Det tok meg lang tid å lese ut denne boken. Jeg tror at de fleste hadde gitt opp for lengst, men selv om jeg ikke likte boken, så var jeg dreven av en trang! Trang til å vite hva som skjer, trang til å ha lest den, så at jeg ikke føler at jeg gått glipp av et stykke litteraturhistorie, men mest en trang til å skjønne hva dette er for noe! Fordi dette er virkelig ikke en vanlig roman.
Boken er delt opp i to deler. I den første delen kaster seg fortellingen enn hit enn dit, på en måte som minner om kaotisk poesi; som om fortellingen ikke skulle ha noen rød tråd. Et eksempel er når Jelinek på noen få sider skifter fra å fortelle om når hovedpersonen, Erika K, møter en elev som ser på et bilde av en naken kvinne i en kinolokale, til å nevne hvordan tiss samler seg som i en liten gul kopp i snø, så kjapt over til å snakke om en seirer i et skiløp, til å beskrive en isdanser i et kunstløp, for å sen beskrive denne eleven ved et undervisningstilfelle av Bach, og så til sist tilbake til kinoen.
Resultatet er at jeg følte at boken var uleselig. Vanligvis når en forfatter skifter fokus fra en historie til en annen så pleier han eller hun å sette opp en liten ramme i tid og rom som skal hjelpe leseren å forstå hvor og når fortellingen tar plass. Jeliken gjør ikke dette, men stapler observasjon på observasjon, uten å gi nevnte ramme, som resulterer i at man ikke skjønner hva som er ’nå’ og hva som er en hukommelse eller en tanke. Om det fins en rød tråd i denne fortellingen så drukner den i dette sammensurium. Jeg oppfatter for eksempel ikke hva den nevnte episoden med kunstløpet er for noe. Er det en tanke som Erika K har, husker hun å ha sett et kunstløp eller er det noe som hun ser på der og da, enten i livet eller på fjernsynet, eller er det bare noen rar liknelse som Jelinek tar og kaster inn og som ikke har noe med Erika K og hennes historie å gjøre? Skrivemåten skaper derfor en følelse av kaos og hysteri. Men kanskje er det just det Jelinek ønsker å fremkalle hos leseren, å årsake samme forvirrede, frustrerte følelse av maktesløshet i leseren som Erika K føler? På samme måte som Erika K kjemper for å få kontroll over sitt liv, på samme måte kjemper jeg for å få noen kontroll over min lesing og på å forsøke lage mening og struktur i fortellingen.
Om det er formen som gjør at jeg ikke liker Pionolärarinnan i den første delen så er det innholdet, selve fortellingen, som gjør at jeg ikke liker den andre. For denne fortellingen har en rød tråd, og det er i andre delen som den egentlige historien kommer frem. Pionolärarinnan handler om en frustrert og fortrykt middelalder pianolærerinne, Erika K, som lever sammen med sin mor i Österrike, og hennes relasjon til en av sine elever. Fortellingen blir bare mer og mer vrien og stundom tviler jeg på at Jelinek kan ha vært seriøs ved forfattendet av denne boken; det føles mer som en syk farse og som om Jelinek sittet og kost seg og skrattet når hun skrev boken, mer enn at hun følte at hun hadde noe viktig og interessant at fortelle.
Når Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur avgikk Knut Ahnlund, en av medlemmene i Svenska Akademien, i protest ettersom han fant Pionolärarinnan være pornografisk og beskrev den som en tekstmasse som syntes skyflet sammen uten spor av kunstnerisk strukturering. Jeg føler meg enig i det.
Internett er informasjonen som strømmer gjennom kabler. Disse kablene går ikke direkte fra min datamaskin som jeg skriver en e-post på, til din datamaskin som du leser e-post på. En kabel går sammen med andre kabler, og de kobles gjerne sammen (og rutes om) i knutepunkt. En type knutepunkt er et datasenter
Enes, 105
Foto: Maja Enes
Hvis du, som meg, bruker internett hver dag, men egentlig er usikker på hva som skjer hver gang du åpner nettleseren, er dette en perfekt bok for deg. Tenk at et så viktig tema, som så og si alle benytter seg av hver dag, er såpass lite allmenn kunnskap! Forfatteren skriver selv at hun så en mangel på enkel informasjon til temaet: hva er egentlig internett? Etter å ha lest denne boken, må jeg si at jeg er glad for at hun så mangelen. Jeg var ikke klar over at dette var noe jeg burde lære meg, men nå, etter å ha lest meg opp på Enes sine flotte forklaringer, tenker jeg «Hvorfor lærer ikke alle om dette?»
Enes har skrevet en bok om Internett, som er ryddig og lærerik. Hun bruker artige illustrasjoner som får frem lærdommen i kapitlene på en enkel og morsom måte. Jeg har fordypning i medievitenskap på bacheloren min, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne mens jeg lærte om digitale medier, da dette er en fin innføring i emnet.
Det er en oversiktlig og lettlest bok, med et drivende godt språk. Enes går dypt inn i alle delene av «Internett», og snakker til leseren på en pedagogisk og god måte som gjør at leseren lettere kan følge med. Om det er noe i temaet hun ikke har snakket om, men som kan være relevant, skriver hun en oppsummering av dette slik at leseren kan slå opp emnene om de ønsker å vite mer av dette. Om det er noe spesifikt man lurer på, er kapitlene delt opp med tydelige forventninger og mål for leseren. Jeg anbefaler boken til alle som er nysgjerrig på hvordan «Internett» fungerer, og ikke aner hvor de skal begynne.
Enes har funnet formelen på noe som trengs i litteraturens verden. Med denne boken blir du mer rustet til å bruke alle funksjonene innenfor internettes verden, samt å finne potensialet du ikke visste fantes.
Internett Internett Internett kan bestilles gjennom Mudskipper Publishing. Den kan også skaffes som e-bok på ebok.no.
Har du noen gang lurt på hvordan internett fungerer? Med Internett Internett Internett gir Maja Enes en lettfattelig og grunnleggende innføring i et vanskelig tema – nemlig Internett! Boka er utgitt som indie gjennom Enes’ eget forlag, Mudskipper Publishing.
Hvem er du?
Mitt navn er Maja Enes. Jeg er frilanser, tobarnsmor, gründerkone og har en katt. Jeg fyller 40 om et år, vokste opp på Sørlandskysten, studerte i Trondheim, flyttet hit og dit før jeg slo meg ned i Oslo. Jeg lurer forøvrig alltid på hva jeg egentlig skal gjøre når jeg blir stor.
Fortell litt om boka di, Internett Internett Internett.
Internett Internett Internett er en bok hvor jeg prøver å ufarliggjøre Internettinfrastruktur og teknologi, slik at flere – aller helst flest mulig – skal ha lav terskel for å lære mer om hvordan dette verktøyet fungerer. Det er en kort bok, med korte kapitler, inndelt i tydelige temaer. Håpet var at boken skulle kunne bli brukt til å lese ett og ett kapittel «innimellom» når man har tid, pluss å ikke ha med for mye informasjon per tema slik at det ikke blir overveldende for leseren. Det er en grunnleggende innføringsbok i et komplisert tema, og jeg ønsker at den skal være en døråpner – ikke en fullstendig opplæring.
Vi er avhengige av teknologi – ikke fordi vi sjekker sosiale medier og liker katte-memes – men banken vår, helsen vår, forbruket vårt, kommunikasjonen vår, nødnettet, til og med radioen – alt går over Internett. Likevel er det få som kan beskrive hvordan Internett egentlig fungerer. Nettopp fordi verden har utviklet seg slik at vi er omsvøpt og oppslukt av teknologien, er det et demokratisk problem at kjennskapen til hvordan dette fungerer ikke er allmennkunnskap. Mange av oss romsterer i blinde, og stoler blindt på tjenestene vi konsumerer. For å kunne ta informerte valg om hva vi ønsker og ikke ønsker, eller for å komme med nyttige løsningsforslag til hvordan man kan møte de mange helt reelle utfordringene et globalt nettverk bringer med seg – må vi ha en slags minimumskunnskap om temaet. Jeg prøver å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig, slik at terskelen for å lære ikke skal være så høy.
Du har en mastergrad i utviklingspsykologi. Har utdanningen din hatt innvirkning på hvordan du populariserer og tilgjengeliggjør kunnskap om Internett? Hvordan benytter du deg av kompetansen din?
Et læringsprinsipp som jeg ble veldig betatt av handler om «Zone of Proximal development» (Vygotsky) – prinsippet om at de som kan litt har bedre forutsetning for å lære bort til de som kan ingenting, enn de som kan mye. De veldig kunnskapsrike kan ha problemer med å vite hva som er vanskelig å forstå med det temaet de er kunnskapsrike om. Dessuten er det, som jeg også ofte måtte frustrere meg gjennom, mye «ja, på den ene siden er det sånn, men på den andre siden…» for de som kan mye. Å bryte gjennom denne «fullstendige» kunnskapen, og trekke ut nok informasjon for å popularisere og gi en innføring er hvor jeg kommer inn. En gang ble jeg forespeilet at jeg burde fremstå som en ekspert på tema «Internett» i sosiale medier for å drive markedsføring. Det ble helt feil for meg. Jeg er samfunnsviter, og ikke teknolog. Det jeg gjør, er å formidle og popularisere – jeg er ikke ekspert på teknologi.
Du har selv illustrert boka.Hvordan bruker du tegningene til å formidle innholdet?
Det handler igjen mye om ufarliggjøring. En blond og tøysete tobarnsmor er ikke det man umiddelbart assosierer med teknologi og infrastruktur, så jeg har brukt mye tegninger av meg selv i illustrasjonene. Det hele handler om å vise at temaet, selv om det er komplisert og omfattende, ikke trenger å være utilgjengelig og «kun for en viss gruppe spesielt interesserte». Jeg bruker humor i illustrasjoner for å bryte opp stemningen i boka. Selv om jeg slår et slag for popularisering og ufarliggjøring er det fremdeles et tungt og komplisert tema jeg skriver om. Hadde det vært enkelt å forstå, hadde jeg ikke trengt å dedikere så mye av tiden min til å forsøke å få Internett, infrastruktur og administrasjon til å bli forståelig.
«[…]kræsj hører ikke bare fortiden til – noen ganger blir kapasiteten sprengt fordi mange vil inn på en nettside samtidig. Nyere eksempel er Billettservice når nyeste popikon slipper konsertbilletter, og Altinn når skattemeldingen kommer. Når kablene blir fylt opp av forespørsler fra folk som vil inn på samme nettstedsadresse blir det helt stopp. Dette er likt som i rushtrafikken på en vanlig vei.»
Enes, 20
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Jeg har alltid hatt glede av å skrive, men det var først da min far tipset meg om at søknadsfristen til Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforenings debutantstipend var to uker unna, at jeg vurderte å gjøre noe mer med denne gleden. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli sakprosaforfatter. Skrivebordsskuffen er fylt av langt mer luftige saker, som dikt og science fiction-utkast, men det er viktig å gripe de mulighetene livet kaster på en. Så da jeg fikk stipend basert på en ide jeg spant frem mellom tipset fra far og søknadsfristen til NFF, så var det bare å gjennomføre.
Hvorfor valgte du å gå indie?
I begynnelsen av prosjektet sendte jeg noen forespørsler til noen forlag, men fikk avslag. Fordi jeg jo hadde fått dette stipendet og følte jeg «måtte» fullføre, begynte jeg å se meg om etter andre muligheter. En annen jeg fikk stipend samtidig med (Sarah Roxana Herlofsen), hadde kommet mye lengre enn meg i prosessen og hadde opprettet eget forlag. Hun og jeg dro i 2017 på det første «Indieforfatterseminaret» arrangert av blant annet gründeren bak BoldBooks, Kristin Over-Rein. Etter å ha blitt kjent med indiemuligheten, ble jeg også mer oppmerksom rundt dette med rettigheter til eget verk.
For meg er det viktigste å nå frem med budskapet, ikke å «selge bøker», eller «bli anerkjent som forfatter». Dersom jeg ga ut på eget forlag, ville jeg ha mulighet til å bruke, omskrive og distribuere eget verk så mye jeg ønsket. Dersom jeg ga ut på etablert forlag, vil jeg måtte forholde meg til forlagets regler og begrense gjenbruk av eget verk. Om jeg nå skal bruke så mye tid på å lære, filtrere, kvalitetssikre og formulere, så ville det være et tap for den kunnskapen om jeg måtte begrense omfanget jeg brukte den i.
Jeg ønsker å kunne gi boka mi til hvem som helst, jeg ønsker å kunne publisere store deler hvor jeg enn finner naturlig, og jeg ønsker å kunne endre og utvikle teksten etter behov for senere tilpasninger (skoleforedrag, bloggartikler, lærebøker, triviaspørsmål, tegnefilm – alt mulig). Jeg ønsker friheten til uendelige muligheter. Skal jeg klare å nå målet mitt, som er en økt kompetanse, må jeg ha alle muligheter åpne slik at jeg kan gripe muligheter uten å måtte be om lov og forhandle vilkår for mitt eget verk. Ellers når jeg aldri lengre enn til de 50 som er interessert i tema fra før.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Kvalitetssikring. Og det koster penger. Jeg har vært dyktig til å søke – og få innvilget – støtte til dette prosjektet. Alle, kanskje særlig de som skriver skjønnlitterært, har ikke den samme muligheten. Det er mange om beinet og det er beinhard konkurranse. Selv om pengene fra eget salg går direkte til en selv, er det mange kostnader for å drive selv. I prosessen jeg har vært i, har jeg nok fått mer respekt og forståelse for hva et forlag tilbyr (gitt at det er et godt forlag). Redaksjonelle tjenester er virkelig ikke noe å spare penger på. Jeg har savnet noen å arbeide tettere med i prosessen. En som «spiller på mitt lag», men som samtidig ikke er tjent med å være «venn». Jeg har venner jeg spør om støtte når jeg trenger litt motivasjonsboost, men for å kvalitetssikre må man ha noen som tør å ta frem kniven. Man når ikke potensialet i prosjektet sitt om man ikke blir sablet ned noen ganger. Det må man tåle, og det må man prioritere, selv om det koster penger. Så tipset er vel «bli sablet ned, og ikke prøv å spar penger på denne sablingen».
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Jeg liker å prøve alt. Jeg har hatt en prosess gående med en illustratør for å lage en avtale om en illustrert barnebok jeg ikke har strek til selv. Men å være både forfatter og forlag i en forhandlingsposisjon er vanskelig, så det spørs om dette prosjektet blir ferdig før et roman/nær fremtids-prosjekt jeg også holder på med, ser dagens lys (sannsynligvis i løpet av 2022). Jeg vurderer stadig nye prosjekter – ideer har aldri vært problemet mitt, men akkurat nå under korona har det vært mer fokus på å rett og slett tjene penger.
Har du noen litterære forbilder?
I faglitteraturen må jeg trekke frem Thomas Hylland Eriksen. Jeg studerte et par fag sosialantropologi i hine hårde dager, og ble vitne til hva jeg opplevde som en bisarr konflikt mellom ham og andre i fagkretsen som mente at Thomas Hylland-Eriksen ødela faget ved å popularisere det. Helt uvirkelig for meg at noen som gjør en så god jobb i å formidle et fagfelt skal få kritikk for at han er flink til å spre kunnskap om fagfeltet ut over egne kretser. For meg personlig har det vært helt essensielt at folk som han finnes; folk som ønsker å formidle fag og ikke bare høste respekt i egne, indre kretser.
Internett Internett Internett kan bestilles gjennom Mudskipper Publishing. Den kan også skaffes som e-bok på ebok.no.
«Om du ikke allerede er død, kommer du i alle fall til å dø nå,» hvisket mannen før han tok ut en liten korde med en hanskekledd hånd og stakk målet sitt rett under hjertet.
Vederhus, 81
I Lima våkner Kurt Hammer opp til en ny hverdag. Det som egentlig skulle være en flukt fra hans problemer, viser seg å bli et farlig søk etter et mord han blir vitne til. Hjemme i Norge er Frank Hansen travelt opptatt med journalistarbeidet, da en tragedie inntreffer. Forhold vikles sammen, og snart er ikke lenger etterforskningen et uskyldig arbeid. Det er en kamp for å overleve.
I ekte Agatha Christie stil, har Vederhus skrevet en kriminalroman med høyt tempo, innviklede relasjoner og masse spenning. De avgjørende avhørene, som vi kjenner så godt igjen fra Poirot, står høyt for romanens driv, og er også blant de sterkeste trekkene boken har å by på. Ingen blir holdt vekk, her kan alle være like mye skyldig. Til tross for noen antagelser av hvem som var morderen, var jeg aldri helt sikker før siste avsløring ble satt.
I løpet av romanens 200 sider, blir en rekke karakterer presentert, både gjennom avhør og fortellerperspektiv. Hver av dem har komplekst formede bakgrunnshistorier, som virker inn på historiens utfall. Den korte lengden på boken gjør at ingen unødvendig kimsing er inkludert. «Mord i Lima» blir derfor en «fast-read», full av action og uforutsigbarhet, som enkelt kan leses i ett strekk.
I tider som dette, er det alltid deilig å drømme seg bort til fjerne land vi er stengt fra å besøke med det første. Dette er derfor en perfekt mulighet til å «reise» til Peru. Ta på detektivbrillene, og sett deg ut i den deilige vintersolen med denne boken, for å forsvinne inn i mord og gåter i Lima.
«Mord i Lima» kan bestilles i alle bokhandlere i Norge. Den kan også kjøpes på norsk på e-bok.no eller på engelsk gjennom amazon.
I 2016 debuterte journalist og forfatter Mats Vederhus med krimromanen «Trøbbel i Trondheim». I 2019 var han aktuell med oppfølgeren, «Mord i Lima». Denne gangen er Kurt Hammer i Peru for å unnslippe sine egne demoner og få bukt med alkoholismen – i stedet blir han stilt ovenfor den vanskeligste saken i sin karriere. Begge bøkene er utgitt som indie gjennom hybridforlaget Next Chapter.
Hvem er du?
Jeg er journalist, student og forfatter. Akkurat nå tar jeg en mastergrad i russisk og skriver på en ny bok.
Fortell litt om boka di, «Mord i Lima».
Boken ble til da jeg dro til Peru sommeren 2016. Den tok altfor lang tid å skrive, mye på grunn av studier og fordi jeg er dårlig til å planlegge.
Er det en spesiell grunn til at handlingen er satt til akkurat Peru?
Fordi jeg var der, og ble inspirert da jeg kom til Huaca Pucllava, et utgravingsprosjekt og museum i Miraflores. Jeg følte meg som Agatha Christie, som også la en del av sine krimromaner til utlandet. På hennes tid var det riktignok bare overklassen og øvre middelklasse som hadde råd til å reise til utlandet. Allikevel følte jeg meg privilegert, da jeg aldri hadde vært så langt borte hjemmefra før.
Du utga en krimroman i 2015 også, «Trøbbel i Trondheim». Hva er det med krimsjangeren du liker?
Jeg har vært glad i krimsjangeren siden jeg var liten. Bestefaren min så alltid krim på TV, så det var noe vi ungene ble raskt opplært til. Da jeg begynte å lese romaner var det da også naturlig at jeg ble tiltrukket av krimromaner.
Hva, eller hvem, var inspirasjonen bak karakteren Kurt Hammer?
Alkoholismen kommer fra meg selv. Jeg har aldri vært alkoholiker, men jeg hadde en livsstil når jeg bodde i Trondheim som gjorde at jeg veldig lett kunne ha endt opp som det. Dessuten har pappa jobbet med alkoholikere og andre misbrukere hele livet, så jeg har mye annenhånds erfaring med det. Journalisten Kurt Hammer kommer også fra meg selv – jeg lette etter et utypisk yrke for en detektiv, og fant det i det åpenbare faktum at jeg selv hadde studert journalistikk. Kurts utseende kommer åpenbart fra Jeff Bridges – jeg angrer litt på at jeg gjorde det så åpenbart i min beskrivelse, men det var noe jeg begynte med i den første boken så jeg fant ut at jeg like godt kunne fortsette. Personligheten hans var noe som utviklet seg litt etter hvert – han har en kynisme – spesielt i den første boken – som kommer fra meg selv, men han kan også være en optimist med stor selvtillit, som nok er kvaliteter jeg skulle ønske jeg hadde mer av.
Biler som Rolls Royce Phantom, Porsche Panamera 4, og Aston Martin DB9 okkuperte alle parkeringsplassene langs den smale gaten. […] De var tilsynelatende minst like nysgjerrige som journalistene fra redaksjoner over hele verden som hadde møtt opp og nå gjorde seg klar til å overfalle den nyankomne bilen.
Vederhus, 8
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Her må jeg gi klisjésvar: jeg har alltid vært forfatter. Jeg begynte å skrive fortellinger på barneskolen, og fortsatte med noveller på ungdoms- og videregående skole. Så ble det pause i noen år før jeg fant tilbake til skrivingen på universitetet.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Det var ikke et valg jeg tok, det var mer en dyd av nødvendighet. Begge bøkene mine ble avvist av samtlige (eller der omkring) forlag i Norge, men ble til slutt plukket opp av Next Chapter. Jeg er altså teknisk sett bare indie i Norge, selv om Next Chapter ikke nødvendigvis er et veldig stort eller kjent forlag. Ironisk nok er det i Norge jeg har tjent mest penger på boksalg.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Du må virkelig ville få utgitt boken din! Det er mange, har jeg hørt, som ikke klarer å i det hele tatt fullføre manuset sitt, så om du har klart det, gratulerer! Men om manuset ditt ikke blir antatt må (les: bør) du bruke penger på redaktør selv. Jeg ville brukt tid på å finne noen gode engelskspråklige redaktør(er) hvis du har muligheten til å oversette manuset ditt selv, slik jeg gjorde. Grunnen til at jeg ikke anbefaler nordmenn – i alle fall om dette er din første gang – er på grunn av nordmenns høye timepris. Det høres kanskje brutalt ut, men med mindre du kan forhåndsselge boken din til en pris og i et antall som tilsier at du har råd til å benytte deg av nordmenn, vil du sannsynligvis tape penger. Hvis du er en ukjent forfatter, vil det også legge en begrensning på hvor mye du kan ta for boken din. Jeg har lest innleggene til drøssevis med indieforfattere som klager på at de taper store penger på en utgivelse. Mange av dem tror at hvis de betaler så mye som mulig for «profesjonelle» tjenester (ofte de samme folka som forlagene bruker, for eksempel på Bokarbeid eller Boldbooks) vil boken automatisk selge. Men de glemmer at den viktigste faktoren for å avgjøre om boken vil selge eller ikke er markedsføring. Omslagsdesign kan du enten lage selv eller finne til greie priser for eksempel på Fiverr. Det samme gjelder for ombrekking (noe jeg lærte meg å gjøre selv, i Adobe Indesign). Det er med andre ord mye jobb og mange avgjørelser som må tas før du kan utgi boken din hvis du bestemmer deg for å gå indie.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Ja, jeg holder på med en cyberpunk-roman satt i Moskva, og har et thriller-manus under planlegging. Jeg bestemte meg for at jeg for en gangs skyld ville planlegge et manus ordentlig før jeg begynte å skrive. Jeg har blitt plukket ut til å bo i St. Petersburg i seks måneder for å skrive det, noe jeg forhåpentligvis får gjort så fort Corona-helvetet er over.
Har du noen litterære forbilder?
Agatha Christie! Stieg Larsson og Dan Brown, samt Karl Ove Knausgård.
«Mord i Lima» kan bestilles i alle bokhandlere i Norge. Den kan også kjøpes på norsk på e-bok.no eller på engelsk gjennom amazon.
I 2017 debuterte Silje Regine Bråthen med fantasyromanen «Lysveven», og allerede året etter kom bok 2 «Stedfortrederen». Det gikk to nye år før den unge forfatteren var klar med sin tredje roman, men denne gangen var det ikke fantasy lenger. «Mye er dårlig, noe er fint» er en ungdomsroman om psykisk helse, vennskap, kjærlighet og generelt det å være ungdom i Norge i dag. Alle bøkene er utgitt indie gjennom Fanaticus forlag.
Dette er din tredje bok som indieforfatter. Hva er forskjellen ved denne utgivelsen fremfor de tidligere?
Denne boka er jo ikke fantasy, men jeg har fortsatt ungdom som målgruppe. Boka var mye lettere å jobbe med, ikke bare fordi jeg er kjent med prosessen, men fordi jeg ikke trengte å bygge rammeverket for hvilke regler som gjelder i det universet. Ikke at det var en enkel prosess, bare vanskelig på andre områder. Den var mer «emosjonelt» utmattende å skrive.
Silje Regine Bråthen
Bor i Oslo, men egentlig fra Mjøndalen
Aktuell med: «Mye er dårlig, noe er fint»
Tidligere utgivelser: «Lysveven» og «Stedfortrederen»
Du skriver en litt annen sjanger denne gangen enn hva du har gjort før. Hva fikk deg til å skifte?
Jeg gikk et år på Nansenskolen på Lillehammer. Da ble det naturlig å skifte fra fantasy hver gang vi skulle levere tekst i løpet av en uke, og jeg ble veldig glad i karakterene og ideen jeg stadig brukte som utgangspunkt i alt fra poesi, kortprosa og romanåpningsukene.
Hvordan var det å skrive denne boken fremfor fantasy? Var det vanskeligere eller lettere?
Det er jo lettere med alt fra å finne navn til karakterer, til hva slags mat de spiser og hva de gjør med fritiden sin. Det blir mer tid til å grave i følelsene til karakterene når universet er etablert for meg.
Av og til lurer jeg på om han kanskje kommer fra en annen planet. Jenter kommer fra Venus, gutter kommer fra Mars, og sånne som Karsten kommer fra Jupiter
Bråthen, 31
Hovedpersonen i romanen heter Mathilde, ei 18 år gammel jente som går på videregående. Hvor kom idéen om henne fra?
Mathilde er litt sånn som jeg var på den alderen, men med et helt annet utgangspunkt. Mye av karakteren kom ut ifra arbeidet med relasjonen hun har til Karsten, som jeg tenker er en fyr alle burde få ha i livet sitt, men som ikke fantes i min hverdag da jeg var 18 år. Jeg ville at hun skulle være helt alminnelig, og at det skulle være menneskene rundt henne som var med å avdekke hvem hun er, så hun ble tydeligere og tydeligere iløpet av prosessen.
Karakterene dine er veldig godt utformet. Har du fått inspirasjon til disse fra virkelige personer, eller er dette ren fiksjon?
Det er ren fiksjon, men alle karakterene er krydret litt med noen fra mitt eget liv. Det er vel egentlig mer følelsen de gir Mathilde som er følelser jeg har kjent på selv, som er hentet fra mitt liv på en måte? Karsten er jo bare Karsten, og Selda er bare Selda, men jeg kan skrive de sånn fordi jeg har fått oppleve veldig mange flotte menneskers vennskap. Så det betyr veldig mye for meg at mange liker dem, de er jo en slags hyllest til alle menneskene som har latt meg få bli glad i og kjent med dem.
Har du noen nye prosjekter på gang?
For øyeblikket har jeg en dystopi som hovedprosjekt ved Norsk barne- og ungdomsbokinstiutts forfatterutdanning, en ny ungdomsroman og siste boka i «Lysveven»-serien. Litt kaotisk, så er nok dystopien som får mest oppmerksomhet de neste månedene, men jeg gleder meg også veldig til å skrive avslutningen på fantasyserien, og det andre prosjektet involverer både en elg og en veteranbil. Haha.
Har du noen siste ord til de som selv ønsker å bli indieforfattere?
Ikke gjør det. Neida. Jeg både elsker og hater det. Det er mye jobb, hele tiden, mange ganger tviler jeg på meg selv, men det er også verdens absolutt beste følelse når jeg sitter med en ny bok i hånda. Jeg har aldri vært så stolt av meg selv som når jeg har hentet en bok fersk fra trykkeriet. Men husk å bruke nok penger på det redaksjonelle arbeidet. Og!! Vær snill med deg selv når du gjør feil, det er sånn du lærer og blir bedre.
«Mye er dårlig, noe er fint» er i salg nå og kan kjøpes i alle bokhandlere i Norge.
De neste ukene kommer vi i Coffeeread til å starte med et artig prosjekt. Vi kaller det «Ukens indieforfatter». Hver uke vil vi gi dere et innblikk i ulike indieforfattere rundt om i Norge, både her, på vår facebook-side og ved vår instagramkonto @coffeeread. Her kommer vi til å publisere intervjuer, anmeldelser, quotes og fun-facts fra forfatterne.
Men så er spørsmålet, hva er egentlig en indieforfatter? Dette ønsker vi først å få en oppklaring i. Med hjelp av vår første «Ukens indieforfatter», Silje Regine Bråthen, vil jeg prøve å gi dere en oversikt over hva det å være indieforfatter egentlig innebærer.
Definisjonen «indieforfatter»
Ordet «indie» er en forkortelse av det engelske ordet «independence» som på norsk betyr uavhengig. Vi kan derfor i en enkel definisjon tenke oss at en indieforfatter er det samme som en uavhengig forfatter. Men hva menes så med dette å være uavhengig? Det første jeg tenker på her, er at forfatteren er uavhengig fra et etablert forlag, men dette er likevel en vag definisjon. Jeg spør Bråthen, og får et litt grundigere svar:
Som indieforfatter skal du være forfatter av boken, men du skal også være forlagseieren. Du må derfor ta deg av alt som handler om for eksempel markedsføring av boken. Det er indieforfatteren selv som må ta seg av alt det et etablert forlag vanligvis ville ordnet for forfatteren. Dette vil gjelde å anskaffe en redaktør, språkvasker, korrekturleser og eventuelt en illustratør.
Forskjellen mellom indie og selvpublisering
Jeg, i likhet med mange andre, bruker ordene «indie» og «selvpublisering» litt om hverandre. Jeg har alltid trodd dette var en og samme ting, helt til Bråthen tok meg på det. «Det er viktig å skille mellom disse to», sier hun. Jeg spør om hun kan utdype:
Mange tror at å gå indie vil si å selvpublisere, men dette bør skilles som to forskjellige ting. Indieforfattere bruker for eksempel mye mer tid og penger på redaksjonelt arbeid. Jeg pleier å sammenligne indieforlag med artister og filmskapere som lager indie-musikk/film. De bruker masse tid, penger og energi på å leie inn profesjonell kompetanse fra andre freelance artister, også får de et produkt som er uavhengig fra de store etablerte i bransjen. Det er mer økonomisk risiko, men gir også mer eierskap til eget produkt.
Ut i fra Bråthens beskrivelse, ser jeg for meg at indieforfattere etablerer et eget forlag, mens selvpubliserte forfattere kun trykker opp bøkene uten selve forlaget i ryggen. Jeg spør henne om dette stemmer:
Hm, ja, gir du ut en e-bok på nett av denne samtalen for eksempel, så er du teknisk sett selvpublisert forfatter. Det er ingen beskyttet tittel. Alle kan få et forlagsnummer og registrere seg som enkeltmannsforetak i Brønnøysundregisteret på en måte. Vi kan jo plukke ordene fra hverandre: indie (uavhengig) forlag (med alle stegene et etablert forlag tar for å gi ut en bok). Selv (du gjør alt eller det meste selv) publisert (du er publisert med ISBN nr.).
Jeg takker så mye for samtalen med Bråthen, og håper dette har vært like oppklarende for våre lesere som det har vært for meg.
Skrevet av Taran Halvorsen i samarbeid med Silje Regine Bråthen
«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Dunrak er hennes fjerde roman. Jeg pløyde raskt gjennom boka med en så fengende handling og utrolig interessante karakterer. Boka tar opp store temaer som vennskap, utroskap og ærlighet, på en så uanstrengt og lett måte.
Handingspremisset er at hovedpersonen Ivana ønsker og bli skuespiller, men kommer ikke inn på Teaterhøgskolen. Hun blir derfor kontaktet av Kaja som mistenker forloveden er utro med en annen dame, som Ivana får i oppdrag å bli venn med og sørge for at hun avslutter affæren. Ivana har 12 måneder på seg på dette oppdraget, hvor hun tar på seg en rolle som tidvis skaper bristninger mellom den hun egentlig er og rollen hun spiller.
Vennskap er som garderober. Noen er solide, med dempet belysning og stilig interiør. Varmekabler på gulvet. Andre er bygget med billig materiale og har lamper som fremhever dine verste trekk. I noen garderober er det så kaldt at du ikke vil kle av deg.
Durnak, 76
Boka handler om vennskap på falske premisser, sårbarhet og ærlighet og unge voksners bekymringer og drømmer. Boka går aldri dypt inn i det emosjonelle, og slutten kan sies å ha vært litt forhastet. Likevel, er dette en bok verdt å lese for å unnslippe hverdagen og hoppe inn i en historie man blir oppslukt av.
