Han åpner øynene. Den strålende sola, badestranda og Anette er borte; han er alene i den mørke skogen.
Adorsen, side 173
Det er tydelig at Adorsen arbeidet med film tidligere, for forfatteren har brukt tid på å skape fine billedlige sammenligninger som gir god flyt i historien. Språket er også veldig drivende. Jeg kunne tydelig se for meg naturen og bygningene gjennom hele romanen, fordi han skildrer omgivelsene såpass godt.
Fortelleren er allvitende, og alt fortelles i tredjeperson. Man får derfor se karakterene objektivt. Man får lyst til å lese videre fra side én, for å få vite hva som faktisk skjedde med Anette.
Gabriel drar på en spontantur til Smalvik, hvor han og foreldrene ferierte en gang da han var liten. Han hadde reddet Anette fra en gjeng mobbere, og de hadde blitt gode venner den sommeren. Nå vil han møte henne, for å se hvordan livet hennes har utviklet seg. Han finner adressen, og sender et brev til henne, men da to skumle karer truer han til å dra hjem igjen, innser han at hun må være i livsfare. Han er nødt til å redde henne.
Adorsen drar inn mye filmteknikk-kunnskaper, som er interessant å lese om. Hvert kapittel avsluttes med en cliff-hanger. Alle karakterene har stor dybde. Fortellerperspektivet byttes mellom hvert kapittel, og jeg gledet meg til å lese videre for å finne ut hva som skjer med hver enkelt av dem.
Mye av detaljene i historien er groteske, og mye er ubehagelig å lese, men samtidig er det spennende å lese så nærme alt det grusomme som skildres. Reaksjonene til karakterene står sammen med de andres handlinger og alt er så troverdig at det er ubehagelig.
Man blir spesielt glad i Ingrid og Anette, og jeg fikk lyst til å kjøre ned til bygda og hente dem og passe på dem selv. Heldigvis tenker Gabriel likt, og leseren blir så opphengt i Gabriel og hvordan i alle dager han skal klare å løse dette, da han er så utrolig uskyldig og snill selv.
Dette er en ordentlig god krim. Intensjonene til alle sammen er godt gjennomarbeidet, og karakterene har mål og mening med det de gjør, selv om man «skulle ønske» flere av dem døde, da de viser null medmenneskelighet. Det er en handling man blir sint og opprørt av, og som har tydelige skiller på rett og gal side av samfunnet, men likevel er universet skapt så gjennomført at det er troverdig at det er det slemme mot det snille.
Engelen Gabriel er en spenningsroman som holder deg på pinebenken hele veien, og som har mye psykologisk innsikt og originale løsninger som ikke virker forenkla, men troverdige. Motivasjonen og målene drar historien videre.
Cast-off og andre kriminelle fortellinger er en novellesamling bestående av fjorten noveller, to ukebladromaner og én twitter-novelle. Samtidig blir en rekke fakta om forfatteren, andre utgivelser og annen informasjon rundt skriveprosessen presentert.
Språket i novellene er drivende godt. Det er direkte og gir leseren akkurat nok informasjon til å klare å leve seg inn i handlingen. Novellenes lengde har stor variasjon. Den korteste er kun på et par sider. De to ukebladromanene er et stykke lenger, og utgjør derfor store deler av bokens helhet.
Høydepunktet er nok novellen som har fått tittelen «Kveldsmøte». Den er fra 1993, og tidligere ikke publisert. Leseren følger her en kvinne som sliter med å komme seg ut av et voldelig forhold. Uten å røpe for mye, er det avslutningen som her gjorde størst inntrykk. Den er overraskende, ikke overforklarende og har en artig liten tvist. Jeg endte med å lese den to ganger.
I en annen novelle følger leseren Fredrik, som er på vei til en skolegjenforening med den tidligere klassen. Med en tidligere voldtektshistorie bak seg, der Fredrik ikke er offeret, tenker han på hvordan møtet med de gamle klassekameratene vil bli. Det er vel ikke vanskelig å gjette at det ikke går som han hadde tenkt seg … Dette er nok en av de vondeste og mest groteske novellene i boken, etter min mening. Fredrik er godt skrevet, og det er vanskelig å få noen form for sympati for mannen gjennom innsikten i tankene hans. Men spennende er den! Det liksom ulmer noe i skyggene gjennom hele novellen, og mens du stadig leser om de ikke så veldig tiltalende tankene til Fredrik, får du mer og mer følelsen av at ikke alt er helt som det ser ut som.
Novellen som kanskje skiller seg mest ut var «Usikker sex» og handler om hackermiljøet og hva dette er i stand til å gjøre. Da de andre novellene og kort-fortellingene er såpass fokuserte på drapstematikken, er det et friskt pust å få lese en spenningsnovelle som heller handler om en annen form for et kriminelt miljø. Hovedpersonen, Sara, er også den karakteren jeg likte best av alle i hele boken.
To andre noveller jeg til slutt ønsker å trekke frem, er «Gyllent pollen» og «Jeg er så glad i deg». Den første på grunn av originaliteten, og den andre på grunn av den indirekte handlingen. «Gyllent pollen» er en krimnovelle med et hint av science-fiction. En god science-fiction får leseren til å tro at dette faktisk kunne skjedd en gang i fremtiden, noe jeg absolutt fikk følelsen av ved denne novellen. Jeg trodde på hvert ord, og desto mer frustrerende ble avslutningen. Jeg sier ikke mer.
«Jeg er så glad i deg» er basert på manuset til en kortfilm, noe man også kan få følelsen av ved språket i novellen. Her følger leseren en kvinnelig hovedperson i et giftig forhold, som hun kanskje ikke selv er like bevisst på at hun er i. Følelsene som skapes mellom mannen og kvinnen og deres forhold, føles ekte og treffer dypt. Jeg fikk lyst til å se kortfilmen som ble laget av denne, da jeg har på følelsen av at denne kan være enda sterkere enn det novellen er.
Samlet sett er Cast-off og andre kriminelle fortellinger en fin samling av krimnoveller du lett kan plukke opp hvis du er ute etter en bok som er godt skrevet med høyt spenningsnivå. Den anbefales derimot ikke til den som ikke tåler litt grotesk vold, for det er det mye av her.
Siden 1968 har Jean-Louis Adorsens tekster dukket opp i ulike ukeblader. Senere har forfatteren konsentrert seg om faglitteraturen, men i 2016 var endelig en fullstendig roman klar for utgivelse. Romanen fikk navnet «Høstmørket». I 2019 kom spenningsromanen «Engelen Gabriel», og i august 2020 var han igjen aktuell med en ny utgivelse, denne gangen en novellesamling som samler opp publiserte og upubliseret tekster fra 1968 til 2020.
Fortell litt om deg selv
Jeg er født i Frankrike og flyttet til Norge som fireåring. Jobbet i Aftenposten og senere Schibsted hele mitt yrkesaktive liv. Først ca. tjue år som setter og typograf, deretter minst like lenge som databrukerstøtte og systemkonsulent. Jeg skrev og solgte mine første ukebladnoveller allerede i russetida, og skrev sporadisk i noen år. Så prioriterte jeg film og foto (begge deler på hobbybasis) i ca. tjuefem år og ble bl.a. fire ganger norgesmester i amatørfilm. På 1990-tallet begynte jeg igjen å skrive – tre ukebladromaner og noen krim- og romantiske noveller. Så var det stopp i mange år fordi jeg nå produserte så mye skriftlig på jobben (brukermanualer til systemer jeg var med på å utvikle og tilpasse) at jeg jevnlig fikk betennelse i håndleddene hvis jeg skrev mye privat i tillegg. Først da jeg ble førtidspensjonert i 2013 begynte jeg å skrive for fullt.
Du har gitt ut tre bøker som indieforfatter. Fortell litt om de ulike prosjektene.
Min første bok, romanen «Høstmørke», var inspirert av to av mine tidligere prosjekter – en hundre minutter lang road movie som het «Underveis», og en ukebladroman som het «Deadline». Planen var å gjenskape filmens historie i romanform, men jeg ble aldri fornøyd og syntes det ble for lite handling. Så fikk jeg ideen å gjenbruke et tema om fake news fra «Deadline», som gikk i Norsk Ukeblad i 1995 (under psevdonym, forkortet og med en annen tittel). Både filmen og romanen var fra avismiljø, og det gikk meget greit å flette dem sammen og videreutvikle historien. «Høstmørke» skilte seg ellers ut ved å ha tolv jegpersoner. Det slo uventet godt an blant leserne.
Andre bok, romanen «Engelen Gabriel», fikk jeg ideen til da jeg i en samling «writing prompts» fant en om en fyr som plukker opp et istykkerrevet foto av en dame på fortauet og bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem hun er. I min versjon ble det i stedet en tretten år gammel gutt som i sommerferien treffer ei tre år yngre jente, og tjue år senere forsøker å finne ut hvordan hun har fått det i livet. Han får snart føle på kroppen at noen skumle fyrer slett ikke liker at han prøver å spore henne opp …
Tredje bok er en novellesamling, «Cast-off og andre kriminelle fortellinger». Her har jeg tatt med sytten fortellinger, helt fra 1968 og fram til et par dager før boka ble publisert i august i fjor. Foruten noveller er også et par ukebladromaner, deriblant den tidligere nevnte «Deadline» – nå i komplett utgave, og en smule språkvasket.
Jean-Louis Adorsen
Født i Marseille, bor i Nordre Follo
Aktuell med: «Cast-off og andre kriminelle fortellinger»
Tidligere utgivelser: «Høstmørke», «Engelen Gabriel»
De tre bøkene er alle skrevet i krimsjangeren. Fortell litt om valget av sjanger.
Min første krimnovelle, «Post mortem», kom på trykk i 1969. Men året før debuterte jeg i et ukeblad med en science fiction-novelle. Og min tredje solgte novelle var en romantisk historie. Jeg føler meg ikke knyttet til en bestemt sjanger, men forsøker å beherske flest mulige. Jeg har i årenes løp skrevet like mye romantikk som krim. I 2019 ble jeg premiert i tre novellekonkurranser med noveller i forskjellige sjangere – krim, romantikk og fantasy. Har endog skrevet ei barnebok, som trolig aldri blir publisert. Ønskedrømmen er å finne opp en helt ny sjanger. De senere åra har jeg imidlertid lest mest krim, og det er trolig først og fremst derfor jeg har gitt ut tre krimbøker.
Du har skrevet både noveller, ukebladromaner og krimromaner. Hvordan opplever du forskjellene ved de tre måtene å skrive på?
Det er først og fremst tida det tar som er forskjellig. Har jeg først fått en idé som passer til en novelle, kan jeg skrive den på én dag. En roman bruker jeg gjerne et par år på. Jeg vet hvordan den starter og har en vag idé om hvordan den skal ende, og skriver resten etter innfallsmetoden. Ukebladromaner og -noveller er det slutt på for min del. Ukebladene kjøper ikke fra oss frilansere lenger. De har visst en felles «pool» med historier de tar fra, og har faste bidragsytere.
Du har en lang karriere innenfor skrivingen. Hvordan opplever du din egen utvikling som forfatter?
Flere anmeldere av novellesamlingen skriver at de ikke merker kvalitetsforskjell på mine gamle og nye noveller – så det er mulig at jeg ikke har utviklet meg noe særlig på drøyt femti år. Selv tror jeg at jeg språklig sett skrev minst like bra i ungdommen, men at ideene til tema jeg får i godt voksen alder, er bedre enn dem jeg fikk den gang.
Hun kom mot ham og var plutselig så nær at Roar tydelig kunne se de smeltende snøkrystallene i det rødbrune håret, fuktige dråper på de myke kinnene – og raseriet i blikket, så intenst og fremfor alt uventet at det et øyeblikk paralyserte ham, vant som han etter hvert var blitt til å se redsel og smerte i disse store, blågrønne øynene som han engang hadde elsket så høyt.
Adorsen, side 61
Hvorfor valgte du å gi ut bøkene indie?
Det første romanmanuset mitt ble sendt til et titall forlag i 2016. Det ble ikke antatt av noen, men moroa kostet nærmere 5000 kr i utskrifter og porto, og tok et år. For neste roman valgte jeg kun forlag som tar imot manus på epost og ikke i papirform, og sparte de tusenlappene. Men masse ventetid ble det like fullt. Og svarene fra forlagene var fortsatt standardrefuseringer med intetsigende svada. Så ble jeg i 2017 tipset av indieforfatteren Andreas Christensen om at man selv kan gi ut bøker på Amazon uten at det koster forfatteren noe som helst. Bøkene trykkes on demand. De eksisterer altså ikke før noen har kjøpt og betalt for dem. Foruten at det økonomisk sett er helt risikofritt, er det også fascinerende at ei bok kan kjøpes over hele verden bare noen timer etter at jeg er ferdig med å lage den.
I tillegg til at jeg slipper å betale for trykkingen, koster det meg heller ikke noe å produsere ei trykkeklar bok. Jeg gjør nemlig alt selv. Som utdannet typograf kan jeg brekke om bøkene og lage omslagene selv, har velutviklet språksans og verken ønsker eller trenger språkvasker, har dyktige pilotlesere som finner skrivefeilene jeg overser, og ønsker rent prinsipielt ikke noen redaktør. Mine eneste produksjonsutgifter er småpenger, f.eks. lisensavgiften på 114 kr for den originale forsideskriften på «Høstmørke». Selv om alt er selvgjort, har alle mine hittil utgitte bøker høstet lovord for både språk og innhold og terningkast fem av kjente bokbloggere. Og skulle jeg oppdage noen skrivefeil etter at boka er publisert, kan jeg bare rette dem og laste opp boka på nytt, og dagen etter er den korrigerte versjonen i salg. Det er en av velsignelsene med print on demand.
Hovedproblemet med «Amazon-metoden» er at nordmenn flest ikke kjøper norske bøker på Amazon, så salget er beskjedent. Men det kan jo endre seg nå som Amazon har fått en svensk filial. Dessuten kan de nå også kjøpes på Adlibris og CDON. Og e-bokutgavene, som jeg også har lagd selv, selges i alle norske nettbokhandler. For øyeblikket tjener jeg mer på utlån i biblioteksappene enn på salg av papir- og e-bøker. Heldigvis skal jeg ikke leve av det, men har skrivingen som hobby. Jeg er ikke spesielt god på salg og markedsføring heller – har langt mer glede av å sysle med neste bok.
Har du noen tips til de som ønsker å bli indieforfattere?
Jo mer populær sjanger du skriver i, jo flere konkurrenter har du, og jo vanskeligere blir det å bli oppdaget i mengden og gå med overskudd for en nykommer, spesielt hvis du trenger kostbar hjelp til det meste i produksjonen. Så sjekk nøye hvem du engasjerer. Prisnivået varierer sterkt. Bare ombrekkingen kan koste fra 7 kr til 45 kr + mva. pr vanlig bokside, avhengig av hvem som gjør jobben. Gjennomsnittlig selges bøker i rundt 300 eksemplarer, inkludert bestselgerne. Det betyr at noen få bøker selges i hundretusener, mens langt flere knapt selges overhodet. Så ikke la deg overtale av et trykkeri til å trykke opp flere tusen bøker fordi det blir billigere pr bok. Sørg heller for å få en god avtale om trykking av flere eksemplarer senere hvis du faktisk skulle klare å få solgt de første f.eks. fem hundre.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
I august gir jeg etter planen ut min fjerde bok på fire år. Igjen en novellesamling, men denne gangen romantiske fortellinger. Noen er minst tretti år gamle, andre helt nyskrevne. Tittelen blir «Min elskedes ansikt». Jeg har også noen vage ideer til andre og tredje bind i en trilogi som startet med «Høstmørke». Den var fra avismiljø. Nummer to, som er påbegynt, heter foreløpig «Road Movie» og er fra filmmiljø, mens tredje har arbeidstittelen «Tech Talk» og er fra datamiljø. Med andre ord de tre miljøene jeg kjenner best til.
Har du noen litterære forbilder?
Siden jeg har skrevet mest spenningshistorier i nyere tid, har jeg hatt mye glede av å lese Lee Childs bøker om Jack Reacher. Gunnar Staalesen og Jan Mehlum er favorittene blant norske krimforfattere. Men da litteraturinteressen startet i en fjern fortid, satte jeg størst pris på så ulike forfattere som William Faulkner og Ray Bradbury. Den første lærte meg å skrive laaaaange og innviklede setninger, den andre lærte meg uttrykke meg i prosalyriske vendinger.
Papirutgavene selges i alle Amazons nettbokhandler, norske Adlibris og CDON, og e-bokutgavene i alle norske nettbokhandler. Bøkene kan også lånes i flere biblioteksapper.
Utgangspunktet for Fadnes’ debutroman er et mildt sagt omdiskutert tema. Se deg over skuldra angår, som han selv sier, noe «mange elsker og andre hater» – barnevernet, og mer spesifikt dets prioriteringer. Forfatteren har selv arbeidet mange år i barneverntjenesten og lar egne erfaringer forme spørsmålet i kjernen av romanen: hva skjer om omsorg blir et økonomisk spørsmål? Eller sagt på en annen måte, om budsjetter og sparing får mer å si for fordelingen av ressurser enn vurderinger gjort av erfarne barnevernspedagoger?
Slike spørsmål hjemsøker teamleder Marius. Han ønsker å gi god oppfølging, men tvinges til å foreta vurderinger basert på økonomi heller enn psykologi. Vurderinger han føler og vet er gale, men som avsnittslederen Terje påstår er nødvendige. I den forbindelse illustreres både troen på- og mistroen til barnevernet godt. På den ene siden har vi Marius, en pedagog med integritet og god kompetanse. Han har lang fartstid i tjenesten og en sterk tro på systemet, men Terjes ord og prioriteringer rokker ved denne. På den andre har vi Lisa, en nybakt mor med et komplisert forhold til barnevernet. Moren har fortalt om hvordan de ‘stjeler’ barn, og Lisa er redd for hva den voldelige kjæresten Stian vil gjøre om han vet hva hun vurderer. Hun velger til slutt å ta imot hjelp, men Terjes formaninger skal snart legge press på båndet som vokser frem mellom Marius’ team og Lisa. I frykt for å miste omsorgen for datteren Anna, flykter hun.
«Jeg lever med en mann jeg både elsker og hater, som bruker samme hånd til å stryke meg over håret som til å slå med. Hun så for seg at hun satt på toppen av ruinene i en bomba by (…) og det var umulig å forutse neste angrep. Oppå denne haugen av sementblokker, forvridd jern og knust inventar fødte hun ei datter som hun ikke visste om hun turte elske. For hvor lenge ville hun få beholde Anna?»
s. 55
Avgjørelsen om å veksle mellom Marius’ og Lisas perspektiv var god. Den gir leseren en følelse av hvordan det er å representere barnevernet, men også hvordan det kan være å stå på utsiden av systemet, uten tro på det. Valget underbygger hvor vanskelig det må være å ‘forene’ de to posisjonene også i virkeligheten – på den ene siden hvordan det kan være å stole på noen man ikke kjenner, som man attpåtil har hørt mye negativt om, og hvordan det på den annen side er å skulle skape tillit der det ikke er noe.
Perspektivskiftene underbygger dessuten et av Se deg over skuldras mål – å gjøre barnevernets funksjon og arbeid mer tilgjengelig for folk flest. I det hele tatt vil jeg si at romanens største styrke er formidlingen av dette. Fadnes overfører erfaringer fra barnevernet til romanform på pedagogisk og sympatisk vis, og klarer kunststykket å levere et svært overbevisende portrett av mennesker på ‘hver sin side’ av barnevernet. Det er i grunn vanskelig å skulle plassere Se deg over skuldra i en sjanger. Dener skjønnlitterær, og kan kalles en thriller, men har også i seg en del informasjon om barnevernets praksis. Leseren får dessuten innsikt i aktuelle debatter og problemstillinger tilknyttet tjenesten. Man kan sånn sett si at den har en pedagogisk funksjon.
Det er gjennom Marius’ perspektiv vi får de faglige betraktningene. Om jeg har noe å utsette på romanen, er det allikevel skildringen av Marius. Ikke faglig, men som karakter. På den ene siden får vi et inntrykk av ham på godt og vondt, som både menneskelig og naturtro. Marius’ idealisme får han til å reagere med frustrasjon og sinne, og tidvis også oppføre seg på grensen til det uprofesjonelle. Man kan se for seg at et virkelig menneske, en ekte barnevernsarbeider, ville kunne opptre slik i møte med Terjes krav og formaninger. Andre steder virker Marius mer som en litterær ‘type’. Han tillegges, i mangel på et bedre ord, en ‘helgen’- eller ‘heltestatus’ av støttespillerne sine. Det er så klart naturlig at de støtter ham og har tro på evnene hans, men det kan bli en smule overdrevet og urealistisk. Det hele blir litt paradoksalt – på den ene siden har vi med en mann som handler på følelsene sine, taler sjefen sin imot og må ta konsekvensene av valgene sine å gjøre, men som samtidig kan tolkes som usårbar og ufeilbar.
I alt synes jeg Se deg over skuldra var en informativ og spennende roman. Leseren får innblikk i arbeidet til en tjeneste man ikke uten videre ser fra innsiden, innsikt i hvordan faglige vurderinger gjøres her og ikke minst utfordringer en barnevernsarbeider kan støte på. Om du vil lese om et aktuelt og viktig tema, i en roman som både gir faglig innsikt og kan leses som en spennende thriller, kan Se deg over skuldra anbefales på det varmeste!
Hva skjer når omsorg blir et økonomisk spørsmål? I Se deg over skuldra står Marius, en erfaren barnevernspedagog, overfor en vanskelig sak. Lisa og datteren Anna trenger sårt hjelp, men oppfølging koster penger, noe avsnittslederen Terje er fast bestemt på å spare. I frykt for å miste omsorgen, drives Lisa på flukt, og i søket etter henne må Marius’ team reflektere over verdier og prioriteringer. Er det mulig å kutte ned på utgifter og samtidig gi tilstrekkelig oppfølging? Og kan sparing som motivasjon lede til feilaktige beslutninger med alvorlige konsekvenser?
Foto: Ola Fadnes
Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?
Jeg er forfatter og pensjonist, 69 år og debuterte i fjor med romanen Se deg over skuldra. Ingen ungdomsdebut akkurat, men så er det da heller ingen aldersgrense for forfattere. Det viktigste for meg er at jeg har stor glede av å skrive, og at noen der ute vil lese det jeg skaper. Som far til to barn og med full jobb innenfor sosialsektoren, fant jeg lite rom for å prioritere de store bokprosjektene. Men nå når jeg er en «fri mann», og kan jobbe for meg sjøl og heve livsoppholdet mitt hos NAV-pensjon og Skien kommunale pensjonskasse, nyter jeg forfattertilværelsen. Jeg nevnte Skien. Der bodde jeg i mange år, det var her mine barn vokste opp. For kort tid siden flytta jeg tilbake til Oslo, der jeg ble født og nå bor.
Jeg er utdanna sosionom og sosiolog og jobba i barnevernet nesten alle mine yrkesaktive år, både som saksbehandler, rådgiver og leder. Med og uten korona er livet veldig bra. Jeg er privilegert og takknemlig. Jeg har sett såpass mye av verden på den andre siden, at jeg vet det fins, også i Norge, et slit og strev som mange må håndtere hver bidige dag. For mange handler det om å overleve. Det som bekymrer meg mest i vårt lille land og verden for øvrig, er at forskjellene mellom høy og lav, rik og fattig, innafor og utafor, kort sagt klasseforskjellene øker. Som Leonard Cohen synger: the poor stay poor, the rich get rich. I mitt forfatterskap forsøker jeg å gi dette en sentral plass. Men for all del: jeg skal ikke ut på misjonsmarken, jeg skal ikke predike, det har for mange gjort allerede.
Hva handler Se deg over skuldra om?
Det handler om det mange elsker og andre hater, om barnevernet i en vanlig norsk kommune. Norsk barnevern – et omdiskutert og kontroversielt tema i både inn- og utland. Boka viser hvor vanskelig det er for den nybakte mora Lisa å møte barnevernet, noe hun gjør allerede på sykehuset rett etter fødselen til datteren Anna. Trusselen om å miste omsorgen for barnet, bl. a fordi hun ikke klarer å forlate den voldelige barnefaren Stian, henger over henne. Hun flykter, og på flukt fra myndighetene, og etter hvert Stian, oppstår det dramatiske hendelser. Den hun møter i barnevernet er Marius, en godt voksen teamleder og barnevernspedagog. Han ønsker å hjelpe Lisa, men når hun ikke vil, og han av sjefen sin Terje ikke får muligheter til å bygge opp et tillitsforhold til henne, blir det vanskelig. Barnevernlederen er mer opptatt av budsjetter og effektivitet enn godt barnevern, mener Marius, et ståsted han ikke kan eller vil dele. Det dreier seg dermed om to hovedkonfliktlinjer: Lisa, kontra Marius og Terje, og Marius kontra Terje, eller med andre ord: Den sårbare kvinna mot systemet og, satt på spissen: «idealisten» mot «realisten»…
Ola Fadnes
Bor i Oslo. Født og oppvokst her
Aktuell med Se deg over skuldra
Du har, som du sier, arbeidet mange år i barnevernet, både som saksbehandler og leder. Hvordan har du tatt bruk av erfaringene dine i romanen?
Det meste av mitt arbeidsliv har dreid seg om barnevern, grovt snakka 40 år. Fortellingene herfra er mange, og jeg har i boka miksa noen av dem sammen som en mosaikk, ikke ut fra en sak, men litt fra flere. Etter så mange år, har jeg uhorvelig mye å øse av. Jeg har jobba mye med å ikke dømme og fordømme, ikke tenke svart-hvitt, ikke forenkle det komplekse. Barnevern hendler mye om verdier og etikk. Ulike hensyn og interesser skal avveies. Jeg har ønska å vise utfordringene i fagfeltet, uten å skrive en fagbok, noe flere mente jeg burde.
Mitt prosjekt var romanen. Jeg ville løfte fram barnevernet gjennom levende skikkelser som skapte følelser, og ikke først og fremst appellere til intellektuell nysgjerrighet. Det var kjøtt og blod, tårer og snørr jeg ønska meg, ikke faglige resonnementer og statistisk analyse. Jeg ville ikke bli for sentimentalt, men heller ikke være kynisk. Intensjonen har ikke vært å forsvare barnevernet, men heller ikke kviste det. Jeg har ønska å være kritisk, uten å slakte. For en innbarka fagperson, må jeg innrømme at det ikke var så lett å omstille seg fra fagtenkning og skriving til det skjønnlitterære. Jeg kom fort over i læremester-rollen, pedagogen som skulle forklare leseren hvordan barnevernet fungerte. Min første veileder ga meg stryk på dette. «Dette er ingen roman, men en fagbok» var hans stadig tilbakevennende dom. Jeg så det han sa, og prøvde igjen, til det ble en bok jeg kunne kalle drama-thriller. En spenningsbok fra barnevernet. En roman.
Vifølger ikke én, men to personer. Barnevernspedagogen Marius og Lisa, en ung mor med et anstrengt forhold til barnevernet. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?
Jeg følger to personer fordi det gir meg god mulighet til å dyrke fram ulike perspektiver, noe som bidrar til et mangefasettert bilde og til økt innsikt og helhetsforståelse. Perspektivet til Marius er langt på vei mitt eget, og sjøl om han ikke er meg, har jeg dette perspektivet inn under huden. Jeg bærer hans briller. Jeg har derimot aldri vært på andre siden av bordet, så det har vært mer krevende. Jeg har snakka med og vært i kontakt med massevis av foreldre og barn/ unge med saker i barnevernet, men innser at dette er noe helt annet enn å ha frakken på. Det har vært viktig for meg å se og beskrive Lisas virkelighet troverdig. Tilbakemeldingen fra andre, er at jeg langt på vei har lyktes. En roman handler ofte om motsetninger og kamp, det gir dynamikk og spenning til fortellingen. De to perspektivene i min bok speiler to konflikter (sjøl om det i min bok godt kan snakkes om tre konflikter), som mange vil kjenne igjen fra media, og da ofte kun via overskrifter. Jeg håpet at boka kunne bidra til mer dybdeforståelse og debatt.
«Det skremte han å tenke på alle barna som ikke fikk hjelp, eller fikk den alt for seint på grunn av unnfallenhet. På mange måter rart at ikke flere krevde erstatning for sviket når de ble voksne, tenkte han. Men selvfølgelig, en tapt sak svir skikkelig økonomisk, og er en risk å ta for mennesker som allerede har lite. Paradoksalt i et land som påstår å ha likhet for loven»
s. 31
Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?
Redselen for å bli refusert, og hva det ville gjøre med meg, var nok hovedårsaken. Det var ikke særlig forlokkende. Jeg visste at sjansen var stor. Jeg er tross alt hverken Ibsen eller Saabye Christensen. Jeg jobba med boka i mange år, og var bestemt på at den skulle ut. Jeg hadde hørt og lest om hvordan forlag sannsynligvis ville kreve endringer i både innhold og tekst, vrenge og vri på det meste. Og det var heller ikke forlokkende. Da var det bedre å være indie-forfatter. Men det stod hele tida klart for meg at boka skulle ha god kvalitet, sikra gjennom profesjonelle hjelpere. Det å ha styringa på eget bokprosjekt var viktig. Og tanken på at de store forlaga skulle stikke av med en eventuell fortjeneste, ga meg dårlig smak.
Kan du si litt om prosessen med å få utgitt romanen? Hva gjorde du og hvordan gikk det?
I begynnelsen bare skreiv jeg. Jeg hadde en del ideer innenfor temaet barnevern, og heiv de ned på papiret. Kanskje ikke den lureste tilnærminga til et forfatterskap, men for meg nødvendig. Det ble masse etterarbeid, og det meste kunne ikke brukes. Likevel vil jeg i ettertid si at det nok var veien jeg måtte gå, prosessen jeg måtte igjennom. Samtidig gikk jeg på flere forfatterkurs. Det mest omfattende var Forfatterakademiet, drevet av forfatter Morten Harry Olsen. Der var det mange, men akk så nødvendige, runder med tøffe tilbakemeldinger på tekst, oppbygging, karakterer, dramaturgi osv. Utover dette hadde jeg også et par profesjonelle konsulenter som jeg fant på nettet. De ga meg nyttige tilbakemeldinger. Og jeg hadde, og har enda, et par venner som ble nærlesere og sa sitt.
Når teksten fikk fastere form og det nærma seg utgivelse, innså jeg min ringe kunnskap på dette området. Jeg kobla meg derfor opp mot Boldbooks. Disse skaffa meg profesjonell språkvasker, korrekturleser, redaktør og designer til omslaget. Alt dette fungerte veldig bra. Det kosta penger, men det var tross alt en bok jeg skulle utgi, ikke en pamflett. Min største utfordring og tilbakevendende hodebry har vært markedsføring. Jeg liker rett og slett ikke å eksponere meg sjøl på sosiale medier, og hvor jeg enn forhørte meg, så var markedsføring på nettet mantraet. Dette er en kode jeg ennå ikke har knekt.
«Oppkjøring» av boka var planlagt i mars 2020, som viste seg å bli samtidig med oppkjøringa til covid-19. Dermed gikk hele lanseringarrangementet mitt fløyten, og alle de møtestedene jeg hadde planlagt ble stille begravd. Men for all del: Dette ramma ikke bare meg, og som NAV-kunde fikk jeg hele tida min faste pott med penger inn på konto. Men jeg innrømmer at dette ble en liten nedtur. Det siste forfatterkurset jeg var på, i november 2020, var med Gro Dahle. Når jeg sammenligner dette med kurset til Olsen, slår det meg hvor forskjellige tilnærminger sjøl etablerte forfattere har til det å skape, trylle fram tekst, ja til å være forfattere. Det er mye i det at hver forfatter må finne sin måte å gjøre det på. Jeg leter fortsatt etter min.
Har du planer om å utgi flere bøker?
Ja, jeg skriver på en ny nå. En selvstendig oppfølger til den første, innen samme univers og med de samme hovedpersonene. I tillegg prøver jeg å løfte barnet mer fram og gi det en egen stemme. Så får vi se.
Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?
Ikke gi opp! Jobb med tekst og helhet. Disiplin er nødvendig. Det å bygge opp en roman er krevende og det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen. Skriv fordi du er glad i det og ikke fordi du skal bli en ny litterær stjerne på nattehimmelen. Da kan det fort bli mørkt. Det å skrive en roman handler også om å orke, tørre å være i kaoset, la ideer og fantasi vokse seg store og mektige, og så strukturere det hele derfra. Å bearbeide tekst og skape oppbygging er en langsom prosess. Tålmodighet er en dyd. Noe Morten stadig gjentok var at skrivearbeidet mest av alt er et håndverk. Jeg tror han har rett.
Se deg over skuldra kan bestilles hos alle bokhandler og nettbokhandler.
Boken fokuserer på en rekke plasser fra Ljøradalføret, lengst nord i Sverige. Fra Drevfjället til Görälven. Ljøradalsføret er plassert rett ved norgesgrensa. Nicolaisen forteller om de ulike områdene, med mye overskudd. Han forteller om sagn og fine rasteplasser, hvordan elven Görälven renner gjennom byen han er i, og hva du helst bør se og hvor du bør reise, for å få med deg det fineste Ljøradalsføret har å by på.
For en som er interessert i å utforske nye plasser, og å få et tettere innblikk på disse, er denne boken veldig interessant. Det er mye fascinerende fakta i boken, og Nicolaisen har lagt inn mye arbeid. Han kommer med bakgrunnsinformasjon om navn og stedene, og det er alltid interessant å vite om.
Språket i innledningen er nøyaktig, samtidig som det flere steder er poetisk. Han kommer med flere anbefalinger hvis leseren ønsker å ta samme tur, noe jeg fikk veldig lyst til etter å ha sett de nydelige bildene av, for eksempel gamle stabbur eller den vakre naturen som finnes i Skandinavia.
Jeg skulle ønske at det var lagt med et kart, slik at man kunne få en visuell forståelse av hvor områdene ligger i forhold til hverandre. Ellers er det en ryddig og lærerik bok, om et vakkert område.
Bildene er gode og stemningsfulle, men enkelte ganger kunne det bli litt mange bilder fra den samme plassen, noe som ikke føltes like nødvendig.
Boken gir et godt innblikk i området for leseren, og man lukker boken med en følelse av å kjenne området, og et ønske om å se det i virkeligheten.
I Bilder från Ljöradalföret tas vi med til den åpne og innbydende dalen, som strekker seg fra Gördalen i nord til Støa i sør. Boka lar en oppdage kjente og ukjente steder i området, til inspirasjon for enhver natur- og turglad leser.
Hvem er du?
Född 1969 och har bott hela livet på Lidingö utanför Stockholm. Är sambo och vi har två barn. Började jobba som linjemontör men har i snart 30 år arbetat som COBOL-utvecklare och med drift/stöd inom Stordator. På fritiden är jag bland mycket annat handbollstränare för ungdomar.
Fortell litt om boka di, Bilder från Ljøradalføret.
För mig så börjar ofta en bok med en bild, så även i detta fall. En bild kan ge den där tanken som gör att man börjar spinna vidare kring en plats eller ett område. Så var det även i detta fall, att en bild på Instagram fick mig att börja kika lite på vad jag själv hade för bilder.
Tidigare har jag ju mest skrivit om vandringsturer, historia, sagor mm men denna gång ville jag att bilden skulle stå i fokus. Jag ville också att man skulle kunna resa från norr till söder i dalföret och det skulle vara en blandning av kända och okända motiv, även för de som bor i området.
För mig som är utsocknes har det varit en utmaning att få till de bilder jag ville ha, från alla årstider och tider på dygnet. Det är inte alltid som vädret har varit med mig så det gäller att ha lite tur också. Sedan har några av mina norska vänner bidragit med bilder till boken också.
Författare säger jag utan att tveka. Jag tar däremot väldigt många bilder och har nog lätt för att ’se’ ett motiv men jag är absolut ingen fotograf. Dokumenterar och försöker ställa mig så att jag får den vinkel jag vill ha men håller inte på och ställer in kameran. Auto-läget är en bra vän.
Du har gitt ut to lignende bøker tidligere, med bilder og beretninger fra Østre Trysil og Sälenfjällen. Hva er det med disse fotobøkene som fenger deg?
Egentligen är detta den första fotoboken. Den första boken Vandringar i Sälenfjällen och Østre Trysil som jag gav ut 2012, är en ’vanlig’ vandringsbok med 95 vandringsleder, med historia om området, platser osv. Det är inte en bok man har med sig i benfickan utan snarare sitter med och planerar och längtar sig bort.
Den andra boken; Bilder från Sälenfjällen och Østre Trysil kom ut 2015. Den handlar mer om olika bilder och en historia kring dem. Exempelvis ’skottet i Orrstugan’ där man hade festat och spelat kort. För en av deltagarna gick det inte bra utan han förlorade massor med pengar. Under förevändningen att han skulle ut och kissa tog han med sig geväret och satte det mellan stockarna och tryckte av. Just då böjde en annan av deltagarna sig ner efter ett tappat spelkort på golvet så kulan sköt av hängslet från byxan. Kulhålet i timmerväggen finns fortfarande kvar.
Hvor stammer turgleden fra?
Jag tror det är en blandning av att vara ute i naturen och att jag började fjällvandra när jag var 17-18 år. Sedan började jag besöka och skriva om Sälen- och Trysilområdet 1996 och så har det utvecklats därifrån. Om jag ska vara ärlig har det blivit fler turer i skogslandet än ute på fjället de senaste tio åren, just för att kunna besöka kända och okända platser och dokumentera dem.
Hvorfor ville du lage en fotobok om akkurat Ljøradalføret?
Under många år har jag ju varit i utkanterna av Ljøradalføret, främst kring gränsen men även längre norrut. Många av mina norska vänner har ju gett tips om turer och platser att besöka men det var som sagt just en specifik bild som gav mig knuffen att sätta igång.
Hvorfor valgte du å gå indie?
För att ha koll och göra som jag vill. Jag hade faktiskt kontakt med ett par förlag runt 2009-2010 som ville ge ut min bok men de var ute efter en enklare pocketbok som man kunde ha med sig i benfickan på tur. Min målbild var just att sitta i favoritfåtöljen i november med snöstorm utanför och något gott i glaset och läsa och längta sig bort.
Sedan tog jag hjälp med sättning och fick många andra bra tips via Föreningen Egenutgivarna. Med facit i hand hade jag gjort ungefär samma sak idag. Fördelen är att du har koll på ditt arbete hela vägen vilket också kan vara en nackdel. Man blir lätt blind för sina egna misstag och man behöver sköta all marknadsföring för att nå ut.
Eftersom jag skriver om ett specifikt område är det nog lättare för mig att nå ut via andra kanaler, t.ex kommissionsförsäljning direkt i lokala butiker än för den som t.ex skriver romaner eller poesi.
Nu efter att ha gett ut den tredje boken om området tycker jag att jag borde ha gjort de flesta misstagen men man lär sig alltid nya saker.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Gör det! Skriv! Jag skulle nog säga att det här med att ge ut en bok inte är så svårt som man inbillar sig men att svårigheterna är på ett annat plan. Framförallt tar det mycket längre tid än du tror. Ibland finns inte inspirationen där, ibland är kanske ett omtag av hela boken att föredra. Låt det ta den tid det tar och lova inte alla du känner och inte känner att boken ska vara klar en viss tidpunkt.
Dela in bokskrivandet i tre delar:
1) Skriv din text. Skriv om, ändra, låt någon ha synpunkter, ge upp, börja om igen och så vidare. Till slut är boken klar och ska ’bara’ sättas och tryckas. Nu har du gjort en tredjedel.
2) Sättning av boken. Korrekturläsning, ändra bilder, ta bort bilder, fixa nya bilder. Har du som jag mängder av bilder som är tagna på privat mark går det åtskillig tid till att få godkännande för tryck.
Vem äger marken och hur får jag tag på personen? Många liksom jag svarar inte på okända nummer som ringer. Har du äldre bilder? Får de publiceras?
Ta hjälp av någon redaktör. En redaktör är ett ’måste’ men behöver inte vara en tjänst du köper. Det kan även vara en vän eller sambo men här finns det stora fallgropar. Din redaktör kommer och ska ifrågasätta allt. Dina olater som du har när du skriver. Dina ord som du upprepar, dina logiska luckor, syftningsfel osv. Noterade du att jag hade tre meningar i rad som började med Din, Dina, Dina ? Kort sagt ’kill your darlings’.
Men så en dag, efter provtryck och otaliga mail och en nästan febrig väntan så har du din bok i handen + ett antal kartonger som ska förvaras och kanske distribueras.
Gott så, nu har du gjort två tredjedelar.
3) Den tredje delen som man inte tänker på är ju att marknadsföra boken och sköta distribution. Det här tar tid. För mig i Sverige som har skrivit en bok som till största delen handlar om den norska sidan är ju fraktkostnaden hopplös. Nu finns ju boken i Bokbasen men jag sköter distributionen själv. Kanske finns det någon kommissionslösning som jag inte har hittat än? För mig blir FS eller SD för dyrt. Dessutom ska ju böckerna fraktas till Osloområdet.
Jag är ofta med på marknadsdagar i Sälen- och Trysilområdet och säljer böcker, håller något föredrag och knyter kontakter. Ibland håller jag föredrag och visar bilder. Syns man inte så finns man inte. Bjud på din kunskap. Var hjälpsam i lokala Facebook-grupper osv.
Lokala reklamblad funkar rätt bra att ha lite reklam i. Inte så dyrt men läses av många. Traditionell reklam kostar mycket och ger… ingenting. Reklam på Facebook osv då? Några få har gått plus men för de flesta kostar det mer än smakar.
Det här tar som sagt tid, mer än man tror samtidigt som det är kul.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Javisst. Jag hade tänkt att göra en del två av Bilder från Ljøradalføret för det finns minst 1500 platser i dalföret som jag inte har besökt än + ett antal hundra på den svenska sidan. Men pandemin har ju ställt till det vilket även delvis har påverkat distributionen av böcker till Norge. Så de planerna får vänta tills vi kan passera gränsen igen.
Istället kommer jag att göra en ny version av min första bok som har varit slutsåld i ett par år men som är efterfrågad av många.
Saker förändras. Broar försvinner, en flygplats byggs mitt i allt, information blir inaktuell. Jag ska gå igenom hela boken och skriva om den samt ta en del nya och bättre bilder. Nya kartor blir det också.
Tanken är att den ska bli klar under hösten 2021. Samtidigt så tar det längre tid än man tror så den blir klar när den blir klar…
Har du noen forfatterforbilder?
Absolut! Det finns många… Charles Bukowski, Mikael Niemi, Andrew Vachss och Arto Paasilinna bland många. Av norska författare läser jag gärna Karsten Alnaes, Haakon Garaasen, Halvor Floden och Jon Vegard Lunde.
En salig blandning av drastiska och mustiga berättelser eller historiska skildringar och levnadsöden. Kort sagt; böcker som ger något och som man gärna återvänder till.
Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise
Av Arne Reidar Pettersen
Utgitt på Kolofon forlag i 2020
I mørket tenker jeg på forfattere jeg har lest gjennom årene, og som har skrevet urolig og lidenskapelig om ødeleggelsen av natur og utryddelse av dyr – men hva har det medført? Veldig lite. Verden fortsetter uanfektet, akselererer appetitten.
Pettersen, side 71
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp tar leseren med på en 311 dagers sykkelreise mellom verdens sørligste by og frem til Norges nordligste, i alt 23642 kilometer. På reisen får leseren lære om landenes historie, deres politikk og levekår, litteraturhistorie og andre individer. Økologien står også alltid sentralt gjennom reisen. Verkets største kunst, er hvordan det kombinerer det historiske og filosofiske med den ytre handlingen.
Hvert «kapittel» (altså dag) er alltid forholdsvis kort, noe som gjør at man aldri drukner i all informasjonen. Samtidig må det også sies at hvis du velger å lese store deler av boken i ett strekk, vil en del informasjon fort gå litt over hodet på deg, da det kan bli mye på en gang. (Mulig dette også bare er en personlig mening, der det kun er jeg som sliter med å huske mye opplysninger som blir gitt på en gang). Jeg anbefaler uansett at du velger å bruke tid på å lese boken, da det er mye interessant som blir nevnt som er verdt å få med seg.
Det historiske og samfunnsmessige som blir fortalt har ofte voldsomme sprik, noe som gjør det vanskelig å treffe leserens interesse på hver side. Jeg var nok mer interessert i å høre om litteraturhistorien enn om politikken i landene som ble syklet gjennom. Likevel mistet jeg aldri interessen, om det kom opp partier som var mindre interessante. Jeg tror nok grunnen til dette ikke var fordi kapitlene var korte, men heller fordi språket alltid fløt. Det var virkelig vakkert å lese språket i seg selv, hvordan det diskuterer saklig, men samtidig fletter inn et bildespråk som heller nærmer seg poesien enn sakprosa. Se for eksempel på det her:
Jeg dypper mitt hode i elven, lukter på lav, mose og gress, legger hånden på den ruglete stammen til en diger gran, hører elvens vann og bølgene fra havet. Jeg står barbeint i det våte jordsmonnet, klar av meg og legger meg ned i gresset. Min kropp er en vekst, den ligger her og gror, av jorden. Regnet er en pytt i min navle, renner nedover mitt bryst og mine lår.
Pettersen, side 339
Landene Arne og Cosima sykler gjennom i løpet av boken er Argentina, Chile, Bolivia, Peru, Nord-Amerika (USA og Canada), Island og til slutt Norge. Det er ikke annet enn en imponerende reise. Det var alltid en liten skuffelse da jeg innså at det var skrevet svært lite om enkelte av byene jeg gledet meg til å lese om, men samtidig er det fult forståelig at ikke hver by og bygd kan utredes like mye om, da boken allerede er en blekke på 679 sider.
Denne boken fascinerte meg virkelig. Jeg plukker sjeldent opp en sakprosabok, men har aldri lest noe lignende dette. Allerede fra første side kan man se hvilket stort arbeid som ligger i sidene mellom fingrene dine, og jo lenger ut i boken du kommer, jo mer tenker du på hvilket enormt og imponerende prosjekt dette er. Boken burde få all oppmerksomhet den kan få.
Det er mye mer jeg kunne nevnt, som menneskene paret møter langs sykkelveien, og deres korte historie som viser at dette ikke bare er en historie om verden, men også om enkeltindividet. Eller jeg kunne nevnt bokens hovedpersoner: Arne og Cosima, og hvordan leseren får bli med på deres vei mot ekteskapet, deres krangler og uenigheter, men aller fremst: kjærligheten i forholdet. Det er så mye verket tar opp, og jeg vil gjerne nevne alt og alle. Men jeg lar det stå med dette, og anbefaler deg å plukke opp boken selv. For dette er en historie det er verdt å få med seg.
På en 23642 kilometer lang reise, fra Ushuaia i Argentina til Nordkapp i Norge, sykler Cosima og Arne mellom verdens ender. I møte med naturen, får leseren også lære om landenes historie, og filosoferinger over verden generelt. Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise tar leseren med på en lærerik reise gjennom verden: fra litteraturen til politikken.
Fortell litt om deg selv.
Jeg kom til jorden i 1964, i landsbyen Hølen. Jeg levde en urolig og bråkete ungdomstid, fullførte videregående skole, og begynte på befalsskolen på Heistadmoen høsten 1983. Etter ni måneder forstod jeg at jeg hverken ville eller kunne gjøre karriere i forsvaret. Jeg salet isteden opp en sykkel (etter å ha lest Jack Kerouacs On the Road), og syklet ned til Roma – og hjem igjen. Og da var det gjort; jeg ville være på veien, ville leve et fritt og poetisk liv i det overraskende eventyret som verden er. Jeg jobbet i perioder som forskalingssnekker, tjente mine penger, og syklet gang etter gang ut på det mangslungne veinettet som utgjør verdens infrastruktur, og som tar den reisende med i alle himmelretninger. Det har jeg fortsatt med, frem til i dag. Det har blitt mange netter i telt gjennom årene, og mine slitne sykler har båret meg flere hundre tusen kilometer, gjennom ørkener og over de høye fjell.
Hjemme leser jeg, og skriver (jeg debuterte med en diktsamling på Cappelen forlag i 1998), hogger min ved, steller to digre kjøkkenhager og tar en tur ut med båten for å fiske litt mat. (Det lille gårdsbruket vi har ligger i skogen ved bredden av Vansjø, 18 kilometer øst for Moss). Jeg har i perioder også klart å sitte stille på UIO; jeg har studert i fem år, fagene er teologi, religionshistorie, norsk og nordisk språk og litteratur og idéhistorie. Utover å være en lidenskapelig bokleser, er jeg også en lidenskapelig og bekymret naturverner. Syklingen har videre medført at jeg er svært engasjert i den verden mine medmennesker og medskapninger og jeg lever i.
Si litt om boken din.
Boken er lang. Og den er tung, i vekt. Den har flere narrative tråder; det er den geografiske, den personlige og mellommenneskelige, den litterære og den historiske, og den økologiske og politiske. Utfordringen var å flette disse trådene sammen på en leservennlig og god måte, få til en flyt, en god dynamikk. Reisen og boken starter i verdens sørligste by, Ushuaia, og ender på Nordkapp. Mellom disse to verdens blåsende og kjølige ytterpunkter sykler vi 23642 kilometer, punkterer 52 ganger, krangler, ler, fryser og svetter, og møter mennesker av alle slag. Boken tar opp i seg den verden vi sykler igjennom, den er intimt tilstede i den. Som reisende er vi utlevert til den verden og den naturen vi sykler i, og til hverandre; dette var første gang jeg syklet i lag med et menneske, altså Cosima, min forlovede, som nå er min kone. Hun har diabetes, noe som ble utfordrende på denne reisen, både for henne og for meg. Boken går inn i denne kranglevorne dynamikken, den snor og slynger seg i lag med litterære og historiske skikkelser, lytter til historiene vi fortelles ved kafébord, stanses av vind som blåser oss ut av veien, drypper av svette gjennom ørkener, trår for livet for å unnslippe knurrende kjøtere, har pusteproblemer over de høyeste fjellpassene, er ekstatisk i møte med verdens skjønnhet – og forteller om en forfatter og syklist som har sykkelveskene fulle av bøker, som er nær ved å lese seg i hjel, som er sint og full av sorg over menneskets ødeleggelse av verdens naturområder og den nådeløse utryddelsen av dyr og fugler og insekter, og som mang en morgen sliter med en lei bakrus etter netter med øl og vin.
Arne R. Pettersen
Bor i Våler i Østfold. Født og oppvokst i Hølen.
Aktuell med: «Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise. «
Tidligere utgivelser: «Kjøttøyeblikket», dikt, Cappelen forlag, 1998.
Verdens ender forteller om en stor reise mellom nettopp «verdens ender». Fortell litt om skriveprosessen.
Boken var planlagt før reisen. Jeg skrev ut flere notatbøker underveis – og trodde at jeg med litt enkel redigering kunne skrive reiseskildringen ut fra mine notater. Jeg tok feil. Det viste seg å bli et kolossalt arbeide. De tre første utkastene, som var betydelig lengre enn den nåværende bokens lengde, holdt ikke mål. Jeg begynte på nytt. Jeg strøk og kortet ned, rettet og rettet. Jeg prøvde å finne et språk som kunne bære boken. Og etter, alt i alt, om lag sju års jobbing, bare avbrutt av en sykkeltur fra Armenia og hjem i 2016 (med vår da 11 måneder gamle sønn William Waldo i en sykkelhenger), satte jeg punktum.
Fortell litt om årsaken til valg av land og byer dere besøkte.
Valg av land og byer handlet mye om hvilke landskaper eller naturtyper vi ville sykle gjennom. Undertegnede er forelsket i fjell og ørkener og høysletter, og dermed gikk ruten så ofte som mulig gjennom slike landskap. Min medreisende, som også fikk komme med både forslag og innvendinger, var heldigvis som regel enig i mine valg.
Gjennom Verdens ender får ikke bare leseren bli med på en reise gjennom verden på sykkel, de får også bli med på en reise gjennom verdenshistorien. Fortell litt om valget av det historiske i boken.
Valget av det historiske ble, kort fortalt, tatt ut fra mine egne historiske interesser, og ut ifra hva som var «naturlig» å ha med i boken. I Sør-Amerika så er for eksempel revolusjonshelten Simón Bolívar en skikkelse det er vanskelig å komme utenom. Han var en mann som satte et helt kontinent i bevegelse. Indianerkrigene, både i Sør- og Nord-Amerika er også for meg «naturlig» å ha med, blant annet fordi denne historien forteller om en ekstrem brutalitet og urett, samtidig som det også er rett, mener jeg, å problematisere det hvite blikket som ofte romantiserer urinnvånerne. Når det er sagt; det er en uendelig historisk kilde å øse av, og det er så mye fascinerende og interessant, men man må foreta en utvelgelse, med hard hånd, for å ikke drukne i kilden.
Men nå gjør jeg enda en gang det Thoreau ble beskyldt for; jeg springer ut i filosofiske sprang. Noe som ikke er rart, for det å sykle gjennom verden er ensbetydende med at denne verden går inn på meg, den angår meg på alle nivåer. Og denne intime forbindelsen pålegger meg et ekstremt språklig ansvar, et ansvar jeg gang på gang erkjenner at jeg ikke evner å forvalte.
Pettersen, side 351
Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?
Boken var planlagt å bli utgitt på forlaget HOF i Moss, og hadde forfatter og kritiker Jonny Halberg som utslitt og underbetalt redaktør. Han måtte dessverre kaste inn håndkleet mot slutten av prosessen, grunnet eget trøblete bokprosjekt og personlige hendelser. Dermed ble det ingen utgivelse der, og redaktøren i et av de store forlagene, som uttrykte at han var imponert over boken og bokprosjektet, gav meg beskjed om at en bok av et slikt omfang, av en ukjent forfatter, var en økonomisk ruin. Så der satt jeg, etter år med arbeide – og endte med å selv betale, via min kones store lommebok, for utgivelsen på selvpubliseringsforlaget Kolofon. Det var en nedtur for en ambisiøs forfatter, men boken ble da i det minste trykt, den har materialisert seg, og det er i seg selv en triumf.
Har du noen litterære forbilder?
Om jeg har litterære forbilder? Det er et verdenshav av gode forfattere, både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa. Av forfattere kan jeg nevne Hamsun og Ibsen og Shakespeare, Anton Tsjekhov, Dag Solstad, Olav Duun og Tarjei Vesaas, Joseph Conrad, Herman Melville og Kafka og Michel Houellebecq, og dikterne Stein Mehren og Tor Ulven, Georg Trakl og Friedrich Hölderlin osv. Jeg har videre stort utbytte av å lese filosofer som Simone Weil, Nietzsche og Giorgio Agamben. Og jeg vil nevne to sjeldenheter, sjeldne fordi det er så skremmende få journalister som evner å skrive kritisk, undersøkende journalistikk. De to jeg tenker på er den amerikanske journalisten Seymour Hersh og den britiske journalisten Robert Fisk (som dessverre døde i oktober i fjor). Dette er journalister som med mot og anstendighet har skrevet viktig, godt og sant om blant annet de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak og Syria. De to uttrykker, eller utrykte, det som i dag, i sensurens og tankepolitiets tid, er i ferd med å avgå ved døden; en fri bruk av intellektet og ordet.
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise kan bestilles hos alle bokhandlere og nettbokhandlere.
Amina stoppet opp og tok et par raske knebøy, før hun fortsatte å gå mot gymsalen med høye kneløft. – Er det fordi roboten filmer oss? hvisket Emma til Tomas. – Nei, lo Tomas og Muhammad og så oppgitt på hverandre.
Aasen, side 13
Historien er lagt til en alternativ fremtid, hvor en gal president har kuppet landet med jernhånd, #fitspiration og treningsregime. Boken er kritikk mot sosiale medier og denne generasjonens utfordringer med retusjerte modellbilder, uendelige artikler om forskjellige dietter og livsstiler. Det er en dystopisk ungdomsroman.
Det virker som om de fleste innbyggerne har slått seg til ro med sunn mat og en sunn livsstil. Emma blir tatt for å drikke alkohol, og blir derfor sendt til en institusjon for uskikkelige tenåringer. Hun bestemmer seg for at hun skal ut, koste hva det koste vil. Men når hun endelig har muligheten, hva vil hun velge? Friheten eller kjærligheten?
Aasen har laget et karaktergalleri, med flere tydelige personligheter, som Emma, presidenten, Dronningen på institusjonen og venninnene hennes. Ungdommene får det ene sjelsettende valget etter det andre, og må finne ut hvilke verdier de har, på kort tid. Det er en historie hva man gjør for de man er glad i, og hvor langt man er villig til å sette seg selv først.
Boken er lettlest, og til tross for mye informasjon om det nye samfunnet, er det lett å henge med, da Aasen bruker mye fra vårt samfunn, og gjør det mer ekstremt. Språket er tydelig og tilpasset ungdommer.
Forholdet til Emma og Jacob er engasjerende. Leseren blir fort dratt inn i følelsene deres og dynamikken mellom dem. Forholdet hennes til Peter er derimot mer vanskelig å forstå seg på. Det er lite snakket om, og det virker som om Emmas følelser gikk fra å føle at de var sjelevenner til å ikke ha noen følelser for ham i det hele tatt, uten at det blir forklart hvorfor eller hvordan.
Det er flere ganske dramatiske hendelser som skjer inne på instituttet, som godt kunne vært skrevet mer om, slik at leseren får føle hennes følelser og får vært mer med, og at det ikke blir hastet videre til neste tema.
Boken er alt i alt spennende og godt skrevet. Det er en viktig side av debatten rundt selvbildet og selvfølelsen til ungdommer.
