Hva skjer hvis han senker skjoldet og blottlegger det såre og vonde? Wilhelm reflekterer fram og tilbake over alt ubehaget med spørsmål, spekulasjoner og hjelpeløse forsøk på å vise forståelse. Han tar beslutningen
Mowinckel
Romanen Satisfaction av Espen Mowinckel følger Lukas, Wilhelm, og Christian; tre menn som på hver sin måte forsøker å takle vonde livserfaringer og følelser. De er alle dypt preget av sin barndom, og sårene som aldri ble leget følger dem inn i voksenlivet og påvirker deres roller som venner, fedre, og ektefeller. Klarer de å være ærlige med seg selv og andre, og makter de å møte og ta tak i sine utfordringer?
Historien fortelles gjennom skiftende perspektiver og kapitler som hopper fram og tilbake i tid. Kronologien var noe vanskelig å få tak på i begynnelsen, men etter hvert ble det lettere å plassere hendelsene og karakterene takket være de tydelig markerte kapitteltitlene. Tidshoppene gjør at deler av historiens utvikling utelates, og man sitter derfor igjen med spørsmål. Samtidig sørger teknikken for at leseren får et innblikk i livene til de tre hovedkarakterene over mange år, og man får se hvordan barndomsopplevelser direkte og indirekte påvirker dem som voksne.
Lukas Wilhelm, og Christian har ulike bakgrunnshistorier, men deres lignende indre følelsesliv og monologer gjorde at de gled litt over i hverandre. Dette ble svært tydelig da navnene til Lukas og Wilhelm forveksles i et kapittel som var satt syv år før de to karakterene møttes. Likevel var det interessant å se hvordan de forholdt seg til hverandre, og hvor gnisningene oppsto mellom vennene. Spesielt de siste kapitlene var sterke, og ga svar på spørsmål som ble reist allerede i første kapittel.
Satisfaction belyser svært viktige tema, og setter søkelys på problematikk rundt det å skulle innfri mannsidealer. Lukas, Wilhelm, og Christian forsøker, med ulik grad av suksess, å løse sine egne problemer og ta oppgjør med sin fortid. Deres nederlag, så vel som deres triumfer, bidrar til et friskt perspektiv på hva som skjer når man ikke lenger kan løpe fra sine problemer og må møte dem direkte.
Jeg har aldri helt forstått meg på gründerskap. Handler det bare om å komme på en idé? Og så sette ideen ut i live? Ja- kanskje handler det rett og slett om det.
Forfatteren bak boka, Paul William Barkley, er selv seriegründer, og kan smykke seg med hele syv egne bedrifter, syv patenter og syv bøker. I det omfattende sakprosaverket GründerBibelen, fordelt over 16 temabøker, deler han over 600 ideer og oppfinnelser. 104 av dem finner man i Del 3, «Nye produkter, som knapt noen har tenkt på». Boka skal fungere som inspirasjon til gryende gründere, eller til de som allerede er i gang, men som vil utvide virksomheten.
I innledningen presenterer Berkley premissene for boka. Den kan være til både underholdning eller til inspirasjon. Særlig i tråd med det siste, får man også i innledningen flere tips til hvordan man kan kaste seg ut i gründerlivet. Tonen er nøktern og behagelig oppstemt, og selv jeg som aldri har vurdert å starte opp en gründervirksomhet får en følelse av at dette er noe jeg kunne ha fått til, om jeg bare hadde hatt drivet og ideen.
Produktideene er mange og varierte, iblant illustrerte med tegninger eller bilder, og alltid godt forklart. Hvordan kan man effektivt innføre e-boksalg over disk? Hva med å bruke gamle bildekk som et gjenbruksprodukt? Kanskje tida er moden for mormorsdukker?
Noen av produktideene får en til å humre, andre til å tenke: ja, hvorfor eksisterer ikke dette, egentlig? Slik som «Zola fruktvask» – et vaskemiddel for all frukt og grønt som kan inneholde bakterier, skitt og lort som man helst ikke vil ha i seg, eller en munnluktmåler som vil sikre deg god ånde i enhver situasjon. Andre ideer er allerede mulig å få tak i, om mulig i en annen forpakning enn den forfatteren her foreslår, slik som hårstriping med kort varighet og førsteklassesekker med ergonomisk godkjenning.
Alt i alt er GründerBibelen både artig og tankevekkende lesning. Med Berkleys artige formuleringer og snedige tegninger, er det vanskelig å ikke la seg underholde. Jeg er også imponert over fantasien til forfatteren som skinner gjennom sidene av nye ideer.
Hun måtte sjekke om Dinas naboer hadde sett eller merket noe.
Og hun trengte å komme inn i leiligheten, om hun så måtte gjøre noe ulovlig for å få det til.
Macdonald, side 21
Lilliann er på vei til en av sine beste venninner, etter at venninnen har bedt henne om å komme, og finner venninnen døende i sin egen stue. Det kan se ut som et drap, og da politiet ikke finner den avdøde venninnens mobiltelefon, blir sjokket enda større da Lilliann plutselig får tilsendt akkurat denne telefonen i posten med en gul post-it-lapp klistret på med påskriften «For your eyes only». Lilliann er verken politi eller etterforsker, men begir seg likevel straks ut på en vill jakt etter venninnens morder. Opp i alt blir Lillians privatliv truet. Det er ikke lenger bare en jakt etter en morder. Det blir også en jakt etter å berge sitt eget liv.
Skupet er en actionfylt krimroman med høy spenningsfaktor. Kapitlene er fulle av cliff-hangere og farlige sekvenser der protagonistens liv står i plutselig fare, akkurat slik en typisk krimroman skal inneholde. For en som ikke leser så mye krim, vil de ulike tvistene og spenningstoppene være perfekt underholdning, men for en som kanskje har lest en del krim gjennom livet, vil originaliteten noen ganger føles litt knapp. Likevel er ikke Lilliann en typisk krim-protagonist. Hun er ikke etterforsker, kun en vanlig person som akkurat har mistet en god venninne og ønsker å løse opp i mordet hennes da hun føler at politiet ikke tar det seriøst nok. Hun er en karakter jeg heier på, og jeg elsker å følge utviklingen hennes i saken, mens politiet står på sidelinjen alltid et skritt bak henne.
Karakterene er lette å henge med på, og jeg ble like overrasket over den endelige oppklaringen som jeg håpet at jeg skulle bli. Jeg er litt usikker på troverdigheten til den ene karakterens plutselige skifte av personlighet (SPOILER! Men dette blir også unnskyldt med karakterens omtale som en psykopat), men annet enn dette var karakterene godt bygd med gjenkjennbare egenskaper.
Til tider vekslet scenene litt for hyppig, noe som gjorde det vanskelig å henge med i svingene, men etter å ha vendt meg til skrivestilen, ble heller ikke dette et problem for å bli dratt inn i handlingen.
Et stort pluss til slutt for et utrolig godt forside-cover. Jeg lurte lenge på hvorfor et fly var representert her, men da også dette ble besvart mot slutten, falt hele bildet på plass. Dette er en lettlest krim å lese i sommersolen, selv om handlingen utspiller seg på vinteren med jul og pepperkaker.
L.S. Macdonald begynte allerede som treåring å samle på gamle aviser. Innen hun fylte ti, visste hun at det var forfatter hun ville bli. Etter flere år i bank, med en rekk prossessmøter, leverte hun oppsigelsen for å følge forfatterdrømmen. Nå er hun ute med romanen «Skupet», en kriminalfortelling fra Lillestrøm med høy spenningsfaktor.
Hvem er du?
Jeg er en erfaren frilansjournalist, med spesielt solid erfaring fra fag-og bransjepresse. Et par år med lokalavis i en av Oslos bydeler kan jeg også sette på cv-en. Før jeg hoppet av og ble journalist, hadde jeg noen år som tillitsvalgt bak meg. Med andre ord har jeg følt norsk arbeidsliv på pulsen. Det kommer fram i Skupet, med et visst skråblikk.
Grensetraktene mellom innlandskommunene Hamar og Løten var min barndomsverden, men mye av mitt voksne liv har jeg tilbrakt i Oslo og på Romerike.
Språkgleden og lesegleden har jeg hatt siden før jeg kan huske, tror jeg. Som tre-fireåring husker jeg at jeg satt på fanget til far og leste avisa sammen med ham hver morgen. Jeg elsket alt som inneholdt ord. Sommerferiene brukte jeg i stor grad til å sluke alt fra Donald Duck, Sølvpilen og Fantomet til Bobseybarna, Nancy Drew og Rocambole. Og jeg begynte tidlig å tømme bibliotekhyllene for faglitteratur om verdens dyreliv.
Jeg tilbrakte noen år i arbeidslivet før jeg innså at jeg var akademiker og burde gjøre noe med det. Etter en årrekke med studier ved siden av full jobb, lød fasiten på Hovedfag/Master i engelsk (amerikanske samfunnsforhold), med grunnfag i nordisk språk og litteratur og grunnfag i filosofi i fagkretsen. I tillegg har jeg tatt et grunnfag i medievitenskap. Universitetsutdanningen var en fin basis å legge til grunn for journalistjobben, i stedet for en tradisjonell journalistutdanning. Slik har i hvert fall jeg opplevd det.
Fortell litt om boken din, «Skupet»
I Skupet møter vi den unge journalisten Lilliann Bermer, relativt ferskt medlem av chat-redaksjonen i nettavisen Verden Nå. Bestevenninnen Dina, som er frilansjournalist, har bedt henne instendig om å komme innom henne etter kveldsvakt denne fredagskvelden. Hun har noe spesielt å fortelle. Hva hun ville fortelle, får Lilliann aldri vite. Hun finner venninnen døende.
Var det selvmord eller drap? Lilliann er overbevist om det siste. Hun tror den livsglade venninnen kan ha blitt drept på grunn av saker hun har gravd i. Dina var alltid på jakt etter det store skupet.
Da Lilliann finner Dinas mobiltelefon på dørmatta dagen etter, ser hun det som en bekreftelse på at venninnen fryktet for livet sitt. Dina må ha sendt den med en dør-til dør-tjeneste før hun ble drept.
Utstyrt med mobilen starter Lilliann jakten på forklaringen – og en morder. Gjennom de innledende undersøkelsene blir hun kjent med en permittert politibetjent, som fort blir en viktig støttespiller. Selv om han innimellom er skeptisk til Lillianns metoder. Hans kontakter kommer til god nytte.
Særlig mer vil jeg ikke avsløre, jeg vil ikke ødelegge spenningen for leserne. Annet enn at Skupet er en feelgood-krim, fri for spekulative og blodige voldsscener. Og at den har et viktig tema som bakteppe: Ulovlig handel med eksotiske dyr.
L.S. Macdonald
Bor på Romerike
Aktuell med: «Skupet»
Tidligere utgivelser: «Kort og godt norsk – kjappe skrivetips» (2010), «Snubletråder i norsk –språktabbene du bør unngå» (2016). Samt skrivende redaktør for novellesamlingen «Blod og røde vesker» (e-bok, 2020)
Det valget var litt tilfeldig. Jeg startet på et kurs i skjønnlitteratur i 2017/2018, og var godt i gang med en historisk roman da krim-ideen begynte å forme seg i hodet. Ideen bygget på spørsmålet: «Hva om noen tok i bruk Lillestrøms flotte sykkelhotell til kriminell virksomhet?» Da kursleverandøren tilfeldigvis annonserte sitt første krimkurs på samme tid, klarte jeg ikke å holde meg unna.
Jeg kom selvfølgelig til et punkt da jeg måtte bestemme meg for hvilken roman jeg skulle fullføre først. Jeg skriver ved siden av en full jobb, så parallell-løpet kunne jeg ikke fortsette med. En av romanene måtte legges til side for en periode. Siden jeg skriver den historiske romanen for det engelsk-språklige markedet, valgte jeg å rette innsatsen mot det norske markedet først. Satse helhjertet på å etablere et forfatternavn i eget land før jeg tar skrittet ut i verden. Dermed la jeg alle krefter inn på å fullføre krimromanen, som lenge hadde arbeidsnavnet «Sykkelhotellet».
Hovedpersonen i romanen er journalist og egentlig ikke etterforsker. Hva slags fordeler (eventuelt ulemper) ga dette for arbeidet med plottet?
Nei, hovedpersonen er definitivt ingen politietterforsker. Ikke har hun lang erfaring som journalist, heller. Og hun dumper høyst tilfeldig og ufrivillig opp i en drapssak. Hun var ikke et valg fra min side, hun bare dukket opp da jeg begynte å spinne videre på ideen jeg startet ut fra. Jeg er i stor grad det vi kaller en pantser, altså en forfatter som ikke skriver ut fra en ferdig skisse. Veien blir i stor grad til mens jeg går. Men når det først var en journalistspire som dukket opp, fikk jeg en hovedperson som kunne ha et litt fritt forhold til lover, regler og metoder. Det ga meg en større frihet og trygghet i arbeidet med plottet. Jeg kunne la hovedpersonen jobbe ut fra magefølelse, eller ut fra rene følelser, for den del. Og jeg kunne la henne se litt gjennom fingrene om hva som er rett og galt, om nødvendig. Jeg slapp å konkurrere med tidligere politifolk i å beskrive politimetoder og – miljø mest mulig korrekt. Med bakgrunn som tillitsvalgt og journalist kjenner jeg nok Lilliann Bermers miljø bedre.
Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å skrive en mer klassisk politi-krim en dag. Det skal du ikke se bort fra at jeg kan finne på.
Fortell litt om arbeidet med utformingen av karakterene?
Som tidligere nevnt, er jeg i stor grad en pantser. Det funker ikke for meg å sette meg ned med et skjema og beskrive karakterene mine i detalj. Jeg må bli kjent med dem gjennom handlingen, og gjennom hvordan de samhandler. Så den utformingen pågår fra start til slutt. Helt til jeg setter endelig punktum for ferdig redigert manus.
Det lå ei pakke på dørmatta. En Jiffypose. Ikke noe spesielt ved det, bortsett fra håndskriften utenpå. Den var Dinas.
Macdonald, side 12
Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?
Jeg gikk inn i indieverdenen allerede for ti år siden med utgivelsen av en liten skrivehåndbok, Kort og godt norsk. Oppfølgeren Snubletråder i norsk kom i 2016, også den på eget forlag. Jeg vurderte aldri å sende de manusene til forlag, jeg ville eie hele prosjektet selv.
Da jeg begynte å skrive skjønnlitterært, vurderte jeg for første gang det å sende til forlag som et alternativ. Men etter å ha lest gjennom normalkontrakten bransjen bruker, fristet det ikke så veldig. Selge rettighetene for noen usle prosenter av hvert salg? I tillegg kom dette med alle ukene du må vente før du får svar fra forlaget. Og de to første bøkene hadde gitt penger nok til at jeg kunne stå for utgivelsen selv. Så jeg valgte å satse.
Har du noen tips til kommende indieforfatter-spirer?
For det første: Du trenger en sterk forfatterdrøm, men den må være ispedd en tilstrekkelig dose realisme om du skal oppnå den. Vær klar over at du tar en økonomisk risiko. En bokutgivelse er en investering. Den kan gi deg gode inntekter, men den kan også gå med tap.
For det andre: Bruk redaktør. Du må ha en proff å sparre med. Det er under redigeringen at manuset virkelig tar form. Redaktøren hjelper deg å gi manuset en kvalitet som holder vann. Du må også finne en god språkvasker og ditto korrekturleser. Så kommer ombrekking , omslagsdesign og trykk på toppen. Alle disse hjelperne koster, men du bør ikke skimpe på dette. Skal du hevde deg, må du levere et proft produkt. Jeg sier ikke dette for å skremme noen fra å satse indie. Det er flott at stadig flere gjør det, og trolig bidrar det til at verden får se mange gode bøker som ellers ikke ville blitt utgitt. De store forlagene har altfor lenge fått bestemme hva du og jeg skal lese. Når de i tillegg eier alle bokhandlene, legger det store hindre i veien for mangfold. Men skal du konkurrere med de store, må du levere like proffe produkter som de gjør.
Sett deg et mål, og sett av penger. Og begynn å orientere deg i tilbudet av tjenester du vil trenge. Det finnes mange dyktige frilansere der ute, og det finnes plattformer hvor du kan komme i kontakt med dem. Og begynn å skrive på ideen din. Det tar en stund å få råmanuset ferdig, så det er ikke noe å vente med.
Har du noen litterære forbilder?
Egentlig ikke. Fra jeg var barn har jeg lest litteratur i bredden, uten egentlig å være spesielt opptatt av forfatteren. Dessuten har jeg ikke lyst til å kopiere stilen til andre forfattere. Jeg ønsker å finne min egen.
Har du noen kommende prosjekter på gang?
Jeg er i full gang med oppfølgeren til Skupet, inspirert av tilbakemeldingene fra mine første lesere. Jeg kan ikke si for mye om det nye plottet. Men jeg kan avsløre at også denne gangen er et høyaktuelt tema del av bakteppet. Og så håper jeg å få tatt den historiske romanen og en science fiction-novellesamling opp fra skuffen i løpet av et år eller to. Jeg kommer neppe til å kjede meg framover.
Han øker presset mot avtrekkeren samtidig som han hører en illevarslende knurring som fra dypet av en såret løvinne.
Lang lang rekke
Annika og Tiiu blir med to gutter på en heisatur til Stockholm. Det blir begynnelsen på et grusomt mareritt for de to jentene. Heisaturen viser seg å være inngangsporten til menneskehandel og sexslaveri.
Etter flere år med dette livet, kommer Annika seg unna. Hun treffer Carl Fredrik Skog, og finner kjærligheten med ham. Men hun blir funnet, og drept.
Carl Fredrik Skog blir arrestert, og sitter inne i ti år for dette drapet på kjæresten sin, et drap som han ikke har begått. Ti år, som han har brukt til å planlegge den ultimate hevn. Så snart han er fri, setter han planen ut i live. (En etter en går gjerningsmennene i fellene. Men får Carl Fredrik Skog hevnen han har sett for seg, og får han de svarene han trenger for å komme videre?)
Politikvinnen Renate, datteren til politimannen som fikk Carl Fredrik dømt på feilgrunnlag, og Tiiu som også unnslapp kjeltringene, er også ute etter de samme gjerningsmennene. På tilfeldig vis treffer disse tre hverandre, og med hver sin forhistorie og hvert sitt utgangspunkt hevner de seg på bakmennene.
Den første delen blir dessverre noe hakkete, da det er mye korte setninger og hyppig bruk av metaforer som oppleves som forstyrrende. Jeg må også lese et stykke inn i nye kapitler for å få med meg hvem det skrives om akkurat da. Men dette endrer seg i historien da hovedpersonen treffer de to kvinnene. Da blir replikkene gode med mye humor og et godt samspill karakterene imellom.
Kjeltringene kunne til tider også oppfattes lettvint når de velformulert forklarer seg for Carl Fredrik når han presser dem. Selv om Carl Fredrik bruker voldsomme metoder og stiller godt forberedt kunne akkurat dette virke litt unaturlig. Men det hjelper Carl Fredrik til å finne de ansvarlige for drapet så hevnaksjonen kan fortsette. Det er artig når de danske personene i boka snakker, for da er det med en dansk vri på setningene.
Historien til Bjørn Bakken er spennende. Det er en god driv i fortellingen, spesielt fra da hovedpersonen treffer på de to kvinnene som også er ute etter hevn. Selv om det blir mye metaforer i begynnelsen, bruker han godt forklarende bilder. Det gir gode beskrivelser av hendelser og situasjoner.
Alt i alt likte jeg boka, og dersom Bjørn Bakken kommer med en ny bok skal jeg gladelig gi den en sjanse.
Nelly abonnerte på Decorah Posten, og Josef leste den like grundig som han hadde lest Christiansandposten hjemme på Spangereid, og Skandinaven i Chicago. På den måten holdt han seg oppdatert på mye av det som skjedde, både i Norge og Amerika.
Svendsen, 176
Gresset på andre siden handler om livet i Norge og Amerika på 1800-tallet, hvordan menneskene levde og hvordan utvandrerne opplevde Amerika. Leif og Josef, to unge karer fra Norge, reiser fra familiene sine og over Atlanterhavet med båt i et håp om et bedre liv. Historien begynner med to tragiske dødsfall, noe som endrer noe i Josef. Istedenfor å bli fisker, som familien forventer, vil han nå finne lykken på ny jord.
Karakterene er godt skrevne. Reaksjonene deres er genuine og såre. Jeg opplevde dem som svært troverdige. Etter de tragiske dødsfallene, fikk jeg spesielt vondt av moren Amalie og forloveden til Johannes.
Svendsen er bevisst språket han bruker. Karakterene har et bredt spekter av dialekter, noe jeg opplevde ga mer liv og troverdighet til karakterene. Dialogene er gode, og flere av kommentarene er morsomme. Språket er godt gjennomarbeidet.
Naturen og stedene er skildret så godt at jeg så for meg handlingen og familien tydelig. Svendsen legger seg tett opp til karakterene og deres handlinger. Særlig dødsfallet til faren og storebroren til Josef, er nært og sårt skildret. Det er som om jeg kan lukte havet og høre bønnen deres .
Svendsen har mye kunnskap om norsk historie og utvandringen til Amerika på 1800-tallet. Det er spennende å lese og lære om livsstilen de hadde, og deilig å kunne rømme tilbake til en annen tid, og oppleve naturen nærmere enn det vi er i dag. Han tar også opp alvorlige temaer, som rasisme og diskriminering av minoritetsgrupper, som er ubehagelig, men viktig, å lese om.
Dette er en bok jeg koste meg med, og som var spennende fra perm til perm.
Pila, harpunen eller hva det nå var som hadde kommet opp gjennom magen til Jens Magnus, måtte ha vært skutt gjennom senga, kanskje til og med gjennom golvet. Kunne det være noen i kjelleren?
Adorsen: Høstmørke
Thomas Vestmark, en journalist i avisen Søkelyset, er på vei hjem fra en reportasje i Trøndelag. På veien plukker han opp en haiker, Sara. Thomas har mistanke om at Sara har rømt hjemmefra, og ender opp med å tilby henne å bo på gjesterommet i leiligheten hans så lenge hun er i Oslo. Samtidig skjer det et brutalt drap der en av journalistene til Søkelyset er første på stedet. Dette gir avisen flere store avisoppslag. Ei ung nyansatt, kvinnelig journalist i avisen kommer over en minnepenn som inneholder ting som omhandler mordet. Kort tid etter blir også denne journalisten myrdet. Også denne gangen på brutalt vis. Finnes morderen blant Søkelysets ansatte?
Adorsen har skrevet en spennende kriminalroman. Hovedpersonen er Thomas, men underveis i handlingen byttes fortellerperspektivet, slik at leseren får innblikk i flere av karakterenes liv. Dette var i begynnelsen uvant, men etter hvert gav det også boka liv og spenning.
At forfatteren har jobbet mange år som skribent, merkes på språket. Han er rivende dyktig. Språket flyter lett og gir leseren en meget god leseropplevelse. Kapitlene er korte, noen ganger kun bestående av et par sider, noe som gjør at man ofte ender med å lese mer enn først planlagt. Det blir mer fristende å lese ett kapittel til, da de er såpass korte.
Boken er en kriminalroman, men den er på mange måter ikke en typisk krimbok. Vi følger ikke en person som skal løse et mord, som man så ofte gjør når man plukker opp bøker i denne sjangeren. Leseren får i Høstmørke ta del i livene rundt mordene. Livene til personene i boka er like viktige som løsningen av mordene. Vi får bli med i Thomas sitt liv; hans fortid, gleder og sorger, og Sara og hennes tap, hevnønsker og gleder. I tillegg får man lese om mange andre personer som sammen skaper verdenen i romanen.
Adorsen sier selv at han tidligere har skrevet like mye romantikk som krim, noe som også gjenspeiles i denne romanen. Høstmørke har like mye fokus på kjærligheten mellom to mennesker, samt håp og tap, som mordene og etterforskningen rundt disse. Jeg opplever det som en blandingssjanger, noe jeg tidligere ikke har lest lignende av.
Det var forfriskende å lese en roman som skiller seg ut fra rekken av det vi kan kalle «typiske» krimbøker. Vekslingen mellom perspektivene, samt miksen av ulike sjangere, gjorde romanen original og interessant. Kan anbefales!
Cast-off og andre kriminelle fortellinger er en novellesamling bestående av fjorten noveller, to ukebladromaner og én twitter-novelle. Samtidig blir en rekke fakta om forfatteren, andre utgivelser og annen informasjon rundt skriveprosessen presentert.
Språket i novellene er drivende godt. Det er direkte og gir leseren akkurat nok informasjon til å klare å leve seg inn i handlingen. Novellenes lengde har stor variasjon. Den korteste er kun på et par sider. De to ukebladromanene er et stykke lenger, og utgjør derfor store deler av bokens helhet.
Høydepunktet er nok novellen som har fått tittelen «Kveldsmøte». Den er fra 1993, og tidligere ikke publisert. Leseren følger her en kvinne som sliter med å komme seg ut av et voldelig forhold. Uten å røpe for mye, er det avslutningen som her gjorde størst inntrykk. Den er overraskende, ikke overforklarende og har en artig liten tvist. Jeg endte med å lese den to ganger.
I en annen novelle følger leseren Fredrik, som er på vei til en skolegjenforening med den tidligere klassen. Med en tidligere voldtektshistorie bak seg, der Fredrik ikke er offeret, tenker han på hvordan møtet med de gamle klassekameratene vil bli. Det er vel ikke vanskelig å gjette at det ikke går som han hadde tenkt seg … Dette er nok en av de vondeste og mest groteske novellene i boken, etter min mening. Fredrik er godt skrevet, og det er vanskelig å få noen form for sympati for mannen gjennom innsikten i tankene hans. Men spennende er den! Det liksom ulmer noe i skyggene gjennom hele novellen, og mens du stadig leser om de ikke så veldig tiltalende tankene til Fredrik, får du mer og mer følelsen av at ikke alt er helt som det ser ut som.
Novellen som kanskje skiller seg mest ut var «Usikker sex» og handler om hackermiljøet og hva dette er i stand til å gjøre. Da de andre novellene og kort-fortellingene er såpass fokuserte på drapstematikken, er det et friskt pust å få lese en spenningsnovelle som heller handler om en annen form for et kriminelt miljø. Hovedpersonen, Sara, er også den karakteren jeg likte best av alle i hele boken.
To andre noveller jeg til slutt ønsker å trekke frem, er «Gyllent pollen» og «Jeg er så glad i deg». Den første på grunn av originaliteten, og den andre på grunn av den indirekte handlingen. «Gyllent pollen» er en krimnovelle med et hint av science-fiction. En god science-fiction får leseren til å tro at dette faktisk kunne skjedd en gang i fremtiden, noe jeg absolutt fikk følelsen av ved denne novellen. Jeg trodde på hvert ord, og desto mer frustrerende ble avslutningen. Jeg sier ikke mer.
«Jeg er så glad i deg» er basert på manuset til en kortfilm, noe man også kan få følelsen av ved språket i novellen. Her følger leseren en kvinnelig hovedperson i et giftig forhold, som hun kanskje ikke selv er like bevisst på at hun er i. Følelsene som skapes mellom mannen og kvinnen og deres forhold, føles ekte og treffer dypt. Jeg fikk lyst til å se kortfilmen som ble laget av denne, da jeg har på følelsen av at denne kan være enda sterkere enn det novellen er.
Samlet sett er Cast-off og andre kriminelle fortellinger en fin samling av krimnoveller du lett kan plukke opp hvis du er ute etter en bok som er godt skrevet med høyt spenningsnivå. Den anbefales derimot ikke til den som ikke tåler litt grotesk vold, for det er det mye av her.
Siden 1968 har Jean-Louis Adorsens tekster dukket opp i ulike ukeblader. Senere har forfatteren konsentrert seg om faglitteraturen, men i 2016 var endelig en fullstendig roman klar for utgivelse. Romanen fikk navnet «Høstmørket». I 2019 kom spenningsromanen «Engelen Gabriel», og i august 2020 var han igjen aktuell med en ny utgivelse, denne gangen en novellesamling som samler opp publiserte og upubliseret tekster fra 1968 til 2020.
Fortell litt om deg selv
Jeg er født i Frankrike og flyttet til Norge som fireåring. Jobbet i Aftenposten og senere Schibsted hele mitt yrkesaktive liv. Først ca. tjue år som setter og typograf, deretter minst like lenge som databrukerstøtte og systemkonsulent. Jeg skrev og solgte mine første ukebladnoveller allerede i russetida, og skrev sporadisk i noen år. Så prioriterte jeg film og foto (begge deler på hobbybasis) i ca. tjuefem år og ble bl.a. fire ganger norgesmester i amatørfilm. På 1990-tallet begynte jeg igjen å skrive – tre ukebladromaner og noen krim- og romantiske noveller. Så var det stopp i mange år fordi jeg nå produserte så mye skriftlig på jobben (brukermanualer til systemer jeg var med på å utvikle og tilpasse) at jeg jevnlig fikk betennelse i håndleddene hvis jeg skrev mye privat i tillegg. Først da jeg ble førtidspensjonert i 2013 begynte jeg å skrive for fullt.
Du har gitt ut tre bøker som indieforfatter. Fortell litt om de ulike prosjektene.
Min første bok, romanen «Høstmørke», var inspirert av to av mine tidligere prosjekter – en hundre minutter lang road movie som het «Underveis», og en ukebladroman som het «Deadline». Planen var å gjenskape filmens historie i romanform, men jeg ble aldri fornøyd og syntes det ble for lite handling. Så fikk jeg ideen å gjenbruke et tema om fake news fra «Deadline», som gikk i Norsk Ukeblad i 1995 (under psevdonym, forkortet og med en annen tittel). Både filmen og romanen var fra avismiljø, og det gikk meget greit å flette dem sammen og videreutvikle historien. «Høstmørke» skilte seg ellers ut ved å ha tolv jegpersoner. Det slo uventet godt an blant leserne.
Andre bok, romanen «Engelen Gabriel», fikk jeg ideen til da jeg i en samling «writing prompts» fant en om en fyr som plukker opp et istykkerrevet foto av en dame på fortauet og bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem hun er. I min versjon ble det i stedet en tretten år gammel gutt som i sommerferien treffer ei tre år yngre jente, og tjue år senere forsøker å finne ut hvordan hun har fått det i livet. Han får snart føle på kroppen at noen skumle fyrer slett ikke liker at han prøver å spore henne opp …
Tredje bok er en novellesamling, «Cast-off og andre kriminelle fortellinger». Her har jeg tatt med sytten fortellinger, helt fra 1968 og fram til et par dager før boka ble publisert i august i fjor. Foruten noveller er også et par ukebladromaner, deriblant den tidligere nevnte «Deadline» – nå i komplett utgave, og en smule språkvasket.
Jean-Louis Adorsen
Født i Marseille, bor i Nordre Follo
Aktuell med: «Cast-off og andre kriminelle fortellinger»
Tidligere utgivelser: «Høstmørke», «Engelen Gabriel»
De tre bøkene er alle skrevet i krimsjangeren. Fortell litt om valget av sjanger.
Min første krimnovelle, «Post mortem», kom på trykk i 1969. Men året før debuterte jeg i et ukeblad med en science fiction-novelle. Og min tredje solgte novelle var en romantisk historie. Jeg føler meg ikke knyttet til en bestemt sjanger, men forsøker å beherske flest mulige. Jeg har i årenes løp skrevet like mye romantikk som krim. I 2019 ble jeg premiert i tre novellekonkurranser med noveller i forskjellige sjangere – krim, romantikk og fantasy. Har endog skrevet ei barnebok, som trolig aldri blir publisert. Ønskedrømmen er å finne opp en helt ny sjanger. De senere åra har jeg imidlertid lest mest krim, og det er trolig først og fremst derfor jeg har gitt ut tre krimbøker.
Du har skrevet både noveller, ukebladromaner og krimromaner. Hvordan opplever du forskjellene ved de tre måtene å skrive på?
Det er først og fremst tida det tar som er forskjellig. Har jeg først fått en idé som passer til en novelle, kan jeg skrive den på én dag. En roman bruker jeg gjerne et par år på. Jeg vet hvordan den starter og har en vag idé om hvordan den skal ende, og skriver resten etter innfallsmetoden. Ukebladromaner og -noveller er det slutt på for min del. Ukebladene kjøper ikke fra oss frilansere lenger. De har visst en felles «pool» med historier de tar fra, og har faste bidragsytere.
Du har en lang karriere innenfor skrivingen. Hvordan opplever du din egen utvikling som forfatter?
Flere anmeldere av novellesamlingen skriver at de ikke merker kvalitetsforskjell på mine gamle og nye noveller – så det er mulig at jeg ikke har utviklet meg noe særlig på drøyt femti år. Selv tror jeg at jeg språklig sett skrev minst like bra i ungdommen, men at ideene til tema jeg får i godt voksen alder, er bedre enn dem jeg fikk den gang.
Hun kom mot ham og var plutselig så nær at Roar tydelig kunne se de smeltende snøkrystallene i det rødbrune håret, fuktige dråper på de myke kinnene – og raseriet i blikket, så intenst og fremfor alt uventet at det et øyeblikk paralyserte ham, vant som han etter hvert var blitt til å se redsel og smerte i disse store, blågrønne øynene som han engang hadde elsket så høyt.
Adorsen, side 61
Hvorfor valgte du å gi ut bøkene indie?
Det første romanmanuset mitt ble sendt til et titall forlag i 2016. Det ble ikke antatt av noen, men moroa kostet nærmere 5000 kr i utskrifter og porto, og tok et år. For neste roman valgte jeg kun forlag som tar imot manus på epost og ikke i papirform, og sparte de tusenlappene. Men masse ventetid ble det like fullt. Og svarene fra forlagene var fortsatt standardrefuseringer med intetsigende svada. Så ble jeg i 2017 tipset av indieforfatteren Andreas Christensen om at man selv kan gi ut bøker på Amazon uten at det koster forfatteren noe som helst. Bøkene trykkes on demand. De eksisterer altså ikke før noen har kjøpt og betalt for dem. Foruten at det økonomisk sett er helt risikofritt, er det også fascinerende at ei bok kan kjøpes over hele verden bare noen timer etter at jeg er ferdig med å lage den.
I tillegg til at jeg slipper å betale for trykkingen, koster det meg heller ikke noe å produsere ei trykkeklar bok. Jeg gjør nemlig alt selv. Som utdannet typograf kan jeg brekke om bøkene og lage omslagene selv, har velutviklet språksans og verken ønsker eller trenger språkvasker, har dyktige pilotlesere som finner skrivefeilene jeg overser, og ønsker rent prinsipielt ikke noen redaktør. Mine eneste produksjonsutgifter er småpenger, f.eks. lisensavgiften på 114 kr for den originale forsideskriften på «Høstmørke». Selv om alt er selvgjort, har alle mine hittil utgitte bøker høstet lovord for både språk og innhold og terningkast fem av kjente bokbloggere. Og skulle jeg oppdage noen skrivefeil etter at boka er publisert, kan jeg bare rette dem og laste opp boka på nytt, og dagen etter er den korrigerte versjonen i salg. Det er en av velsignelsene med print on demand.
Hovedproblemet med «Amazon-metoden» er at nordmenn flest ikke kjøper norske bøker på Amazon, så salget er beskjedent. Men det kan jo endre seg nå som Amazon har fått en svensk filial. Dessuten kan de nå også kjøpes på Adlibris og CDON. Og e-bokutgavene, som jeg også har lagd selv, selges i alle norske nettbokhandler. For øyeblikket tjener jeg mer på utlån i biblioteksappene enn på salg av papir- og e-bøker. Heldigvis skal jeg ikke leve av det, men har skrivingen som hobby. Jeg er ikke spesielt god på salg og markedsføring heller – har langt mer glede av å sysle med neste bok.
Har du noen tips til de som ønsker å bli indieforfattere?
Jo mer populær sjanger du skriver i, jo flere konkurrenter har du, og jo vanskeligere blir det å bli oppdaget i mengden og gå med overskudd for en nykommer, spesielt hvis du trenger kostbar hjelp til det meste i produksjonen. Så sjekk nøye hvem du engasjerer. Prisnivået varierer sterkt. Bare ombrekkingen kan koste fra 7 kr til 45 kr + mva. pr vanlig bokside, avhengig av hvem som gjør jobben. Gjennomsnittlig selges bøker i rundt 300 eksemplarer, inkludert bestselgerne. Det betyr at noen få bøker selges i hundretusener, mens langt flere knapt selges overhodet. Så ikke la deg overtale av et trykkeri til å trykke opp flere tusen bøker fordi det blir billigere pr bok. Sørg heller for å få en god avtale om trykking av flere eksemplarer senere hvis du faktisk skulle klare å få solgt de første f.eks. fem hundre.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
I august gir jeg etter planen ut min fjerde bok på fire år. Igjen en novellesamling, men denne gangen romantiske fortellinger. Noen er minst tretti år gamle, andre helt nyskrevne. Tittelen blir «Min elskedes ansikt». Jeg har også noen vage ideer til andre og tredje bind i en trilogi som startet med «Høstmørke». Den var fra avismiljø. Nummer to, som er påbegynt, heter foreløpig «Road Movie» og er fra filmmiljø, mens tredje har arbeidstittelen «Tech Talk» og er fra datamiljø. Med andre ord de tre miljøene jeg kjenner best til.
Har du noen litterære forbilder?
Siden jeg har skrevet mest spenningshistorier i nyere tid, har jeg hatt mye glede av å lese Lee Childs bøker om Jack Reacher. Gunnar Staalesen og Jan Mehlum er favorittene blant norske krimforfattere. Men da litteraturinteressen startet i en fjern fortid, satte jeg størst pris på så ulike forfattere som William Faulkner og Ray Bradbury. Den første lærte meg å skrive laaaaange og innviklede setninger, den andre lærte meg uttrykke meg i prosalyriske vendinger.
Papirutgavene selges i alle Amazons nettbokhandler, norske Adlibris og CDON, og e-bokutgavene i alle norske nettbokhandler. Bøkene kan også lånes i flere biblioteksapper.
I en tid der korona hindrer menneskelig kontakt, der alle møter blir begrenset eller lagt til telefoner og andre skjermer, der du endrer oppfatninger rundt hvordan du snakker, hvordan du føler og hvordan du ser på andre, er det fint å kunne lese en roman som setter ord på situasjonen. I Komposisjoner av lys får leseren være med på en prest sin opplevelse av koronaåret etter at landet stengte ned. Teksten er fortalt i bruddstykker, akkurat slik livet har føltes i denne perioden. Vi får bli med på hvordan arbeidet som prest har endret seg, og hvordan familie og venner plutselig er langt vekke, uten mulighet til kontakt annet enn gjennom telefon.
I tiden med pandemi, har mange valgt å dykke ned i romaner som omhandler pest og tidligere utbrudd som har snudd verden på hodet. De fleste av disse romanene viser forferdelige scenarioer med tragiske utfall, død og grusomheter rundt hvert hjørne, litt sånn som nyhetene det siste året. Vi blir prakket på med alt det forferdelige som skjer. For så klart er det helt grusomt! Men er det ikke også da at vi trenger håpet?
«[…] Det er som om mørket faktisk sluker lyset. Det er som om jeg bare må være her. Hos deg, Gustav.»
«Så vær hos meg», sier han enkelt tilbake.
Thorsen, side 246
Jeg skjønte ikke før jeg leste denne romanen, hvor sårt jeg lengtet etter å lese om håpet. For selv om romanen viser leseren hvor mye som har endret seg under pandemien, og hvor vanskelig det kan være for mange, skapes en undertone av håp igjennom hele teksten. Og dette gjelder ikke bare et håp om at livet igjen vil bli normalt. Det gjelder også et generelt håp om mennesket og verden vi lever i. Ved en scene der hovedpersonen, Mette, er hos en venn ved navn Andreas, uttrykker Andreas at han gråter over klimaendringene og barna som hjelper å renske opp i fjære. «Det hjelper jo ikke. Det vil skje igjen. Og igjen» (Thorsen, 339), sier han. Mette svarer han da med at han ikke får lov til å si noe annet enn at det hjelper: «De får kjenne at de har krefter, og at de kan. De kan hvis de vil.» (Thorsen, 339). Jeg tror ikke det bare var Andreas som trengte å høre dette.
Spesielt en scene utmerket seg da jeg leste romanen. Mette får datteren Olivia gjennom en annen kvinnes egg, på grunn av hennes infertilitet, noe som utløser en sjalusi mot den andre kvinnen, som hun også kaller Y. Følelsene for Y og Olivia er virkelig sårt skrevet. Jeg kunne føle dem langt inn i hjerterota.
Kombinasjonen av handling, visdomsord og Bibelvers gir en egen stemning til teksten. Det er rett og slett en god roman å være i. Jeg føler meg ikke ferdig med boken da jeg har lest ut siste side. Jeg lar den ligge på nattbordet mitt og slår opp på tilfeldige sider. Da kan jeg for eksempel lese om Mette som oppdager at en melodi hun selv trodde hun hadde komponert, egentlig var laget av en annen. Jeg velger her å avslutte med Gustavs nydelige forklaring:
Han sa at han trodde dette var en måte å henge sammen med verden på. Dette at en liker noe så godt at en tror en har laget det selv.
[…]
[Han ga meg lov] til å kjenne sangen som min. Og da var det som om den kom tilbake til meg som min egen igjen. Min egen melodi.
