Publisert

Anmeldelse av ti amo

ti amo

Av Hanne Ørstavik

Utgitt på Oktober i 2020

Foto: Taran Halvorsen

ti amo er første boken jeg leser av Hanne Ørstavik, noe jeg skulle ønske ikke var tilfelle. Romanen føles mer selvbiografisk enn skjønnlitterært, noe som også kom frem fra avsnittene der fortelleren beskriver skriveprosessen til andre romaner. Jeg fikk mer lyst til å lese romanene hun beskriver, enn denne. Det ble til tider litt for mye «dagboktekst», og virket for meg som en roman skrevet som utløp for forfatterens følelser.

Jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene og situasjonene Ørstavik beskriver. Jeg har selv stått i en lignende posisjon. På grunnlag av dette vil jeg også tenke at jeg skulle føle mer ubehag enn det jeg jeg gjorde. Jeg er også usikker på hva forfatteren egentlig ønsket å fortelle i romanen. Var det mannens sykdom, og hvordan han taklet denne? Var det hvordan hun selv opplevde sykdommen? Da A dukket opp, rundt halvveis i romanen, ble jeg enda mer forvirret. For meg var nok avsnittene mellom jeg-et og A de sterkeste, men jeg forsto likevel ikke hvorfor deres forhold var satt inn i denne konteksten. Kanskje det bare ikke er jeg som forstår romanens mål.

Selvfølgelig var det noen pene setninger som fikk meg til å stoppe opp og tenke eller føle noe mer, slik som denne: «Jeg var sjalu på smertene dine.» og «Det er ikke hjemme mer å se inn i øynene dine.» Så ja, jeg mislikte ikke alt. Og som sagt var jeg aller mest fascinert av forholdet mellom jeg-et og A, og hvordan dette endret henne: «Men etter Guadalajara forsto jeg at jeg hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned for å være i kontakt med din.» Dette mener jeg er en nydelig tolkning av følelsene, noe jeg selv har slitt med å sette ord på. Jeg skulle gjerne likt og lest en roman som handlet mer om dette, og mindre om mannens liv før sykdommen.

Kanskje det er jeg som forventet litt for mye da jeg gikk inn i denne romanen. Kanskje jeg forventet noe annet, noe som kunne vekke følelser jeg prøver å fortrenge. Uansett hva som var årsaken, kan jeg ikke si at denne romanen var noe for meg. Men jeg har ikke mistet interessen for Ørstavik sitt forfatterskap, jeg skal absolutt prøve meg på fler av romanene hennes for å se om disse treffer bedre, og da er vel den beste romanen å begynne på Roman. Milano som så mye blir beskrevet i ti amo.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Publisert

Anmeldelse av Lotte-Marie og matchmorderen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie og matchmorderen

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2018

Herregud, hvor gammel er han? 100 år? Jeg kjenner den rare stemningen i rommet blande seg med den tette, fuktige kjellerluften og tenker at det må være av to grunner – nevnte fakta, at jeg er pervers og har utlevert mine perverse lyster til en sannsynligvis svært gammel mann uten tenner, muligens en pensjonist – og nummer to, at den farlige drapsmannen vi skal fakke faktisk er en gammel, tannløs jævel.

Lotte-Marie og matchmorderen, side 78

Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.

Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.

Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.

Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.

Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.

Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.

Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.

Skrevet av

Helene Tufte

Publisert

Anmeldelse av Lotte-Marie goes down under

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie goes down under

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2020

Munnen hans føles så bløt, innbydende og vidunderlig herlig. Hele mitt fokus er rettet mot hans salte lepper som berører mine; intenst, hardt, mykt.

Lotte-Marie goes down under, side 98

Lotte-Marie, ei dame i 30-årene med stor livsglede og selvironi, skal til Australia! Hun har tidligere vært med og fanget mordere, og er nå klar for å ta en velfortjent ferie, vekk fra Norge, jobb og andre problemer. Det viser seg å ikke ende slik hun håpet på. I Sydney står Lotte-Marie plutselig i midten av et grusomt mord som knyttes til mafiamiljøer og hemmelige sex-fester. Klarer hun sammen med Barry Hole å løse mordet, nok en gang?

Hovedpersonen, Lotte-Marie, vil egentlig bare ha det gøy med venninnene sine i Sydney, men ender med å bli en del av etterforskningen på et mord hun er svært lite interessert i å løse. Hun blir en slags antihelt i denne romanen som kan sees på som en blanding av krim, chick-lit og erotikk. Til tross for at det ikke er en eneste sex-scene mellom hovedpersonen og noen annen, er det MYE snakk om sex. Kan man likevel kalle det en erotisk roman? Ja, det vil jeg si, men absolutt på en helt ny skrevet måte enn hva jeg har lest tidligere. Romanen består av en stor del av Lotte-Marie sine tanker og følelser, og disse tankene er stort sett sengesnakk. Det samme gjelder dialogene mellom Lotte-Marie og venninnene hennes. Leseren blir introdusert for en lang diskusjon om barbering og meninger rundt dette. Underholdende? Ja, til tider var det det, men enkelte av disse samtalene kunne nok hatt godt av en liten nedkutting.

Romanen er svært lettlest, og jeg raste gjennom den uten å merke at tiden gikk. Mye av grunnen til dette var nok dialogene. Aller best likte jeg de mellom Lotte-Marie og Barry. Deres forhold er både artig, pirrende og frustrerende å lese om, og forfatteren skal virkelig ha creds for avslutningen hun pirrer leseren med mot slutten av boken. Jeg vil ha mer!

Enkelte partier kunne bli noe refererende, da leseren blir introdusert for et handlingsreferat til en rekke andre romaner av ulike forfattere. Jeg er mer interessert i å finne ut hva som skjer med Lotte-Marie enn å vite hva «Paris for to en» handler om, så disse kunne godt uteblitt for min del.

Alt i alt er «Lotte-Marie goes down under» en artig lesning du kan pløye gjennom hvis du trenger en underholdende bok.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Publisert

Intervju med Trude Helén Hole

Trude Helén Hole har sterke meninger, og er ikke redd for å stå i en storm. Hole tok norgesrekorden for en debutant i 2006, med den første boken om Lotte-Marie: Sannheten om Lotte-Marie, Usensurert (N. W. Damm & Søn Forlag). Debutromanen handler om den nokså ukonvensjonelle Lotte-Marie fra Helgelandskysten. Hole har blitt omtalt som Norges friske, feministiske og humoristiske svar på våre norske, dystre og halv-alkoholiserte krimhelter som eksempelvis Harry Hole og Varg Veum.

Foto: Trude Helén Hole

Hvorfor har du valgt å gå indie?

Jeg valgte å gå indie i 2011, som Norges første, fordi forlagene -forunderlig nok – ikke har respekt for forfatterne de tross alt lever av, og det kan jeg enkelt utdype. I henhold til min debut gjorde jeg all markedsføringsjobben selv. Jeg var i aviser, magasiner, på radio og i flere TV programmer i forbindelse med min første bok; Sannheten om Lotte-Marie -alt grunnet egeninnsats -forlaget mitt løftet ikke en finger -hvilket dessverre heller er regelen enn unntaket. De store forlagene prioriterer utelukkende sine bestselgende forfattere og debutanter er noe forlagene stort sett «må ha» fordi myndighetene krever en viss andel i året, og ikke fordi de ønsker å satse på nye fortellerstemmer. Med andre ord vil forlagene på et eller annet tidspunkt skyte seg selv i foten. I en verden der litteratur stadig får større konkurranse burde forlag og bokhandel selvsagt tenke flere hestehoder fremover og satse på nye, spennende forfattere ved å gi disse oppmerksomhet – fakta er dessverre at debutanter og selvstendige forfattere om de er så heldig å komme inn i bokhandelen som eies av de fire største forlagene -gjemmes bort og støver ned på bakerste hylle.

Et annet viktig aspekter at forlagene lopper forfatterne og bevilger seg selv millionlønninger på forfatternes vegne, som de betaler ut til seg selv, i form av lønn, hver eneste måned, mens forfatterne selv får honoraret sitt utbetalt kun én gang i året. Dette gjelder også på digitale bøker og lydbøker. Ingen må fortelle meg at ikke forfatterne kunne fått utbetalt det de tjener på digitale bøker én gang i måneden som alle andre arbeidstakere. Det er bare å trykke på en knapp, så ser forlaget hvor mye de har tjent og burde da betalt dette ut månedlig, men selv inntekter på digitale bøker nekter de store forlagene å betale sine forfattere månedlig.

Jeg driver selv et forlag, og mine forfattere får utbetalt sine rettmessige beløp én gang i måneden. Mine forfattere får også beholde 80% av inntektene selv. Det er tross alt de som har skrevet bøkene, og kanskje brukt år på dem -og slik burde det vært i resten av bokbransjen her. I dag tjener en forfatter normalt 15% på sine verk, som utbetales kun én gang i året – så hva skal forfatterne leve på i mellomtiden, luft og kjærlighet? Derfor ble jeg selvstendig forfatter, forteller hun åpent og engasjert.

Trude Helén Hole

Fra Bergen, men bor i Asker

Fjerde bok i serien om Lotte-Marie kom i 2020, og har navnet «Lotte-Marie goes down under»

Instagram: @trudehelenhole

Lotte-Marie er en morsom karakter som ofte havner i bisarre situasjoner, hvor kom inspirasjonen til Lotte-Marie fra?

Jeg er utdannet sommelier, og importere vin i seks år før jeg ble forfatter og journalist. Den mannsdominerte vinindustrien er opphavet til både idé og innhold i de to første bøkene om Lotte-Marie. I de to siste bøkene har historiene tatt en helt ny retning, og kan bedre beskrives som saftige og bisarre krimparodier som både leses og applauderes av begge kjønn, sier hun.

Lotte-Marie goes down under skriver du fra Australia. Har du noen forhold til Australia selv, siden du valgte å skrive herfra?

Australia er mitt andre hjemland, smiler Hole. Jeg drev hesteranch der i to år, og skulle vel egentlig ikke sittet her i dag – det var ikke helt ufarlig for å si det slik.

Det er kanskje tjue mennesker i rommet, de fleste står langs veggene med blikket rettet mot midten. I midten står en høyreist mann i sort kappe med et slags geitehode på hodet. En kvinne iført en sort kappe og en sort liten maske kommer ut fra mørket og stiller seg foran han. To andre kvinner i kappe og maske kommer bort og tar av henne kappen.

Lotte-Marie goes down under, side 184

Har du noen tips til andre forfatterspirer?

Prøv gjerne etablerte forlag med første bok. Gir du ut selv, så sats på digitale bøker. Det er særdeles mange forfatterspirer som sitter med garasjen full avbøker de ikke får solgt, og det er bare trist, avslutter hun.

Av Helene Tufte

Publisert

Anmeldelse av Mord i Lima

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Mord i Lima

Av Mats Vederhus

Utgitt i 2019

«Om du ikke allerede er død, kommer du i alle fall til å dø nå,» hvisket mannen før han tok ut en liten korde med en hanskekledd hånd og stakk målet sitt rett under hjertet.

Vederhus, 81

I Lima våkner Kurt Hammer opp til en ny hverdag. Det som egentlig skulle være en flukt fra hans problemer, viser seg å bli et farlig søk etter et mord han blir vitne til. Hjemme i Norge er Frank Hansen travelt opptatt med journalistarbeidet, da en tragedie inntreffer. Forhold vikles sammen, og snart er ikke lenger etterforskningen et uskyldig arbeid. Det er en kamp for å overleve.

I ekte Agatha Christie stil, har Vederhus skrevet en kriminalroman med høyt tempo, innviklede relasjoner og masse spenning. De avgjørende avhørene, som vi kjenner så godt igjen fra Poirot, står høyt for romanens driv, og er også blant de sterkeste trekkene boken har å by på. Ingen blir holdt vekk, her kan alle være like mye skyldig. Til tross for noen antagelser av hvem som var morderen, var jeg aldri helt sikker før siste avsløring ble satt.

I løpet av romanens 200 sider, blir en rekke karakterer presentert, både gjennom avhør og fortellerperspektiv. Hver av dem har komplekst formede bakgrunnshistorier, som virker inn på historiens utfall. Den korte lengden på boken gjør at ingen unødvendig kimsing er inkludert. «Mord i Lima» blir derfor en «fast-read», full av action og uforutsigbarhet, som enkelt kan leses i ett strekk.

I tider som dette, er det alltid deilig å drømme seg bort til fjerne land vi er stengt fra å besøke med det første. Dette er derfor en perfekt mulighet til å «reise» til Peru. Ta på detektivbrillene, og sett deg ut i den deilige vintersolen med denne boken, for å forsvinne inn i mord og gåter i Lima.

«Mord i Lima» kan bestilles i alle bokhandlere i Norge. Den kan også kjøpes på norsk på e-bok.no eller på engelsk gjennom amazon.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Publisert

Intervju med Silje Regine Bråthen

I 2017 debuterte Silje Regine Bråthen med fantasyromanen «Lysveven», og allerede året etter kom bok 2 «Stedfortrederen». Det gikk to nye år før den unge forfatteren var klar med sin tredje roman, men denne gangen var det ikke fantasy lenger. «Mye er dårlig, noe er fint» er en ungdomsroman om psykisk helse, vennskap, kjærlighet og generelt det å være ungdom i Norge i dag. Alle bøkene er utgitt indie gjennom Fanaticus forlag.

Dette er din tredje bok som indieforfatter. Hva er forskjellen ved denne utgivelsen fremfor de tidligere?

Denne boka er jo ikke fantasy, men jeg har fortsatt ungdom som målgruppe. Boka var mye lettere å jobbe med, ikke bare fordi jeg er kjent med prosessen, men fordi jeg ikke trengte å bygge rammeverket for hvilke regler som gjelder i det universet. Ikke at det var en enkel prosess, bare vanskelig på andre områder. Den var mer «emosjonelt» utmattende å skrive.

Silje Regine Bråthen

Bor i Oslo, men egentlig fra Mjøndalen

Aktuell med: «Mye er dårlig, noe er fint»

Tidligere utgivelser: «Lysveven» og «Stedfortrederen»

Hjemmeside: www.fanaticusforlag.squarespace.com

Instagram: siljeregineb (eller fanaticusforlag)

Du skriver en litt annen sjanger denne gangen enn hva du har gjort før. Hva fikk deg til å skifte?

Jeg gikk et år på Nansenskolen på Lillehammer. Da ble det naturlig å skifte fra fantasy hver gang vi skulle levere tekst i løpet av en uke, og jeg ble veldig glad i karakterene og ideen jeg stadig brukte som utgangspunkt i alt fra poesi, kortprosa og romanåpningsukene.

Hvordan var det å skrive denne boken fremfor fantasy? Var det vanskeligere eller lettere? 

Det er jo lettere med alt fra å finne navn til karakterer, til hva slags mat de spiser og hva de gjør med fritiden sin. Det blir mer tid til å grave i følelsene til karakterene når universet er etablert for meg.

Av og til lurer jeg på om han kanskje kommer fra en annen planet. Jenter kommer fra Venus, gutter kommer fra Mars, og sånne som Karsten kommer fra Jupiter

Bråthen, 31

Hovedpersonen i romanen heter Mathilde, ei 18 år gammel jente som går på videregående. Hvor kom idéen om henne fra? 

Mathilde er litt sånn som jeg var på den alderen, men med et helt annet utgangspunkt. Mye av karakteren kom ut ifra arbeidet med relasjonen hun har til Karsten, som jeg tenker er en fyr alle burde få ha i livet sitt, men som ikke fantes i min hverdag da jeg var 18 år. Jeg ville at hun skulle være helt alminnelig, og at det skulle være menneskene rundt henne som var med å avdekke hvem hun er, så hun ble tydeligere og tydeligere iløpet av prosessen.

Karakterene dine er veldig godt utformet. Har du fått inspirasjon til disse fra virkelige personer, eller er dette ren fiksjon? 

Det er ren fiksjon, men alle karakterene er krydret litt med noen fra mitt eget liv. Det er vel egentlig mer følelsen de gir Mathilde som er følelser jeg har kjent på selv, som er hentet fra mitt liv på en måte? Karsten er jo bare Karsten, og Selda er bare Selda, men jeg kan skrive de sånn fordi jeg har fått oppleve veldig mange flotte menneskers vennskap. Så det betyr veldig mye for meg at mange liker dem, de er jo en slags hyllest til alle menneskene som har latt meg få bli glad i og kjent med dem. 

Har du noen nye prosjekter på gang?

For øyeblikket har jeg en dystopi som hovedprosjekt ved Norsk barne- og ungdomsbokinstiutts forfatterutdanning, en ny ungdomsroman og siste boka i «Lysveven»-serien. Litt kaotisk, så er nok dystopien som får mest oppmerksomhet de neste månedene, men jeg gleder meg også veldig til å skrive avslutningen på fantasyserien, og det andre prosjektet involverer både en elg og en veteranbil. Haha.

Har du noen siste ord til de som selv ønsker å bli indieforfattere?

Ikke gjør det. Neida. Jeg både elsker og hater det. Det er mye jobb, hele tiden, mange ganger tviler jeg på meg selv, men det er også verdens absolutt beste følelse når jeg sitter med en ny bok i hånda. Jeg har aldri vært så stolt av meg selv som når jeg har hentet en bok fersk fra trykkeriet. Men husk å bruke nok penger på det redaksjonelle arbeidet. Og!! Vær snill med deg selv når du gjør feil, det er sånn du lærer og blir bedre.

«Mye er dårlig, noe er fint» er i salg nå og kan kjøpes i alle bokhandlere i Norge.

Av Taran Halvorsen

Publisert

Hva er en indieforfatter?

De neste ukene kommer vi i Coffeeread til å starte med et artig prosjekt. Vi kaller det «Ukens indieforfatter». Hver uke vil vi gi dere et innblikk i ulike indieforfattere rundt om i Norge, både her, på vår facebook-side og ved vår instagramkonto @coffeeread. Her kommer vi til å publisere intervjuer, anmeldelser, quotes og fun-facts fra forfatterne.

Men så er spørsmålet, hva er egentlig en indieforfatter? Dette ønsker vi først å få en oppklaring i. Med hjelp av vår første «Ukens indieforfatter», Silje Regine Bråthen, vil jeg prøve å gi dere en oversikt over hva det å være indieforfatter egentlig innebærer.

Definisjonen «indieforfatter»

Ordet «indie» er en forkortelse av det engelske ordet «independence» som på norsk betyr uavhengig. Vi kan derfor i en enkel definisjon tenke oss at en indieforfatter er det samme som en uavhengig forfatter. Men hva menes så med dette å være uavhengig? Det første jeg tenker på her, er at forfatteren er uavhengig fra et etablert forlag, men dette er likevel en vag definisjon. Jeg spør Bråthen, og får et litt grundigere svar:

Som indieforfatter skal du være forfatter av boken, men du skal også være forlagseieren. Du må derfor ta deg av alt som handler om for eksempel markedsføring av boken. Det er indieforfatteren selv som må ta seg av alt det et etablert forlag vanligvis ville ordnet for forfatteren. Dette vil gjelde å anskaffe en redaktør, språkvasker, korrekturleser og eventuelt en illustratør.

Forskjellen mellom indie og selvpublisering

Jeg, i likhet med mange andre, bruker ordene «indie» og «selvpublisering» litt om hverandre. Jeg har alltid trodd dette var en og samme ting, helt til Bråthen tok meg på det. «Det er viktig å skille mellom disse to», sier hun. Jeg spør om hun kan utdype:

         Mange tror at å gå indie vil si å selvpublisere, men dette bør skilles som to forskjellige ting. Indieforfattere bruker for eksempel mye mer tid og penger på redaksjonelt arbeid. Jeg pleier å sammenligne indieforlag med artister og filmskapere som lager indie-musikk/film. De bruker masse tid, penger og energi på å leie inn profesjonell kompetanse fra andre freelance artister, også får de et produkt som er uavhengig fra de store etablerte i bransjen. Det er mer økonomisk risiko, men gir også mer eierskap til eget produkt.

Ut i fra Bråthens beskrivelse, ser jeg for meg at indieforfattere etablerer et eget forlag, mens selvpubliserte forfattere kun trykker opp bøkene uten selve forlaget i ryggen. Jeg spør henne om dette stemmer:

         Hm, ja, gir du ut en e-bok på nett av denne samtalen for eksempel, så er du teknisk sett selvpublisert forfatter. Det er ingen beskyttet tittel. Alle kan få et forlagsnummer og registrere seg som enkeltmannsforetak i Brønnøysundregisteret på en måte. Vi kan jo plukke ordene fra hverandre: indie (uavhengig) forlag (med alle stegene et etablert forlag tar for å gi ut en bok). Selv (du gjør alt eller det meste selv) publisert (du er publisert med ISBN nr.).

Jeg takker så mye for samtalen med Bråthen, og håper dette har vært like oppklarende for våre lesere som det har vært for meg.

Skrevet av Taran Halvorsen i samarbeid med Silje Regine Bråthen

Publisert

Anmeldelse av Smilefes. Tommel opp. Regnbue.

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.

Av Victoria Durnak

Utgitt på Flamme i 2019

«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Dunrak er hennes fjerde roman. Jeg pløyde raskt gjennom boka med en så fengende handling og utrolig interessante karakterer. Boka tar opp store temaer som vennskap, utroskap og ærlighet, på en så uanstrengt og lett måte.

Handingspremisset er at hovedpersonen Ivana ønsker og bli skuespiller, men kommer ikke inn på Teaterhøgskolen. Hun blir derfor kontaktet av Kaja som mistenker forloveden er utro med en annen dame, som Ivana får i oppdrag å bli venn med og sørge for at hun avslutter affæren. Ivana har 12 måneder på seg på dette oppdraget, hvor hun tar på seg en rolle som tidvis skaper bristninger mellom den hun egentlig er og rollen hun spiller.

Vennskap er som garderober. Noen er solide, med dempet belysning og stilig interiør. Varmekabler på gulvet. Andre er bygget med billig materiale og har lamper som fremhever dine verste trekk. I noen garderober er det så kaldt at du ikke vil kle av deg.

Durnak, 76

Boka handler om vennskap på falske premisser, sårbarhet og ærlighet og unge voksners bekymringer og drømmer. Boka går aldri dypt inn i det emosjonelle, og slutten kan sies å ha vært litt forhastet. Likevel, er dette en bok verdt å lese for å unnslippe hverdagen og hoppe inn i en historie man blir oppslukt av.

Skrevet av

Silje Marie Maanum

Publisert

Anmeldelse av Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Av Lukas Rotevatn

Utgitt på Flamme i 2020

Nåde

Jeg er redd for å sovne, og jeg er redd for å våkne.

Jeg er redd for myndighetene

Og veien menneskeheten tar.

Jeg er redd for å miste kjæresten jeg ikke har.

Jeg er redd for å drukne, jeg er redd for ild:

En skogbrann ligner en vektløs rustning,

Den skinner og den frykter ingenting.

Rotevatn, 17

Dette er en god debut. Diktboken er kort, kun 56 sider totalt, men du bruker likevel lang tid på å lese den. Denne boken kan ikke pløyes. Den kan ikke rases igjennom. Da ville du rett og slett skjønt svært lite. Denne boken skal nytes sakte, tolkes og bearbeides. Hver setning må leses med nysgjerrige øyne, du ser at det blir fortalt noe her, og du får så lyst til å få tak på det. Noen ganger fikk jeg taket, andre ganger glapp det. Men tonen var alltid den samme: Det samme poetiske språket som flyter gjennom titler og verselinjer. For titlene var ofte de viktigste til noen av diktene, sånn som disse:

Prinsipp for å holde strid mot jordens ondskap

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 34

Parodien på Utopia

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 35

Boken bruker gjentagende bilder av vann, noe som passer til bokens tittel. Disse bildene, her spesielt havet, er flott spredd i bølger utover diktene, aldri for mange, men helt perfekt. Disse står igjen i kontrast med krigsbildene som også tas flittig i bruk, her skjold, sverd og økser. Det skaper en spenning mellom disse to.

Jeg anbefaler denne diktboken til en regnfull, mørk søndagskveld. Bare husk å ha god tid og skru på alle hjerneceller, så vil denne kapre hjertet ditt.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Publisert

Anmeldelse av Fugletribunalet

Fugletribunalet

Av Agnes Ravatn

Utgitt på Samlaget i 2013

Eg forstod at det var eit tribunal, og at det var mi sak som skulle opp. Dei tolv meddommarane sat heilt stille og såg rett fram, bak fuglemaskene sine.

Dette var intenst. Det er sjelden jeg kommer over slike bøker som denne. Jeg grøsser ved bokens stemning, det må være den sterkeste kvaliteten ved den. Alt er så rolig. Det er mørkt, undrende, men likevel proppet med kjærlighet. Ved et par av kapitlene satt jeg med oppsperrede øyne og hjertebank mens jeg pløyde meg gjennom side etter side. Jeg måtte komme meg frem til slutten! Måtte vite hva dette egentlig dreide seg om! Men så roet boken seg alltid ned igjen, tilbake til den gufne stemningen. Jeg elsket det.

Da siste side var lest, ville jeg bla opp til start og tolke meg gjennom boka på nytt, nå med et annet syn. Språket er nydelig, og karakterene er virkelig velformet. Jeg verken elsker eller hater dem, men de likevel perfekte. Men, det skal også sies at denne boken nok ikke er for alle, men for meg var den uansett 10/10.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen