ekstremt sterk og ubøyelig. Sånne diskusjoner er man automatisk del av når man skriver om kvinner. Skriver man om menn, er man ikke del av den diskusjonen.

 

En ting jeg likte veldig godt med boken, var hvordan du hoppet frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?

Veldig godt spørsmål. Det går på fortellerteknikk. Poenget med flashbackene er mange. For det første har det mye med Lauras karakter å gjøre. Og når vi snakker om eldre revisjoner, hadde ikke de fortid. Det gjorde boken svakere fordi du mistet bakgrunnsinformasjon. Det påvirket ikke plottet direkte, men hadde veldig mye å si for alle tingene som blør inn i Tåkelandet. Det er hele poenget – at det er en indre ting som er skapt. Man kunne tenkt seg at man viste disse tingene som dialog, for eksempel med lyktebæreren. Laura kunne fortalt ham alt. Men greia er at leseren må se. Et klassisk eksempel på «show, don’t tell»-teknikk. Hvis jeg viser deg scenen og plasserer deg midt i den, er det sterkt, men hvis jeg bare forteller deg gjennom Laura hva som har skjedd, blir opplevelsen mindre sterk. Det tror jeg var hovedgrunnen. Uten blir historien svakere. Ved ikke å vise det som direkte scene, blir den svakere. Strukturen blir også bedre med fortid. I begynnelsen er vi i nåtid, før vi hopper tilbake til det syngende huset. Meningen er at leseren skal bli tatt på sengen og lure på hvorfor vi plutselig er i fortiden. «Hva skjer nå?». Laura snakker med et hus. Det virker kjemperart.

 

Jeg forsto ingenting da det skjedde!

Ja, det var meningen. Også kommer du tilbake, er i nåtiden igjen og ting skjer. Ved neste tilbakeblikk kjenner du allerede Laura så mye bedre at det blir lettere for deg å forstå. Ingen leser tåler en spenningskurve som er på topp hele tiden. Man må bryte den. Og hvis vi skal tro på at Laura er ustabil nok til å vandre inn i en annen verden, må vi få noen hint før. Hvis hun kan snakke med et hus som barn, må hun allerede da ha vært litt «out there» og psykologisk ustabil. Og når vi mye senere kommer tilbake igjen og møter Pandora, tenker jeg at leseren skjønner at fortiden nå er inne i Tåkelandet og at det ikke er ekte. Det er en veldig forsiktig stablet struktur, og med en gang du prøver å fjerne eller bytte om på den, gir ingenting mening. Hvis det første flashbacket, i kapittel tre, kom etter kapittel fire, hadde det passet dårlig. For da har historien akkurat begynt. Når Laura sovner i skogen, passer det derimot veldig bra. Det virker naturlig her.

 

Det er også interessant hvordan du nøkternt hinter til at det har skjedd noe mer alvorlig i Lauras oppvekst enn det som fortelles. Vi finner jo ikke konkret ut av hva det er før mot slutten.

Ja, og det er gjort med vilje som drypp. Tåkelandet er jo en metafor for det som har skjedd i Lauras liv. Hun gjenopplever det. Men hvis du visste hva som hadde skjedd veldig tidlig, tror jeg at boken hadde blitt dårligere. Du må bli kjent med henne før du får disse dryppene, og når de endelig kommer, kjenner du henne så godt at det gjør ekstra vondt. Hvis det hadde vært helt i begynnelsen, hadde du ikke kjent henne, ikke sant? Og hvis jeg gir deg for lite, kommer du til den fæle scenen med Nina og Dommen og skjønner ingenting. Det kommer ut av ingensteds. Og da blir du med en gang skeptisk. Gir jeg deg for mange drypp, vet du at det kommer og det blir også feil. Så du akkurat skal skjønne at det er noe som ikke er helt riktig.

Dette er ren bakgrunnshistorie, men vet du hva navnet til Dommen var før? 486. Tallet 486. Tanken var at han var så fæl at han ikke hadde et navn. Han var bare et nummer. Det mest basic vi mennesker kan tenke oss er å sette navn på ting. Når han bare var et nummer, tenkte jeg han ville virke kjempeskummel. Inspirasjonen var en historie fra Oprah, om en schizofren jente som trodde monstre prøvde å ta henne. De hadde tall som navn.

 

Helt til slutt: Har du noen tips til unge, aspirerende forfattere?

Mange. Dette er ting ingen lærer deg. Du kan gå på skrivekurs og lære skriveteknikk, men ingen lærer deg disse harde faktaene. Det er viktig å vite om det, for det farger måten du ser på- og oppfatter ting.

  • Aldri lur deg selv til å tro at det kommer til å bli enkelt. Det blir det ikke.
  • Du er nødt til å innstille deg på refusjonsbrev. Du må tåle det.
  • Les mye! Les mye variert, alt mulig rart. Det hjelper deg til å finne stemmen din.
  • Du blir ikke rik. Standardkontrakten i forlagene er 13 %. Vit om det, for det kan påvirke noen av valgene dine.
  • Vær forberedt på forlagene og deres strategier. Det er et kjempemaskineri, der de tar stilling til aldersegmenter, sjanger m.m. Får du refusjonsbrev, kan det være fordi du ikke passer inn.
  • Ikke tro du er unik. Det høres forferdelig ut, men er veldig viktig. Har du en tanke om at du «fortjener dette fordi du er unik», en holdning jeg ofte ser, er det feil utgangspunkt. Med en gang du mener du fortjener noe, blir det hardt for deg når du ikke får det.

Og sist, men ikke minst:

  • ALDRI GI OPP! Jeg brukte seks år på boken min, og det var mange gode anledninger til å gi opp. Jeg gjorde ikke det. Du må ikke gi opp.

 

Intervju av Kristin Kvilhaug

Publisert

Profetien om Laura

”Av og til dagdrømte hun om å være som Agnar, verken annerledes eller rar.”

 

Norsk fantasy, eller oppvekstroman?

 

Laura er en sytten år gammel mor, som flykter fra noe hun ikke husker hva er. Da hun en natt våkner til at datteren har forsvunnet, blir hun sendt ut på en reise gjennom et magisk land der overnaturlige vesener herjer. Hun har tretten dager på å finne datteren i Tåkelandet, der hun underveis konfronteres med vonde minner fra fortiden.

 

Profetien om Laura kan ved første øyekast virke som en typisk fantasyroman. Det er en magisk verden, der flere fantastiske karakterer blir presentert på rekke og rad. Det er en/flere veiviser(e), som forteller protagonisten det hun trenger å vite. Det er en tidsbegrensning, og ikke minst er det en sterk, kvinnelig hovedperson som har til hensikt å bli opplyst i løpet av reisen.

Men til tross for bokens noe klisjefylte oppbygning ligger det noe mer bak denne historien, som jeg ikke kan huske å ha følt når jeg har lest tidligere. Ja, jeg har lest flere bøker som handler om mobbing og dårlig oppvekst, men aldri har en bok slått meg så troverdig, eller gitt meg så mange følelser på dette området som denne boken gjorde. Noe av det beste ved boken, etter min mening, var kapitlene med tilbakeblikk fra Lauras liv (og jeg er vanligvis en motstander av tilbakeblikk i bøker). Her får leseren små innblikk i Lauras oppvekst, der hun sliter med blant annet mobbing på skolen og farens alkoholproblemer i hjemmet.

Der mye av handlingen i resten av boken blir drevet frem av dialoger, blir tilbakeblikkene drevet frem av Lauras følelser. Og her mener jeg virkelig vonde følelser. Det som kanskje er det mest skremmende er hvor troverdig handlingen og Laura fremstår i disse kapitlene. Jeg satt igjen med en følelse av at det jeg hadde lest faktisk hadde skjedd.

 

Språket ødela dessverre en del av leseropplevelsen der setningene var noe kronglete og gjentagende.

 

Boken tar opp mange viktige samfunnsproblemer. Det som fremstår sterkest, etter mobbing, er temaet om kvinnen som kropp. Det er mye som kan diskuteres ved det som blir tatt opp, men jeg velger i denne anmeldelsen å holde meg til den delen som jeg likte best: Laura som barn og ungdom. Laura som annerledes. Laura som mobbeoffer.

 

Som en fantasyroman vil jeg gi boken terningkast 4, men som en oppvekstroman terningkast 5.

 

 

Skrevet av Taran Halvorsen