Reklame: Frieksemplar fra forfatteren

Ildtunger

Av Elin Hansen

---

---

«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.

Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne. 

I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv. 

I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø. 

---

Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie og matchmorderen

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2018

Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.

Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.

Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.

Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.

Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.

Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.

Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.

---

Skrevet av

Helene Tufte

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie goes down under

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2020

Lotte-Marie, ei dame i 30-årene med stor livsglede og selvironi, skal til Australia! Hun har tidligere vært med og fanget mordere, og er nå klar for å ta en velfortjent ferie, vekk fra Norge, jobb og andre problemer. Det viser seg å ikke ende slik hun håpet på. I Sydney står Lotte-Marie plutselig i midten av et grusomt mord som knyttes til mafiamiljøer og hemmelige sex-fester. Klarer hun sammen med Barry Hole å løse mordet, nok en gang?

Hovedpersonen, Lotte-Marie, vil egentlig bare ha det gøy med venninnene sine i Sydney, men ender med å bli en del av etterforskningen på et mord hun er svært lite interessert i å løse. Hun blir en slags antihelt i denne romanen som kan sees på som en blanding av krim, chick-lit og erotikk. Til tross for at det ikke er en eneste sex-scene mellom hovedpersonen og noen annen, er det MYE snakk om sex. Kan man likevel kalle det en erotisk roman? Ja, det vil jeg si, men absolutt på en helt ny skrevet måte enn hva jeg har lest tidligere. Romanen består av en stor del av Lotte-Marie sine tanker og følelser, og disse tankene er stort sett sengesnakk. Det samme gjelder dialogene mellom Lotte-Marie og venninnene hennes. Leseren blir introdusert for en lang diskusjon om barbering og meninger rundt dette. Underholdende? Ja, til tider var det det, men enkelte av disse samtalene kunne nok hatt godt av en liten nedkutting.

Romanen er svært lettlest, og jeg raste gjennom den uten å merke at tiden gikk. Mye av grunnen til dette var nok dialogene. Aller best likte jeg de mellom Lotte-Marie og Barry. Deres forhold er både artig, pirrende og frustrerende å lese om, og forfatteren skal virkelig ha creds for avslutningen hun pirrer leseren med mot slutten av boken. Jeg vil ha mer!

Enkelte partier kunne bli noe refererende, da leseren blir introdusert for et handlingsreferat til en rekke andre romaner av ulike forfattere. Jeg er mer interessert i å finne ut hva som skjer med Lotte-Marie enn å vite hva «Paris for to en» handler om, så disse kunne godt uteblitt for min del.

Alt i alt er «Lotte-Marie goes down under» en artig lesning du kan pløye gjennom hvis du trenger en underholdende bok.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen