Forfatter: Taran Halvorsen

Reklame: Leseeksemplar fra forlag

Kart over kroppens makeløse landskap

Av Maddie Mortimer

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Kan en bok fortsatt leses sammenhengende som en roman når handlingen blir brutt av en rekke andre sjangre? Det er det Maddie Mortimer prøver på i Kart over kroppens makeløse landskap. Bare 26 år gammel, har Mortimer skrevet en imponerende debut.

Lias liv er preget av kreften som sakte fortærer kroppen hennes. Datteren, Iris, og ektemannen, Harry, takler sykdommen på hver sin måte, samtidig som vennskap og familierelasjoner forandres i takt med Iris’ kropp.

Dette er en roman av den eksperimentelle sorten. Mortimer fletter teksten sammen i en symfoni av ulike sjangre, fortellerstemmer og illustrasjoner. Her finnes alt fra haiku-dikt til setninger formet som trappetrinn. Leseren blir hele veien tvunget til å lese teksten på ulike måter, enten det skal være opp-ned eller speilvendt.

Fortellerstemmen veksler mellom førsteperson, kreften, og tredjeperson, Lia, (Her må jeg også ta med andreperson, som blir sentral mot slutten av boken), som utover i romanen glir inn i hverandre der jeg-et og Lia blir en og samme karakter.

Handlingen veksler mellom tilbakeblikk fra Lias liv, til nåtidsaksen der Lia og menneskene rundt henne sammen prøver å leve et liv ved siden av sykdommen. Min personlige favoritt var handlingstråden som følger forholdet til Lia og hennes mor, Anna.

Dette er en roman om kreft og familie, men egentlig først og fremst om forsoning og tilgivelse. Om oppvekst og valg, og å finne seg selv i hverandre. Ikke minst viser romanen hvordan ærlighet kan springe ut fra møtet med sykdom og død.

Jeg anbefaler denne boken til deg som liker bøker som eksperimenterer med hva en roman er.

Denne boken kan ikke ha vært den enkleste å oversette, men Kirsti Vogt har gjort en god jobb.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Å vanne blomster om kvelden

Av Valérie Perrin

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Med en handling lagt til en gravplass i en landsby i Frankrike, der døden ligger som et gjennomgående tema over fortellingen, skulle man trodd at boken var mer dyster å lese enn det Å vanne blomster om kvelden egentlig er.

På en gravplass i Burgund jobber Violette som gravlundsvokter. Hun lever alene i det som tilsynelatende ser ut til å være et enkelt liv. Hun har få kontakter, vanner blomstene på gravlunden og mater kattene som har flyttet inn blant gravene. Litt etter litt åpner fortellingen for Violettes familie, som underlig nok ikke er til stede. Gjennom tilbakeblikk og vekslinger i fortellerstemmer, blir livet hennes avdekt, og dermed også hvor det har blitt av mannen og datteren.

Dette er ikke en hyggelig historie. Den har ingen lykkelig kjærlighetshistorie (selv om avslutningen bærer små spor), men er isteden proppfull av melankoli. Så hva er årsaken til at jeg følte en slik behagelig stemning hver gang jeg dykket ned i boken? Jeg tror det må være forfatterens måte å vise hva som springer frem i de tidene da livet er på sitt mest elendige. I møte med døden vil mennesker ofte finne kjærlighet i søken etter svar.

Språket har med seg en rekke klisjeer, men klarer på overraskende vis å inkludere disse i en poetisk helhet. Bildebruken imponerer mest språklig, der forfatteren hele veien klarer å sette sammen to ulikheter i en sammenheng jeg aldri ville sett for meg at fungerte. Men det fungerer hos Perrin.

Rundt Violettes fortelling blir historiene til menneskene rundt henne sydd sammen til et stort lappeteppe. Vi får ta følge med hennes nærmeste, men også bli tatt med på korte rundturer i livene til menneskene som blir begravd på gravplassen. Mellom hvert korte kapittel skifter forteller eller tid, hver gang med en overskrift som kunne vært gravert inn på gravsteiner: «Ved å snakke om deg holder jeg minnet om deg levende, å tie ville være å glemme deg.», «Vi var to som elsket hverandre, i sorgen står jeg igjen alene.»

Dette er en bok om lengsel og savn, om å miste, men også om å finne igjen. Til slutt handler den om å finne sannheten, og setter spørsmål ved om svaret alltid er det riktige å få.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Dama til Rune

Av Marianne Teie

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Jeg liker ikke når folk tror jeg er ute. At jeg ikke er vanlig, for jeg er vanlig. Jeg har brukt år på å fremstå som vanlig. Det er slitsomt, men jeg jobber med saken.

Dama til Rune, side 22

---

Du vet den følelsen når du begynner på en bok du ikke har noen forventninger til om skal være bra eller dårlig, og etter å ha lest første side innser at du elsker den allerede og gleder deg til fortsettelsen? Dama til Rune var en sånn bok for meg. Da jeg startet på boken, var den akkurat utgitt og hadde enda ikke begynt å få anmeldelser som ga meg en pekepinn på hva jeg ville forvente. I tillegg har forfatteren tidligere utgitt diktsamlinger, så jeg hadde ingen kjennskap til hennes prosa. Etter få sider, kunne jeg med hånden på hjertet fortelle verden at denne boken fortjener å bli lest.

En kvinnelig jeg-person flykter opp på hytta fra mannen sin (ja du gjettet riktig), Rune. Det er ikke noe galt med Rune. Han er vel egentlig det man kan kalle den perfekte kjæresten som godtar det meste. Men å ha en perfekt mann, betyr vel ikke at man skal ha et perfekt forhold? På hytta graver jeg-personen frem minner fra barndommen, og en oppvekst med en ansvarsfull storesøster og to mindre ansvarsfulle foreldre, der hun med større og større vanskelighet ikke klarer å unnslippe tanken om at hun selv har blitt lik den personen som fødte henne.

Romanen er bygget opp av korte kapitler, der scenene bytter mellom en nåtid på hytta og viktige episoder fra oppveksten og møtet med Rune. Språket veksler tydelig mellom et barns bortforklarende sinn og det voksne reflekterende. På grunn av fortellerens nære vinkel på jeg-ets tanker, er det enkelt å få sympati for henne, til og med der hun kanskje ikke tar de mest gjennomtenkte valgene. Jeg-et representerer de menneskene som ofte ikke blir forstått på grunn av deres usynlige sykdom som hemmer dem fra arbeidslivet. Denne tematikken, samt den hyppige vekslingen mellom fortid og nåtid, der fortiden står mest sentralt som den avgjørende historien, kunne romanen minne om Olaug Nilssens Yt etter evne, få etter behov.

Tilbakeblikkene fra barndommen er de absolutt sterkeste. Her klarer Teie å kombinere et barns blikk, som alltid ønsker å støtte og glede en mor, med den såre innsikten av den sviktende barneomsorgen, slik som dette:

Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke.

Dama til Rune, side 18-19

Ved jeg-ets nåtid på hytta, beveger historien seg ofte mot den mørke humoren, slik som da hun trenger en unnskyldning for å besøke hyttenaboen og tar frem øksa for å hugge seg i beinet, men ombestemmer seg da hun ser hvor hårete leggene hennes er.

Selv om jeg liker bokens tittel, er jeg usikker på om den passer ideelt til historien. Jo lengre ut i romanen man kommer, jo mer skjønner man at dette er en historie om familie og omsorgssvikt, der Rune (og at jeg-et er dama hans) blir mindre viktig. Selvfølgelig kan parforholdet leses som en ramme rundt den egentlige historien, det er jo tross alt han som er årsaken til han hun først flykter på hytta, men jeg skulle kanskje ønske tittelen var nærmere rettet likheten jeg-et ser i seg selv med moren.

Jeg skulle også ønske boken hadde gått gjennom en ekstra runde med korrektur. En del skrivefeil kan fort ødelegge for en ellers god lesning.

Dama til Rune viser en veldig lovende start på Teies karriere innenfor romansjangeren, og jeg håper hun velger å fortsette med denne fremover. Nå som det også nærmer seg morsdag og valentinsdagen, drister jeg meg til å slenge inn boken som en gaveanbefaling også.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Flukt

Av Carl Frode Tiller

Utgitt på Aschehoug i 2021

• 

Den boken jeg har sett mest frem til å lese denne bokhøsten er Tillers nye roman Flukt. Jeg har tidligere lest Skråninga og Begynnelser og blitt bergtatt av den kreative skrivestilen, mens Innsirkling-trilogien har stått på vent i bokhylla litt for lenge. Da Flukt dukket opp under juletreet, til og med med en personlig hilsen fra forfatteren selv (jepp, jeg må innrømme at jeg fangirlet litt da), tok det ikke mange timene før boken ble fortært.

Flukt er et møte mellom tre personer, deres sorg, kjærlighet for hverandre og konflikter i hverdagen. Elisabet og Sakarias har nylig mistet sønnen Johannes. I sorgen får foreldrene innblikk i sønnens og deres eget liv, hvordan de har opplevd hverandre og det de har oversett hos den annen.

Det som overrasket meg mest, var den sterke tematikken som fulgte personenes sorg. Denne handlet om problemene Johannes hadde til seg selv og samfunnet rundt, da spesielt foreldrenes forventninger. I tillegg ble jeg sterkt preget av tematikken rundt eldreomsorg, og hvordan Elisabets mor ble behandlet på sykehjemmet. Jeg tror flere enn meg, som har opplevd familiemedlemmer i samme situasjon, vil kjenne seg igjen i disse problemene.

Tiller skildrer følelsene mellom det medmenneskelige på en måte svært få forfattere klarer. Det er enkelt, men samtidig så komplekst. Å kunne sette seg inn i hodet på de ulike personenes oppfatning av den samme konflikten på den måten Tiller gjør, er en kunst jeg er glad for at jeg ikke har gått glipp av. Boken er viktig i den forstand at den får deg til å stoppe og reflektere over de ulike problemene som blir tatt opp, samtidig som du setter disse inn i ditt eget liv. For å si det enkelt: Dette er en av de bøkene du ikke klarer å lese ferdig uten å diskutere høyt med noen underveis.

Jeg vil si litt om språket, for det er kanskje dette som fascinerer meg mest med Tiller. Da jeg leste Skråninga, var jeg raskt ute med å kommentere at dette var en av de beste språklige romanene som hadde truffet meg. Jeg ble derfor glad da jeg skjønte at Flukt var skrevet på noe lignende vis. Tiller binder hendelser sammen til en helhet, slik at du leser alle scener samtidig istedenfor kronologisk. Jeg vil ikke si for mye om dette, fordi det bør oppleves selv. Det jeg vil si, er høydepunktet mitt fra romanen, der scenevekslingen var eksepsjonelt bra. Denne er å finne i kapittel 21, der en krangel mellom Elisabet og Johannes kobles opp mot et ømt øyeblikk mellom Elisabet og Sakarias. Jeg vil vise til et eksempel fra dette: «Gi meg ein klem, da, la ho til, og så la ho den eine handa bak på skuldra mi og prøvde å trekke meg inntil seg, prøvde å trøste meg, men eg ville ikkje ha trøsta hennar, og eg vrikka meg laus igjen.» Der setningen starter med stemmen til Sakarias, avsluttes den med Johannes sin, samtidig som det blir vanskelig å sette et skille der den ene veksler over til den andre. Slike vekslinger gir meg gåsehud.

Bildebruk i romaner, kan ofte bli påtvunget og pompøse, noe som gir desto større glede når man kommer over de virkelig gode bildene, slik som dette: «[…] eg kom til å tenke på ein av dei tilbakevendande drømmane eg hadde hatt i det siste, den der eg amputerte armen kvar morgon og la han igjen heime, slik at Elisabet skulle ha ei hand å halde i mens eg var på jobb.» Hva skal man si, annet enn hvor tar forfatteren det fra?

De fleste perfekte romaner, har likevel sine feil, uten at disse trekker noe ned på scoren. Jeg vil derfor nevne de to tingene jeg pirket på da jeg leste (husk at dette er en roman jeg likevel kaller perfekt). Først og fremst skulle jeg ønske forfatteren hadde droppet kapittelinndelingen. Teksten er såpass sammensatt og flyter så fint i en helhet, at kapitlene kun ble hakkete for lesningen. Den andre tingen, gjelder et helt avsnitt jeg skulle ønske ble sløyfet, der jeg mener forfatteren skinte litt for mye igjennom og vek bort fra karakteren. Dette avsnittet er å finne i kapittel 16, der Elisabet «kom til å tenke på Foucault». Dette er tross alt min personlige mening, og vil kanskje ikke utgjøre negativt for en annen leser.

Jeg vil avslutte med å poengtere at til tross for romanens dystre temaer, er ikke historien likevel trist skrevet. Jeg har fått flere kommentarer fra bekjente denne julen som ikke skjønner hvorfor jeg vil lese en bok om å miste et barn, nå mens jeg selv går gravid, og til dette vil jeg si: Men romanen er ikke trist! Ja, den er fæl, men jeg opplevde den aldri som trist. Så hvis du kvier deg fra å lese en alvorlig roman med et tema som denne, så sier jeg Les den likevel! for den er såpass viktig å få med seg, og ikke minst utrolig godt skrevet.

Anbefales med full score.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Jordverv

Av Simen B. Hagerup

Utgitt på Kolon forlag i 2021

• 

På leting etter en forsvunnet pike, blir pensjonisten Tatjana dratt fra jorden til en ny verden, kalt Krinsil. Hun vet ikke hvordan hun havnet der, og snart finner hun ut at hun heller ikke er den eneste som har forsvunnet til denne andre verdenen. På leting etter veien hjem, må Tatjana, sammen med noen lokale folk, legge ut på en reise som viser at Krinsil har mye mer å by for de alle.

Universet er bygd på en interessant idé. Både menneskene som bor i Krinsil, tidslinjen og entelekienes relevans for verdenen, virket gjennomarbeidet. Jeg følte verdenen likevel ble formidlet for komplisert til tider, noe som gjorde det vanskelig å bli like investert i verdensoppbyggingen. Formidlingen ble oftest gjort gjennom fortellende detaljer av hvordan Krinsil fungerte, fremfor Tatjanas egne opplevelser av nettopp dette. Verdenen var likevel svært fascinerende å lese om, selv om jeg skulle ønske den var beskrevet litt enklere.

Stort sett er handlingen viet Tatjanas reise og opplevelse av Krinsil, men noen steder får hun tilbakeblikk fra andre menneskers død fra tidligere tider. Noen av disse scenene er ganske groteskt beskrevet. De er likevel levende og spennende fortalt, men de som ikke tåler å lese om ganske voldsom tortur, bør være advart om at dette forekommer i løpet av boka. (Jeg måtte legge fra meg boka ved et av disse øyeblikkene, og vurdere om jeg i det hele tatt orket å lese de neste sidene).

Jeg ble nok mest investert i Krinsils forbindelse til vår egen verden, spesielt hvordan Tatjana, Berken og Abulek havnet i Krinsil. Epilogen var derfor kanskje mest interessant. Etter å ha lest denne, fikk jeg et sug etter å vite mer om spørsmålene som dukket opp. Jeg skal ikke røpe for mye her, men denne epilogen er verdt å lese seg frem til!

Jeg likte bokens språk. Det er fengende, poetisk og tankevekkende og har samtidig et ganske originalt preg.

Til å være en fantasyhistorie, er boken også original. Jeg liker at Hagerup eksperimenterer med det språklige blandet med fantasyuniverset, noe som ikke alltid er like vanlig i denne sjangeren. Jeg skulle likevel ønske forfatteren ga leseren mer rom til å utforske universet utenfor de direkte forklaringene av hvordan verdenen fungerte. Grensen mellom verdenens eksistens og verdenen som en drøm ble på mange måter litt for diffus.

Jeg vil anbefale «Jordverv» til deg som ønsker å lese en annerledes fantasyroman. Hovedpersonen er på mange måter også en god protagonist det er verdt å få med seg, i en sjanger der svært mange hovedpersoner er basert på klisjéfylte modeller. Trenger du en siste liten julepresang, eller bare en bok du vil lese i romjula, er kanskje dette en du bør vurdere.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Mødre og døtre

av Tiril Broch Aakre

Utgitt på Flamme Forlag i 2019

«Jeg er utslitt etter barndommen» hadde moren hennes sagt en gang til sin søster, hennes tante. Bokens hovedperson søker etter en form for avslutning etter at moren hennes tok sitt liv. Hun søker etter en sammenheng, etter sin mors historie. Hun søker etter å få vite de tingene som vi aldri tenker på å spørre mens foreldrene er i live, det som vi bare tar for gitt, de historiene som føles så selvfølgelige, som om vi arvet dem eller fått dem inn med morsmelken, helt frem til det ikke finnes noen kvar å spørre, da mellomrommene helt plutselig blottes. «Avstanden mellom oss!»

Men hun søker også etter sannheten. I boken bearbeider Broch Aakre sin mors selvmord i 2017. Pleieplaner som ikke blir fulgt opp, personalmangel som får styre hva for hjelp et sykt menneske skal få adgang til og mangel på tilstrekkelig kommunikasjon til de pårørende. «Hvordan skal et ustabilt system hjelpe en ustabil pasient? De har det til felles at de veksler mellom oppbluss av virketrang, handlekraft og systematikk, og apati og kaos.» Det er en viktig bok. Den gir innsikter som kanskje ikke så mange har, om hvor utilstrekkelig hjelpen som tilbys de med psykiske lidelser kan være, den hjelpen som så mange forventer seg skal være så bra fordi vi lever i et velferdsland.

Broch Aakre forteller historien ganske udramatisk og nedtonet, nesten hverdagslig, slik som det kan være med psykisk lidelse. Det ekstreme blir hverdagslig. Dysfunksjonen blir også en rutine. Uten å velte seg i eksponerende detaljer klarer hun å fange den vedvarende pinen det innebærer å være, eller leve nær noen som er, psykisk syk. Med en klar, usensurert selvinnsikt tar hun opp også de skamfulle følelsene: «Eller så får hun bare gjøre det, da!» Ved å veksle mellom egen tekst, pasientjournaler og morens notater fletter hun sammen et mangefasettert bilde av hendelsesforløpet av tiden som omringet selvmordet.

Broch Aakres etterforskning av morens fortid blir like mye min egen etterforskning av mine slektningers fortid. Jeg sørger det jeg aldri kommer kunne få vite, det som nå er for alltid forsvunnet i evighetens sorte hull av glemte minner.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

---

Sitatene er hentet fra side 30, 75, 158 og 84 respektive i Mødre og døtre av Tiril Broch Aakre.