Forfatterintervju med John-Birger Andersen
Aktuell med diktboken «Naken»
Fortell litt om deg selv.
Jeg er 47 år og kommer fra Askøy, utenfor Bergen. Jeg er vokst opp med 2 eldre søsken. Jeg har alltid vært en undrende person og alltid stilt spørsmål ved livet, helt siden jeg var barn. Jeg har også følt meg annerledes fordi jeg er homofil, og aldri følt at jeg passet inn i den normativiteten jeg har følt at samfunnet har forventet av meg som gutt, mann. Jeg tror det er derfor jeg har hatt så sterkt behov for å uttrykke meg, gjennom å skrive, og også å tegne og male som jeg også gjør. Fordi der fikk jeg det rommet jeg trengte til å være meg selv fullt og helt. Og etter hvert, så har jeg funnet ut at det rommet tilhører andre også. Derfor har jeg valgt å dele det med flere.
Ellers har jeg jobbet hele mitt voksne liv med utviklingshemmede, og det har betydd veldig mye for meg. Kanskje jeg fant en litt annerledes stemme i dem, som jeg kjente meg igjen.
Du har valgt å gi 10% av inntektene av boksalget til Mental Helses hjelpetelefon – vil du si noe om dette?
Underveis da jeg begynte å sette sammen boken og valgte ut diktene, fant jeg ut at det gikk en rød tråd gjennom boken, og jeg føler at hvert eneste dikt har et håp i seg, som jeg tror kan gi trøst og håp til andre. Og da fant jeg ut at jeg ville gi 10 % av inntektene til Mental Helses hjelpetelefon. Og ikke minst fordi jeg hadde behov for å ringe dem selv for ca. et år siden da jeg stod i en veldig vanskelig livssituasjon selv. Jeg hadde opplevd så mye. Først fikk jeg kreft selv, så fikk min mor kreft og døde senere. Det ble også slutt med kjæresten min, jeg opplevde at venner jeg trodde jeg kunne stole på sviktet, og jeg hadde en veldig vanskelig arbeidssituasjon. Det var nesten mer enn jeg klarte å bære, og følte jeg hadde behov for hjelp selv. Og da følte jeg det var naturlig å gi noe tilbake, og jeg føler også at det står i tråd med mine verdier og livsholdning
Man ser at stadig flere forfattere velger selvpublisering, sånn som du også har gjort. Kan du si noe om fordeler og eventuelle ulemper ved å velge selvpublisering?
Fordelen er at man kan bestemme alt selv, og det er den viktigste grunnen til at jeg gir det ut helt på egenhånd. For da blir det mine dikt og bare mine, uten redigering eller råd fra andre. Jeg er litt kontrollfreak når det gjelder diktene mine, og vil ha full styring selv. Jeg tok en gang et forfatterkurs på nettet, men da følte jeg ikke at det ble mine egne dikt, hvis jeg fikk tips om å sløyfe noe. Jeg føler at jeg lærer mer av å lese andre forfattere jeg liker. Men jeg er veldig opptatt av at diktene skal være min egen stemme, og forsøker å ikke bli for påvirket av andre. Derfor har jeg heller ikke behov for at noen skal lese boken, før jeg gir den ut. Men i dette tilfellet og i den andre boken jeg har gitt ut, har jeg fått litt hjelp av en venn som har sett over det ferdige produktet og hjulpet meg å sende det inn til et trykkeri. Men dette er en jeg stoler på, og som jeg vet ikke vil ta bort noe.
Ulempen med å gi ut på egenhånd, er at man må gjøre alt arbeidet med markedsføring selv, og det kan være en ganske møysommelig prosess. Det er ikke alltid like lett å få til et intervju i en avis og man får ikke omtale, uten at man jobber litt for det. Som person er jeg litt reservert, men når det gjelder kan jeg stå på, og trosse beskjedenheten min. For jeg har tro på at produktet mitt kan bety noe for flere, og vil derfor gjerne nå ut til flere.
Når oppdaget du gleden ved å skrive?
Jeg tror jeg oppdaget det da jeg var rundt 14-15 år og gikk på ungdomsskolen. Jeg hadde fått igjen en stil hvor jeg hadde oppnådd den beste karakteren, og fått litt troen på at jeg kunne skrive. Men det gikk flere år før jeg aktivt begynte å skrive og har først de senere årene skrevet mer aktivt.
I titteldiktet «Naken» skriver du om nettopp det å stille seg naken for noen. Var det skremmende å skrive en diktsamling som knytter seg så tett opp mot dine egne erfaringer?
Ja, det var det. Det er alltid skummelt å skulle utlevere seg selv, og en hårfin balanse mellom å være personlig og å bli for privat. Og ofte er grensene veldig nære hverandre. Men jeg følte at jeg bare måtte trosse det og hadde tittelen klar, nesten før jeg fant ut at jeg hadde et dikt som faktisk het «Naken». For jeg følte ikke at jeg kunne være noe annet. Jeg måtte være ærlig og naken, for jeg ville fortelle en historie gjennom diktene. Ikke bare min historie, men en historie som jeg tror også kan være mange andres.
Og det er jo håpet mitt, at diktene skal bli andres også, og ikke bare mine egne. For vi lever ofte liv som ligner på hverandres, selv om vi er forskjellige. Men vi opplever ofte de samme tingene gjennom et liv. Det var krevende å stille seg så naken, men hvis det gir håp og trøst til noen, så er det verdt det. Og da blir det større enn meg selv, derfor trosset jeg min egen frykt og angst, for jeg tror det kan bety noe for andre.
Hvilket eller hvilke av diktene var vanskeligst å skrive?
Diktet «Jeg skal kjempe for mitt liv hver dag til jeg ikke har pust igjen», fordi det er skrevet i dyp fortvilelse. I en tid da jeg faktisk ikke hadde så lyst å leve lenger. Det var få lyspunkt. Jeg hadde sagt opp jobben, uten å ha fått en ny. Jeg var usikker på om jeg ville få dagpenger og lurte på hvordan jeg skulle klare de neste regningene, og om jeg kunne fortsette å bo her jeg bor. Det nærmet seg jul, og det var første julen uten min mor. Jeg tror alle kan ha oppleve å ikke ha lyst å leve lenger i perioder. I de stundene man tenker at det ikke kan bli bedre, og er redd for veien videre. Men det betyr jo ikke at man ikke har lyst å leve. Man vil bare ikke være i det helvete man befinner seg i akkurat der og da. Men jeg synes det var vanskelig å skrive det diktet. Kanskje ikke å skrive det, men å dele det. For man kan føle en viss skam med å tenke slike tanker, og er redd for hva andre vil tenke. Men jeg tror mange kan kjenne på det innimellom, uten at de sier det. Så derfor var det litt vanskelig å skrive det, eller i hvert fall å ha det med i boken. Men det handler jo om håp det også, så da tenkte jeg at det gikk greit å ta det med likevel.
Følelsen av håp er gjennomgående i diktsamlingen. Har skrivingen hjulpet deg å finne «lyset der framme», som vi leser om i diktene? Har skrivingen eventuelt hjulpet deg på andre måter?
Ja, det har det. For meg var det helt nødvendig å skrive. For det har lettet på trykket og smerten. Det er ikke alltid at «den reddende engelen» kommer når man trenger det mest, eller at det faktisk hjelper å snakke med venner eller andre. Fordi man er så alene om smerten når man opplever den. Folk kan gjerne gi støtte, men de kan ikke være i smerten din. Og heldigvis for meg, føler jeg selv at jeg klarer å sette ord på disse tingene, og da blir skrivingen som en venn. Den vennen jeg kan betro alt til, og stole på. For den lytter alltid, og er der alltid, selv om det høres rart ut. Som om jeg blir venn med den indre stemmen min.
Ja, det har hjulpet meg til å forstå meg selv bedre, og kanskje andre også. For jeg opplever gjennom skrivingen at det jeg skriver også er gjenkjennelig for andre. Og selv om man kan føle seg veldig alene noen ganger, så er man egentlig ikke så alene når man setter ord på ting. For det er alltid noen som opplever tilsvarende. Og det er en god trøst, og har hjulpet meg.
Diktene henvender seg ofte til et «du». Hadde du en spesiell person i tankene da du skrev diktene?
Jeg tenker nok på enkelte personer når jeg skriver diktene mine, da de stort sett er basert på virkelige hendelser eller folk jeg møter. Så jeg har nok spesielle personer i tankene når jeg skriver diktene. Men jeg tror jeg like mye henvender meg til et «du», fordi jeg vil at det skal gjelde alle mennesker. Og at folk selv kan plassere hvem de vil inn i diktene, hvis det er en spesiell person de tenker på. For jeg vil at diktene mine skal henvende seg til alle. Og at det blir andres dikt også, og ikke bare mine. Og at folk kan lese sine egne erfaringer og mennesker de er glade i, inn i diktene mine. Derfor henvender jeg meg nok ofte til et «du».
Du skriver at du håper at diktsamlingen vil kunne gi andre håp og trøst. Har du noen gang lest noe som har gitt deg det samme?
Ja, blant andre Olav Hauges dikt «Det er den draumen». Det er vel det vi alle håper på, at noe vidunderlig skal skje, og hvis man bare holder ut i tunge stunder, så opplever jeg i hvert fall i mitt liv at vidunderlige ting skjer innimellom også. Og i fjor for ca. et år siden betydde Trygve Skaug sitt dikt «Det går over» en del. Jeg liker ofte dikt som er enkle og forståelig, og som kan snakke til alle. Det er vel derfor jeg skriver på en måte selv, som jeg tror alle kan forstå. Det er sikkert andre tekster og dikt som har betydd en del, men det var det jeg kom på akkurat nå.
Har du noen litterære forbilder?
Ja, blant annet André Bjerke, Jens Bjørneboe, Tor ulven, Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Av forfattere i dag, liker jeg blant annet Vigdis Hjort, Ingvar Ambjørnsen, Levi Henriksen, Yahya Hassan med flere.
Skrevet av
Edith Embla Frydenlund
