Anmeldelse av Bilder från Ljøradalføret

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Bilder från Ljøradalføret

Av Stefan Nicolaisen

Utgitt i 2020

Boken fokuserer på en rekke plasser fra Ljøradalføret, lengst nord i Sverige. Fra Drevfjället til Görälven. Ljøradalsføret er plassert rett ved norgesgrensa. Nicolaisen forteller om de ulike områdene, med mye overskudd. Han forteller om sagn og fine rasteplasser, hvordan elven Görälven renner gjennom byen han er i, og hva du helst bør se og hvor du bør reise, for å få med deg det fineste Ljøradalsføret har å by på.

For en som er interessert i å utforske nye plasser, og å få et tettere innblikk på disse, er denne boken veldig interessant. Det er mye fascinerende fakta i boken, og Nicolaisen har lagt inn mye arbeid. Han kommer med bakgrunnsinformasjon om navn og stedene, og det er alltid interessant å vite om.

Språket i innledningen er nøyaktig, samtidig som det flere steder er poetisk. Han kommer med flere anbefalinger hvis leseren ønsker å ta samme tur, noe jeg fikk veldig lyst til etter å ha sett de nydelige bildene av, for eksempel gamle stabbur eller den vakre naturen som finnes i Skandinavia.

Jeg skulle ønske at det var lagt med et kart, slik at man kunne få en visuell forståelse av hvor områdene ligger i forhold til hverandre. Ellers er det en ryddig og lærerik bok, om et vakkert område.

Bildene er gode og stemningsfulle, men enkelte ganger kunne det bli litt mange bilder fra den samme plassen, noe som ikke føltes like nødvendig.

Boken gir et godt innblikk i området for leseren, og man lukker boken med en følelse av å kjenne området, og et ønske om å se det i virkeligheten.


Skrevet av

Helene Tufte

(I samarbeid med Håvard Halvorsen)

Anmeldelse av Verdens ender

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Verdens ender

Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise

Av Arne Reidar Pettersen

Utgitt på Kolofon forlag i 2020

I mørket tenker jeg på forfattere jeg har lest gjennom årene, og som har skrevet urolig og lidenskapelig om ødeleggelsen av natur og utryddelse av dyr – men hva har det medført? Veldig lite. Verden fortsetter uanfektet, akselererer appetitten.

Pettersen, side 71

Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp tar leseren med på en 311 dagers sykkelreise mellom verdens sørligste by og frem til Norges nordligste, i alt 23642 kilometer. På reisen får leseren lære om landenes historie, deres politikk og levekår, litteraturhistorie og andre individer. Økologien står også alltid sentralt gjennom reisen. Verkets største kunst, er hvordan det kombinerer det historiske og filosofiske med den ytre handlingen.

Hvert «kapittel» (altså dag) er alltid forholdsvis kort, noe som gjør at man aldri drukner i all informasjonen. Samtidig må det også sies at hvis du velger å lese store deler av boken i ett strekk, vil en del informasjon fort gå litt over hodet på deg, da det kan bli mye på en gang. (Mulig dette også bare er en personlig mening, der det kun er jeg som sliter med å huske mye opplysninger som blir gitt på en gang). Jeg anbefaler uansett at du velger å bruke tid på å lese boken, da det er mye interessant som blir nevnt som er verdt å få med seg.

Det historiske og samfunnsmessige som blir fortalt har ofte voldsomme sprik, noe som gjør det vanskelig å treffe leserens interesse på hver side. Jeg var nok mer interessert i å høre om litteraturhistorien enn om politikken i landene som ble syklet gjennom. Likevel mistet jeg aldri interessen, om det kom opp partier som var mindre interessante. Jeg tror nok grunnen til dette ikke var fordi kapitlene var korte, men heller fordi språket alltid fløt. Det var virkelig vakkert å lese språket i seg selv, hvordan det diskuterer saklig, men samtidig fletter inn et bildespråk som heller nærmer seg poesien enn sakprosa. Se for eksempel på det her:

Jeg dypper mitt hode i elven, lukter på lav, mose og gress, legger hånden på den ruglete stammen til en diger gran, hører elvens vann og bølgene fra havet. Jeg står barbeint i det våte jordsmonnet, klar av meg og legger meg ned i gresset. Min kropp er en vekst, den ligger her og gror, av jorden. Regnet er en pytt i min navle, renner nedover mitt bryst og mine lår.

Pettersen, side 339

Landene Arne og Cosima sykler gjennom i løpet av boken er Argentina, Chile, Bolivia, Peru, Nord-Amerika (USA og Canada), Island og til slutt Norge. Det er ikke annet enn en imponerende reise. Det var alltid en liten skuffelse da jeg innså at det var skrevet svært lite om enkelte av byene jeg gledet meg til å lese om, men samtidig er det fult forståelig at ikke hver by og bygd kan utredes like mye om, da boken allerede er en blekke på 679 sider.

Denne boken fascinerte meg virkelig. Jeg plukker sjeldent opp en sakprosabok, men har aldri lest noe lignende dette. Allerede fra første side kan man se hvilket stort arbeid som ligger i sidene mellom fingrene dine, og jo lenger ut i boken du kommer, jo mer tenker du på hvilket enormt og imponerende prosjekt dette er. Boken burde få all oppmerksomhet den kan få.

Det er mye mer jeg kunne nevnt, som menneskene paret møter langs sykkelveien, og deres korte historie som viser at dette ikke bare er en historie om verden, men også om enkeltindividet. Eller jeg kunne nevnt bokens hovedpersoner: Arne og Cosima, og hvordan leseren får bli med på deres vei mot ekteskapet, deres krangler og uenigheter, men aller fremst: kjærligheten i forholdet. Det er så mye verket tar opp, og jeg vil gjerne nevne alt og alle. Men jeg lar det stå med dette, og anbefaler deg å plukke opp boken selv. For dette er en historie det er verdt å få med seg.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Jenta i Bikuben

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Jenta i Bikuben

Av Astrid Aasen

Utgitt i 2020

Amina stoppet opp og tok et par raske knebøy, før hun fortsatte å gå mot gymsalen med høye kneløft.
– Er det fordi roboten filmer oss? hvisket Emma til Tomas.
– Nei, lo Tomas og Muhammad og så oppgitt på hverandre.

Aasen, side 13

Historien er lagt til en alternativ fremtid, hvor en gal president har kuppet landet med jernhånd, #fitspiration og treningsregime. Boken er kritikk mot sosiale medier og denne generasjonens utfordringer med retusjerte modellbilder, uendelige artikler om forskjellige dietter og livsstiler. Det er en dystopisk ungdomsroman.

Det virker som om de fleste innbyggerne har slått seg til ro med sunn mat og en sunn livsstil. Emma blir tatt for å drikke alkohol, og blir derfor sendt til en institusjon for uskikkelige tenåringer. Hun bestemmer seg for at hun skal ut, koste hva det koste vil. Men når hun endelig har muligheten, hva vil hun velge? Friheten eller kjærligheten?

Aasen har laget et karaktergalleri, med flere tydelige personligheter, som Emma, presidenten, Dronningen på institusjonen og venninnene hennes. Ungdommene får det ene sjelsettende valget etter det andre, og må finne ut hvilke verdier de har, på kort tid. Det er en historie hva man gjør for de man er glad i, og hvor langt man er villig til å sette seg selv først.

Boken er lettlest, og til tross for mye informasjon om det nye samfunnet, er det lett å henge med, da Aasen bruker mye fra vårt samfunn, og gjør det mer ekstremt. Språket er tydelig og tilpasset ungdommer.

Forholdet til Emma og Jacob er engasjerende. Leseren blir fort dratt inn i følelsene deres og dynamikken mellom dem. Forholdet hennes til Peter er derimot mer vanskelig å forstå seg på. Det er lite snakket om, og det virker som om Emmas følelser gikk fra å føle at de var sjelevenner til å ikke ha noen følelser for ham i det hele tatt, uten at det blir forklart hvorfor eller hvordan.

Det er flere ganske dramatiske hendelser som skjer inne på instituttet, som godt kunne vært skrevet mer om, slik at leseren får føle hennes følelser og får vært mer med, og at det ikke blir hastet videre til neste tema.

Boken er alt i alt spennende og godt skrevet. Det er en viktig side av debatten rundt selvbildet og selvfølelsen til ungdommer.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av En riktig stygg bok

Reklame: Frieksemplar fra forlag

En riktig stygg bok

Av Einar Stenseng

Utgitt på Kolon forlag i 2020

«Trenger vi all dritten?», slik livet på jorden trenger atmosfæren, kunne han spørre seg. All misère, også den han selv var skyld i, i sin kones eller noen få andre uheldig utvalgte menneskers liv, burde de bare takke ham for, som en livsnødvendig motstand han ga dem.»

Stenseng, side 18

Bilde: En riktig stygg bok av Einar Stenseng og en riktig søt katt.

Kynisme, rå realisme, likegyldighet … Det var mange ord som dukket opp når jeg funderte på hvordan jeg best ville beskrive boken. Grenseoverskridende var sen det ord jeg fastnet for. Grenseoverskridende! … I forhold til hvordan man får (eller ikke får) reagere når man bevitner et selvmord, i hva for forhold man kan ha til et søsken, i hva for følelser man får ha til de avdøde, hva for relasjon man får ha til verden, hva for reaksjon man får ha på at ens kone er glad … Hovedpersonens indre liv er grenseoverskridende. Ibland vil man kaste boken fra seg i avsky. Men så leser man allikevel videre, sjokkert og forvirret, for å se hvordan ting utvikler seg for dette mennesket som ikke er innom rammene for hva som er akseptabelt.

Boken handler om en destruktiv mann med forfatterambisjoner som søker å finne ut hvordan han kan bruke en dramatisk hendelse som stoff for en roman. Protagonisten i boken har lest og diktet mye og fremstår som en litterær og bildet person, noe man også må si om forfatteren som strør litterære referanser gjennom hele boken, kanskje litt for mange.

Boken kan ses som en slags antitese til Erlend Loes Naiv. Super. Begge to handler om menn som befinner seg i en mellomfase i livet og som til synes gjør «ingenting». Protagonisten i Naiv. Super er i tjueårene og tar seg tid for å finne ut hva han vil gjøre, mens antihelten i En riktig stygg bok, som har passert førti, har fastnet i sitt vakuum i litt for lang tid. Men mens Loes fortelling drypper av naiv og umoden tåpelighet, så preges Stensengs bok av mørker og voldsomhet. Det er mye som er ubehagelig med denne mannen som er i sentrum av fortellingen, men fremst hvordan han føler for og behandler sin kone. Selv om boken stundom er vulgær, så er den fortsatt stilig og godt skrevet. Stenseng knytter utrolig skikkelig sammen hele fortellingen, fra begynnelsen til slutten.

Jeg har blandede følelse for denne typ av verk. På den ene siden føler jeg mange ganger at, nei, fy, der går grensen, nå har jeg mistet all sympati til dette ubehagelige menneske og for fortellingen i stort. På andre siden så får slike verk meg til å tenke: må man bare lese ting som er behagelige? Burde man virkelig bekjempe de uunngåelige ubehagene som med nødvendighet følger med livet? Og vil man ikke leve i en verden der alle får plass og lov til å finnes, selv de som ikke er helt innom og som vi sliter med å forstå? Boken ristet meg virkelig og drøyer seg kvar i mitt sinn i lang tid etter at jeg har lest den ut, som en ubehagelig slim som ikke lar seg vaskes bort.


Skrevet av

Ella Nilsson

Anmeldelse av Gryende hvitt

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Gryende hvitt

Av Marianne Nymo

Utgitt på Kolofon forlag i 2021

Da var mamma like i nærheten. Helt til lukten forsvant. Hun fant en ny bluse, og enda en ny og enda en ny, til det ikke var flere igjen og hun ikke husket hvordan mamma luktet.

Nymo, side 306

Foto: Beathe Tufte

Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.

Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.

I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?

Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.


Skrevet av

Beathe Tufte

Anmeldelse av Driva

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

DRIVA

Urtekona ved det magiske fjellet

Av Gunhild Haugnes

Utgitt på Vikinga Media

Det var da hun trådte fram for henne. Frøya. Han skjønte med én gang at det var henne. En vakker kvinne med langt, gullfarget hår og store, grønne øyne, iført en enkel rød kjole som bare delvis skjulte den formfulle kroppen. Det var en egen glans rundt henne, som om sola hadde valgt henne ut.

Haugnes, side 175

I en tid der pandemien råder, er det mange som flykter til bøker om tidligere pester. En av de største, Svartedauden, er kanskje den som er skrevet mest om. Ikke uten grunn, med tanke på hvor mange pesten tok livet av. I Driva er det pest. Det er Svartedauden (eller Manndauden som dem kaller det der), og det er død. Romanen er tredje bok i serien Frøyas døtre, der alle er frittstående med nye karakterer. I Driva er handlingen lagt til 1300-tallet, nærmere bestemt 1349, da pesten først kom til Norge. Det er ikke mange kapitlene før vi beveger oss fremover i historien, helt til 1412.

Driva, ei ung jente fra Valdres, blir sendt ut på en reise til Dovre etter at manndauden har rammet gården hennes. I møte med en eldre kone, får hun høre at livet hennes allerede er bestemt. Hun er ikke den hun først trodde hun var, og noen har en oppgave hun må gjennomføre.

Ved første øyekast er det lett å tenke at romanen er en fantasyroman, inspirert av de norrøne gudene, men jeg fikk nesten følelsen av det motsatte da jeg leste den. Fantasielementene er så godt «gjemt» inn i teksten at man til tider glemmer de er der. Jeg vil heller kalle romanen historisk, for det er akkurat dette den fokuserer på. Det er mye historie i teksten, og denne er spennende. Haugnes blander virkelige personer og hendelser med de oppdiktete, med en dreven hånd. Jeg har selv ingen store kunnskaper om århundrets kongehistorie, men jeg forlot denne romanen med en følelse av at jeg nå var mye mer «belest» om emnet. Nå tenker jeg istedenfor tanker som «tenk at jeg ikke har hørt om dronning Margrete før nå».

Det er ikke bare kongeslekten leseren får lærdom i. Her er det også levestil, tro, legekunst og ikke minst: stedsnavn. Hver gang jeg dykket ned i boken reiste jeg rett og slett tilbake i tid. Det var den følelsen jeg fikk, for Haugnes har virkelig klart å skape den historiske stemningen. Jeg ønsker å sammenligne leseropplevelsen med den jeg hadde ved de første bøkene om Isfolket, og dette er for meg en positiv leseropplevelse.

Så må vi ikke glemme den norrøne mytologien, for hvem liker ikke en roman som blander mytologi og virkelighet i ekte antikk stil. Her interagerer Frøya med vår helt, akkurat slik Odyssevs fikk hjelp av Athene. Selv om romanen gir plass til litt «eventyr» og heltehistorie, er det alltid det historiske som står i sentrum.

Noe av det som overrasket meg mest da jeg leste, var hvor lett det var å henge med på historien, til tross for alle årene den dekker. Leseren blir ikke gitt mye tid ved hvert år – vi skal tross alt komme oss 63 år fremover på under 400 sider. Men dette var aldri noe som førte til forvirring. Haugnes har klart å plukke frem de mest sentrale scenene i årenes løp, og fokuserer fult ut på disse. Det er heller ikke for mange karakterer, og derfor enkelt å huske de ulikes roller.

Det er gøy å lese romaner du kommer ut fra og føler deg hakket mer klokere enn det du var før du gikk inn i den. Dette er en sånn roman. Den er lettlest, drivende og gir deg samtidig kunnskap. Hva er vel ikke bedre enn det?


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Logg 12. mars – 1. mai 2020

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Logg 12. mars – 1. mai 2020

Litteratur fra en pandemi

Red. Bjørn Aagenæs

Utgitt på Kolon i 2020

Det sies at likene har en tendens til å hope seg opp for tiden. Et tydeligere endetidstegn skal man lete lenge etter.


Anfinnsen, 16

Da den første bølgen av COVID-19 traff Norge i fjor, og landet stengte ned for å forhindre spredning av viruset, tok Kolon forlag i et tak for å dokumentere denne makeløse tiden. Alle forlagets forfattere ble invitert til å sende inn sine bidrag til «en skjønnlitterær respons på koronaens tid». Resultatet ble Logg 12. mars – 1. mai 2020: en antologi som gir et unikt innblikk i hva disse 28 forfatterne skrev og tenkte på under pandemiens første fase.

Bidragene er varierte, både i sjanger og innhold. Noen av tekstene er tydelig markert av korona, slik som Karoline Brændjords dikt «Til ungdommen», mens andre har ingen opplagt koronarelevans. Denne variasjonen er noe av det som gjør at antologien etterlater seg et så sterkt inntrykk.

Et av bidragene som traff meg spesielt hardt var Caroline Egelstad Elnæs’ «Alma eller Et oppussingsobjekt». Teksten er satt etter en eldre kvinnes død, og omhandler barnebarnet hennes som overtar leiligheten hun bodde i. Referansene til pandemien er få og langt imellom – for eksempel nevnes det at jeg-personen er permittert, og at noen arbeidere har på seg munnbind – men dette tar ikke vekk fra tekstens koronarelevans. Tvert imot lykkes Elnæs i å skildre hvor vanskelig det er å unnslippe koronaen, selv når vi har viktigere ting å tenke på.

Når vi nå «feirer» ett helt år siden første nedstengning med ytterlige tiltak for å flate ut kurven til et nytt mutert virus, er Logg 12. mars – 1 mai 2020 dessverre like relevant som da tekstene ble skrevet. I tillegg til å gi leseren en introduksjon til forlagets mangfoldige forfatterstab, representerer Logg et viktig bidrag til den pågående litterære dokumentasjonen av koronaens tid.


Skrevet av

Marte Trollsås Vestly

Anmeldelse av Aktivasjon

Aktivasjon.

Handlekraftiv vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Av Kristin Ribe

Utgitt på Oktober i 2021

HVIS JEG IKKE BEVEGER MEG NÅ

HVIS JEG SITTER HELT, HELT STILLE PÅ GOLVET

kan jeg kanskje unngå å gjøre noe ugjenkallelig, uopprettelig. Noe jeg aldri kan komme til å angre på, fordi det ikke lenger vil være noe SUBJEKT som kan (verb) angre.

BARE SITTE HELT, HELT STILLE

PASSIV

Ribe, side 308

Har du noen gang tatt deg selv i å vandre hvileløst rundt i din egen leilighet, på jakt etter å gjøre deg selv nyttig? Har du satt deg ned i sofaen og tenkt: nå skal jeg for en gangs skyld slappe av, bare for så å ta deg selv i å ikke klare det, fordi du da ikke utretter noe? Har du verken klart å være produktiv eller avslappet, fordi ingenting lenger gir mening ved tilværelsen?

Jeg har det. Og jeg har kjent spesielt mye på disse følelsene de siste månedene i Oslo. Lockdownen har gjort noe med psyken til mange, og for meg har det gått verst utover vekslingen mellom arbeid og avslapning. Når både jobb, studier og fritid foregår på samme plass (her min Macbook Air), blir det vanskelig å skille alt fra hverandre. Jeg har slitt mye med å ta pauser i hverdagen, for ved pauser kommer tankene, og i samfunnet i dag er det litt for mye negativt å kunne tenke på.

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman du som føler på disse tankene, trenger å lese nå. Jeg-personen (Jeg velger her å ikke navngi hovedpersonen, selv om hun et par steder forteller at hun heter Kristin. Men for meg var dette en navnløs person, fordi jeg leste henne som ALLE som føler disse tankene), har akkurat opplevd et tap av to personer, og sliter nå med å komme seg tilbake til den gamle hverdagen. Hverdagen menes her som den bestående av rutiner og mål. Jeg-et husker rutinene og målene, men klarer ikke lenger å fullføre dem. Hun får beskjed om at hun nå skal bruke tiden på seg selv og å slappe av istedenfor, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort.

Tittelen og omslaget tilsier at denne romanen vil handle om aliens, samt en slags «jakt» på disse. Er man glad i konspirasjoner rundt aliens-eksistens, vil man også kunne kjenne igjen mange av de samme idéene jeg-et roter seg bort i. Likevel er aliensene kun en bihandling til det romanen handler om på et overstående plan. Jeg forstår hvorfor tittelen er som den er, men den kan fort villede aliens-elskere til å tenke at boken kun handler om dette. Denne romanen handler om så mye mer enn bare det.

Det er vanskelig å liste opp alt romanen handler om, og jeg har heller ikke tenkt til å gjøre det. Det er MYE som kan leses ut og mellom linjene, og jeg tror teksten vil leses ulikt fra hvert nye leserperspektiv. For meg handlet den om å sette ord på følelsene som oppstår i den meningsløse lockdown-tilværelsen.

Teksten kan til tider minne om en form for moderne poesi, med sine korte setninger, linjedelinger og tankestrømmer. For en som er mest begeistret for lyrikk skrevet regelrett med bundet form, er en slik fri form, pakket inn i sjangeren «roman», svært tilfredsstillende. Vekslingen mellom fortellende stil, frie vers og lister er jevnt fordelt over hele romanen. Dette gir leseren en følelse av en form for tankestrøm som jeg-et foretar seg i den gitte situasjonen. Det er så og si ingen ytre handling, men istedet blir leseren presentert for en rekke tanker og refleksjoner rundt menneskets eksistens fra jeg-et. Ved et punkt tar teksten også steget ut med en metakommentar.

Romanen fikk meg til å åpne øynene, og den fikk meg til å reflektere. Den fikk meg til å smile av de mange konspirasjonsteoriene jeg ELSKER å lese om, og den fikk meg til å tenke på årsakene til at mange oppsøker disse sannhetene.

Det er mange sitater jeg ønsker å dele, men det riktigste vil være at du plukker opp boken selv og finner de som betyr noe for akkurat deg. Likevel vil jeg avslutte med et som for meg var PERFEKT:

Å «VÆRE EKSISTENS», å være kun ÉN

er så TOMT, det er så INGENTING MULIG

Man trenger å vite at man eksisterer.

Man trenger å kjenne at man eksisterer.

Man trenger at noen veit at man eksisterer.

Ribe, side 236

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Vokterne

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Vokterne

Av Svein Gudbrandsen

Utgitt på Kolofon i 2020

Så kunne en igjen bare høre regnet som pisket mot den våte trekaia, en kunne igjen bare høre måsene som skrek der ute, og en kunne igjen bare høre stillheten som la seg som et mørkt lokk over fiskeskøyta som vugget sakte på de små bølgene.

Gudbrandsen, 148

Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.

Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.

Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?

Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».

Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.

Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.

Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.

Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.

Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.

For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Når du plukker en blomst

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Når du plukker en blomst

Av Sigrid Olsen

Utgitt på Sol forlag i 2020

Avgjørelsen var tatt. Morens blikk holdt henne fast, ørene var stengt av. Hun hørte ikke datterens bedende stemme. Kofferten pakket. Skoleranselen ble fylt med bøker og kladdeblokker. På mandag skulle hun tilbake på skolen. At moren hadde andre planer, skjønte hun først da det var for sent.

Olsen, 7

Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.

Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.

Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.

Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.

Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.

«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!


Skrevet av

Silje Marie Maanum