Boken fokuserer på en rekke plasser fra Ljøradalføret, lengst nord i Sverige. Fra Drevfjället til Görälven. Ljøradalsføret er plassert rett ved norgesgrensa. Nicolaisen forteller om de ulike områdene, med mye overskudd. Han forteller om sagn og fine rasteplasser, hvordan elven Görälven renner gjennom byen han er i, og hva du helst bør se og hvor du bør reise, for å få med deg det fineste Ljøradalsføret har å by på.
For en som er interessert i å utforske nye plasser, og å få et tettere innblikk på disse, er denne boken veldig interessant. Det er mye fascinerende fakta i boken, og Nicolaisen har lagt inn mye arbeid. Han kommer med bakgrunnsinformasjon om navn og stedene, og det er alltid interessant å vite om.
Språket i innledningen er nøyaktig, samtidig som det flere steder er poetisk. Han kommer med flere anbefalinger hvis leseren ønsker å ta samme tur, noe jeg fikk veldig lyst til etter å ha sett de nydelige bildene av, for eksempel gamle stabbur eller den vakre naturen som finnes i Skandinavia.
Jeg skulle ønske at det var lagt med et kart, slik at man kunne få en visuell forståelse av hvor områdene ligger i forhold til hverandre. Ellers er det en ryddig og lærerik bok, om et vakkert område.
Bildene er gode og stemningsfulle, men enkelte ganger kunne det bli litt mange bilder fra den samme plassen, noe som ikke føltes like nødvendig.
Boken gir et godt innblikk i området for leseren, og man lukker boken med en følelse av å kjenne området, og et ønske om å se det i virkeligheten.
I Bilder från Ljöradalföret tas vi med til den åpne og innbydende dalen, som strekker seg fra Gördalen i nord til Støa i sør. Boka lar en oppdage kjente og ukjente steder i området, til inspirasjon for enhver natur- og turglad leser.
Hvem er du?
Född 1969 och har bott hela livet på Lidingö utanför Stockholm. Är sambo och vi har två barn. Började jobba som linjemontör men har i snart 30 år arbetat som COBOL-utvecklare och med drift/stöd inom Stordator. På fritiden är jag bland mycket annat handbollstränare för ungdomar.
Fortell litt om boka di, Bilder från Ljøradalføret.
För mig så börjar ofta en bok med en bild, så även i detta fall. En bild kan ge den där tanken som gör att man börjar spinna vidare kring en plats eller ett område. Så var det även i detta fall, att en bild på Instagram fick mig att börja kika lite på vad jag själv hade för bilder.
Tidigare har jag ju mest skrivit om vandringsturer, historia, sagor mm men denna gång ville jag att bilden skulle stå i fokus. Jag ville också att man skulle kunna resa från norr till söder i dalföret och det skulle vara en blandning av kända och okända motiv, även för de som bor i området.
För mig som är utsocknes har det varit en utmaning att få till de bilder jag ville ha, från alla årstider och tider på dygnet. Det är inte alltid som vädret har varit med mig så det gäller att ha lite tur också. Sedan har några av mina norska vänner bidragit med bilder till boken också.
Författare säger jag utan att tveka. Jag tar däremot väldigt många bilder och har nog lätt för att ’se’ ett motiv men jag är absolut ingen fotograf. Dokumenterar och försöker ställa mig så att jag får den vinkel jag vill ha men håller inte på och ställer in kameran. Auto-läget är en bra vän.
Du har gitt ut to lignende bøker tidligere, med bilder og beretninger fra Østre Trysil og Sälenfjällen. Hva er det med disse fotobøkene som fenger deg?
Egentligen är detta den första fotoboken. Den första boken Vandringar i Sälenfjällen och Østre Trysil som jag gav ut 2012, är en ’vanlig’ vandringsbok med 95 vandringsleder, med historia om området, platser osv. Det är inte en bok man har med sig i benfickan utan snarare sitter med och planerar och längtar sig bort.
Den andra boken; Bilder från Sälenfjällen och Østre Trysil kom ut 2015. Den handlar mer om olika bilder och en historia kring dem. Exempelvis ’skottet i Orrstugan’ där man hade festat och spelat kort. För en av deltagarna gick det inte bra utan han förlorade massor med pengar. Under förevändningen att han skulle ut och kissa tog han med sig geväret och satte det mellan stockarna och tryckte av. Just då böjde en annan av deltagarna sig ner efter ett tappat spelkort på golvet så kulan sköt av hängslet från byxan. Kulhålet i timmerväggen finns fortfarande kvar.
Hvor stammer turgleden fra?
Jag tror det är en blandning av att vara ute i naturen och att jag började fjällvandra när jag var 17-18 år. Sedan började jag besöka och skriva om Sälen- och Trysilområdet 1996 och så har det utvecklats därifrån. Om jag ska vara ärlig har det blivit fler turer i skogslandet än ute på fjället de senaste tio åren, just för att kunna besöka kända och okända platser och dokumentera dem.
Hvorfor ville du lage en fotobok om akkurat Ljøradalføret?
Under många år har jag ju varit i utkanterna av Ljøradalføret, främst kring gränsen men även längre norrut. Många av mina norska vänner har ju gett tips om turer och platser att besöka men det var som sagt just en specifik bild som gav mig knuffen att sätta igång.
Hvorfor valgte du å gå indie?
För att ha koll och göra som jag vill. Jag hade faktiskt kontakt med ett par förlag runt 2009-2010 som ville ge ut min bok men de var ute efter en enklare pocketbok som man kunde ha med sig i benfickan på tur. Min målbild var just att sitta i favoritfåtöljen i november med snöstorm utanför och något gott i glaset och läsa och längta sig bort.
Sedan tog jag hjälp med sättning och fick många andra bra tips via Föreningen Egenutgivarna. Med facit i hand hade jag gjort ungefär samma sak idag. Fördelen är att du har koll på ditt arbete hela vägen vilket också kan vara en nackdel. Man blir lätt blind för sina egna misstag och man behöver sköta all marknadsföring för att nå ut.
Eftersom jag skriver om ett specifikt område är det nog lättare för mig att nå ut via andra kanaler, t.ex kommissionsförsäljning direkt i lokala butiker än för den som t.ex skriver romaner eller poesi.
Nu efter att ha gett ut den tredje boken om området tycker jag att jag borde ha gjort de flesta misstagen men man lär sig alltid nya saker.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Gör det! Skriv! Jag skulle nog säga att det här med att ge ut en bok inte är så svårt som man inbillar sig men att svårigheterna är på ett annat plan. Framförallt tar det mycket längre tid än du tror. Ibland finns inte inspirationen där, ibland är kanske ett omtag av hela boken att föredra. Låt det ta den tid det tar och lova inte alla du känner och inte känner att boken ska vara klar en viss tidpunkt.
Dela in bokskrivandet i tre delar:
1) Skriv din text. Skriv om, ändra, låt någon ha synpunkter, ge upp, börja om igen och så vidare. Till slut är boken klar och ska ’bara’ sättas och tryckas. Nu har du gjort en tredjedel.
2) Sättning av boken. Korrekturläsning, ändra bilder, ta bort bilder, fixa nya bilder. Har du som jag mängder av bilder som är tagna på privat mark går det åtskillig tid till att få godkännande för tryck.
Vem äger marken och hur får jag tag på personen? Många liksom jag svarar inte på okända nummer som ringer. Har du äldre bilder? Får de publiceras?
Ta hjälp av någon redaktör. En redaktör är ett ’måste’ men behöver inte vara en tjänst du köper. Det kan även vara en vän eller sambo men här finns det stora fallgropar. Din redaktör kommer och ska ifrågasätta allt. Dina olater som du har när du skriver. Dina ord som du upprepar, dina logiska luckor, syftningsfel osv. Noterade du att jag hade tre meningar i rad som började med Din, Dina, Dina ? Kort sagt ’kill your darlings’.
Men så en dag, efter provtryck och otaliga mail och en nästan febrig väntan så har du din bok i handen + ett antal kartonger som ska förvaras och kanske distribueras.
Gott så, nu har du gjort två tredjedelar.
3) Den tredje delen som man inte tänker på är ju att marknadsföra boken och sköta distribution. Det här tar tid. För mig i Sverige som har skrivit en bok som till största delen handlar om den norska sidan är ju fraktkostnaden hopplös. Nu finns ju boken i Bokbasen men jag sköter distributionen själv. Kanske finns det någon kommissionslösning som jag inte har hittat än? För mig blir FS eller SD för dyrt. Dessutom ska ju böckerna fraktas till Osloområdet.
Jag är ofta med på marknadsdagar i Sälen- och Trysilområdet och säljer böcker, håller något föredrag och knyter kontakter. Ibland håller jag föredrag och visar bilder. Syns man inte så finns man inte. Bjud på din kunskap. Var hjälpsam i lokala Facebook-grupper osv.
Lokala reklamblad funkar rätt bra att ha lite reklam i. Inte så dyrt men läses av många. Traditionell reklam kostar mycket och ger… ingenting. Reklam på Facebook osv då? Några få har gått plus men för de flesta kostar det mer än smakar.
Det här tar som sagt tid, mer än man tror samtidigt som det är kul.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Javisst. Jag hade tänkt att göra en del två av Bilder från Ljøradalføret för det finns minst 1500 platser i dalföret som jag inte har besökt än + ett antal hundra på den svenska sidan. Men pandemin har ju ställt till det vilket även delvis har påverkat distributionen av böcker till Norge. Så de planerna får vänta tills vi kan passera gränsen igen.
Istället kommer jag att göra en ny version av min första bok som har varit slutsåld i ett par år men som är efterfrågad av många.
Saker förändras. Broar försvinner, en flygplats byggs mitt i allt, information blir inaktuell. Jag ska gå igenom hela boken och skriva om den samt ta en del nya och bättre bilder. Nya kartor blir det också.
Tanken är att den ska bli klar under hösten 2021. Samtidigt så tar det längre tid än man tror så den blir klar när den blir klar…
Har du noen forfatterforbilder?
Absolut! Det finns många… Charles Bukowski, Mikael Niemi, Andrew Vachss och Arto Paasilinna bland många. Av norska författare läser jag gärna Karsten Alnaes, Haakon Garaasen, Halvor Floden och Jon Vegard Lunde.
En salig blandning av drastiska och mustiga berättelser eller historiska skildringar och levnadsöden. Kort sagt; böcker som ger något och som man gärna återvänder till.
Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise
Av Arne Reidar Pettersen
Utgitt på Kolofon forlag i 2020
I mørket tenker jeg på forfattere jeg har lest gjennom årene, og som har skrevet urolig og lidenskapelig om ødeleggelsen av natur og utryddelse av dyr – men hva har det medført? Veldig lite. Verden fortsetter uanfektet, akselererer appetitten.
Pettersen, side 71
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp tar leseren med på en 311 dagers sykkelreise mellom verdens sørligste by og frem til Norges nordligste, i alt 23642 kilometer. På reisen får leseren lære om landenes historie, deres politikk og levekår, litteraturhistorie og andre individer. Økologien står også alltid sentralt gjennom reisen. Verkets største kunst, er hvordan det kombinerer det historiske og filosofiske med den ytre handlingen.
Hvert «kapittel» (altså dag) er alltid forholdsvis kort, noe som gjør at man aldri drukner i all informasjonen. Samtidig må det også sies at hvis du velger å lese store deler av boken i ett strekk, vil en del informasjon fort gå litt over hodet på deg, da det kan bli mye på en gang. (Mulig dette også bare er en personlig mening, der det kun er jeg som sliter med å huske mye opplysninger som blir gitt på en gang). Jeg anbefaler uansett at du velger å bruke tid på å lese boken, da det er mye interessant som blir nevnt som er verdt å få med seg.
Det historiske og samfunnsmessige som blir fortalt har ofte voldsomme sprik, noe som gjør det vanskelig å treffe leserens interesse på hver side. Jeg var nok mer interessert i å høre om litteraturhistorien enn om politikken i landene som ble syklet gjennom. Likevel mistet jeg aldri interessen, om det kom opp partier som var mindre interessante. Jeg tror nok grunnen til dette ikke var fordi kapitlene var korte, men heller fordi språket alltid fløt. Det var virkelig vakkert å lese språket i seg selv, hvordan det diskuterer saklig, men samtidig fletter inn et bildespråk som heller nærmer seg poesien enn sakprosa. Se for eksempel på det her:
Jeg dypper mitt hode i elven, lukter på lav, mose og gress, legger hånden på den ruglete stammen til en diger gran, hører elvens vann og bølgene fra havet. Jeg står barbeint i det våte jordsmonnet, klar av meg og legger meg ned i gresset. Min kropp er en vekst, den ligger her og gror, av jorden. Regnet er en pytt i min navle, renner nedover mitt bryst og mine lår.
Pettersen, side 339
Landene Arne og Cosima sykler gjennom i løpet av boken er Argentina, Chile, Bolivia, Peru, Nord-Amerika (USA og Canada), Island og til slutt Norge. Det er ikke annet enn en imponerende reise. Det var alltid en liten skuffelse da jeg innså at det var skrevet svært lite om enkelte av byene jeg gledet meg til å lese om, men samtidig er det fult forståelig at ikke hver by og bygd kan utredes like mye om, da boken allerede er en blekke på 679 sider.
Denne boken fascinerte meg virkelig. Jeg plukker sjeldent opp en sakprosabok, men har aldri lest noe lignende dette. Allerede fra første side kan man se hvilket stort arbeid som ligger i sidene mellom fingrene dine, og jo lenger ut i boken du kommer, jo mer tenker du på hvilket enormt og imponerende prosjekt dette er. Boken burde få all oppmerksomhet den kan få.
Det er mye mer jeg kunne nevnt, som menneskene paret møter langs sykkelveien, og deres korte historie som viser at dette ikke bare er en historie om verden, men også om enkeltindividet. Eller jeg kunne nevnt bokens hovedpersoner: Arne og Cosima, og hvordan leseren får bli med på deres vei mot ekteskapet, deres krangler og uenigheter, men aller fremst: kjærligheten i forholdet. Det er så mye verket tar opp, og jeg vil gjerne nevne alt og alle. Men jeg lar det stå med dette, og anbefaler deg å plukke opp boken selv. For dette er en historie det er verdt å få med seg.
På en 23642 kilometer lang reise, fra Ushuaia i Argentina til Nordkapp i Norge, sykler Cosima og Arne mellom verdens ender. I møte med naturen, får leseren også lære om landenes historie, og filosoferinger over verden generelt. Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise tar leseren med på en lærerik reise gjennom verden: fra litteraturen til politikken.
Fortell litt om deg selv.
Jeg kom til jorden i 1964, i landsbyen Hølen. Jeg levde en urolig og bråkete ungdomstid, fullførte videregående skole, og begynte på befalsskolen på Heistadmoen høsten 1983. Etter ni måneder forstod jeg at jeg hverken ville eller kunne gjøre karriere i forsvaret. Jeg salet isteden opp en sykkel (etter å ha lest Jack Kerouacs On the Road), og syklet ned til Roma – og hjem igjen. Og da var det gjort; jeg ville være på veien, ville leve et fritt og poetisk liv i det overraskende eventyret som verden er. Jeg jobbet i perioder som forskalingssnekker, tjente mine penger, og syklet gang etter gang ut på det mangslungne veinettet som utgjør verdens infrastruktur, og som tar den reisende med i alle himmelretninger. Det har jeg fortsatt med, frem til i dag. Det har blitt mange netter i telt gjennom årene, og mine slitne sykler har båret meg flere hundre tusen kilometer, gjennom ørkener og over de høye fjell.
Hjemme leser jeg, og skriver (jeg debuterte med en diktsamling på Cappelen forlag i 1998), hogger min ved, steller to digre kjøkkenhager og tar en tur ut med båten for å fiske litt mat. (Det lille gårdsbruket vi har ligger i skogen ved bredden av Vansjø, 18 kilometer øst for Moss). Jeg har i perioder også klart å sitte stille på UIO; jeg har studert i fem år, fagene er teologi, religionshistorie, norsk og nordisk språk og litteratur og idéhistorie. Utover å være en lidenskapelig bokleser, er jeg også en lidenskapelig og bekymret naturverner. Syklingen har videre medført at jeg er svært engasjert i den verden mine medmennesker og medskapninger og jeg lever i.
Si litt om boken din.
Boken er lang. Og den er tung, i vekt. Den har flere narrative tråder; det er den geografiske, den personlige og mellommenneskelige, den litterære og den historiske, og den økologiske og politiske. Utfordringen var å flette disse trådene sammen på en leservennlig og god måte, få til en flyt, en god dynamikk. Reisen og boken starter i verdens sørligste by, Ushuaia, og ender på Nordkapp. Mellom disse to verdens blåsende og kjølige ytterpunkter sykler vi 23642 kilometer, punkterer 52 ganger, krangler, ler, fryser og svetter, og møter mennesker av alle slag. Boken tar opp i seg den verden vi sykler igjennom, den er intimt tilstede i den. Som reisende er vi utlevert til den verden og den naturen vi sykler i, og til hverandre; dette var første gang jeg syklet i lag med et menneske, altså Cosima, min forlovede, som nå er min kone. Hun har diabetes, noe som ble utfordrende på denne reisen, både for henne og for meg. Boken går inn i denne kranglevorne dynamikken, den snor og slynger seg i lag med litterære og historiske skikkelser, lytter til historiene vi fortelles ved kafébord, stanses av vind som blåser oss ut av veien, drypper av svette gjennom ørkener, trår for livet for å unnslippe knurrende kjøtere, har pusteproblemer over de høyeste fjellpassene, er ekstatisk i møte med verdens skjønnhet – og forteller om en forfatter og syklist som har sykkelveskene fulle av bøker, som er nær ved å lese seg i hjel, som er sint og full av sorg over menneskets ødeleggelse av verdens naturområder og den nådeløse utryddelsen av dyr og fugler og insekter, og som mang en morgen sliter med en lei bakrus etter netter med øl og vin.
Arne R. Pettersen
Bor i Våler i Østfold. Født og oppvokst i Hølen.
Aktuell med: «Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise. «
Tidligere utgivelser: «Kjøttøyeblikket», dikt, Cappelen forlag, 1998.
Verdens ender forteller om en stor reise mellom nettopp «verdens ender». Fortell litt om skriveprosessen.
Boken var planlagt før reisen. Jeg skrev ut flere notatbøker underveis – og trodde at jeg med litt enkel redigering kunne skrive reiseskildringen ut fra mine notater. Jeg tok feil. Det viste seg å bli et kolossalt arbeide. De tre første utkastene, som var betydelig lengre enn den nåværende bokens lengde, holdt ikke mål. Jeg begynte på nytt. Jeg strøk og kortet ned, rettet og rettet. Jeg prøvde å finne et språk som kunne bære boken. Og etter, alt i alt, om lag sju års jobbing, bare avbrutt av en sykkeltur fra Armenia og hjem i 2016 (med vår da 11 måneder gamle sønn William Waldo i en sykkelhenger), satte jeg punktum.
Fortell litt om årsaken til valg av land og byer dere besøkte.
Valg av land og byer handlet mye om hvilke landskaper eller naturtyper vi ville sykle gjennom. Undertegnede er forelsket i fjell og ørkener og høysletter, og dermed gikk ruten så ofte som mulig gjennom slike landskap. Min medreisende, som også fikk komme med både forslag og innvendinger, var heldigvis som regel enig i mine valg.
Gjennom Verdens ender får ikke bare leseren bli med på en reise gjennom verden på sykkel, de får også bli med på en reise gjennom verdenshistorien. Fortell litt om valget av det historiske i boken.
Valget av det historiske ble, kort fortalt, tatt ut fra mine egne historiske interesser, og ut ifra hva som var «naturlig» å ha med i boken. I Sør-Amerika så er for eksempel revolusjonshelten Simón Bolívar en skikkelse det er vanskelig å komme utenom. Han var en mann som satte et helt kontinent i bevegelse. Indianerkrigene, både i Sør- og Nord-Amerika er også for meg «naturlig» å ha med, blant annet fordi denne historien forteller om en ekstrem brutalitet og urett, samtidig som det også er rett, mener jeg, å problematisere det hvite blikket som ofte romantiserer urinnvånerne. Når det er sagt; det er en uendelig historisk kilde å øse av, og det er så mye fascinerende og interessant, men man må foreta en utvelgelse, med hard hånd, for å ikke drukne i kilden.
Men nå gjør jeg enda en gang det Thoreau ble beskyldt for; jeg springer ut i filosofiske sprang. Noe som ikke er rart, for det å sykle gjennom verden er ensbetydende med at denne verden går inn på meg, den angår meg på alle nivåer. Og denne intime forbindelsen pålegger meg et ekstremt språklig ansvar, et ansvar jeg gang på gang erkjenner at jeg ikke evner å forvalte.
Pettersen, side 351
Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?
Boken var planlagt å bli utgitt på forlaget HOF i Moss, og hadde forfatter og kritiker Jonny Halberg som utslitt og underbetalt redaktør. Han måtte dessverre kaste inn håndkleet mot slutten av prosessen, grunnet eget trøblete bokprosjekt og personlige hendelser. Dermed ble det ingen utgivelse der, og redaktøren i et av de store forlagene, som uttrykte at han var imponert over boken og bokprosjektet, gav meg beskjed om at en bok av et slikt omfang, av en ukjent forfatter, var en økonomisk ruin. Så der satt jeg, etter år med arbeide – og endte med å selv betale, via min kones store lommebok, for utgivelsen på selvpubliseringsforlaget Kolofon. Det var en nedtur for en ambisiøs forfatter, men boken ble da i det minste trykt, den har materialisert seg, og det er i seg selv en triumf.
Har du noen litterære forbilder?
Om jeg har litterære forbilder? Det er et verdenshav av gode forfattere, både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa. Av forfattere kan jeg nevne Hamsun og Ibsen og Shakespeare, Anton Tsjekhov, Dag Solstad, Olav Duun og Tarjei Vesaas, Joseph Conrad, Herman Melville og Kafka og Michel Houellebecq, og dikterne Stein Mehren og Tor Ulven, Georg Trakl og Friedrich Hölderlin osv. Jeg har videre stort utbytte av å lese filosofer som Simone Weil, Nietzsche og Giorgio Agamben. Og jeg vil nevne to sjeldenheter, sjeldne fordi det er så skremmende få journalister som evner å skrive kritisk, undersøkende journalistikk. De to jeg tenker på er den amerikanske journalisten Seymour Hersh og den britiske journalisten Robert Fisk (som dessverre døde i oktober i fjor). Dette er journalister som med mot og anstendighet har skrevet viktig, godt og sant om blant annet de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak og Syria. De to uttrykker, eller utrykte, det som i dag, i sensurens og tankepolitiets tid, er i ferd med å avgå ved døden; en fri bruk av intellektet og ordet.
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise kan bestilles hos alle bokhandlere og nettbokhandlere.
Amina stoppet opp og tok et par raske knebøy, før hun fortsatte å gå mot gymsalen med høye kneløft. – Er det fordi roboten filmer oss? hvisket Emma til Tomas. – Nei, lo Tomas og Muhammad og så oppgitt på hverandre.
Aasen, side 13
Historien er lagt til en alternativ fremtid, hvor en gal president har kuppet landet med jernhånd, #fitspiration og treningsregime. Boken er kritikk mot sosiale medier og denne generasjonens utfordringer med retusjerte modellbilder, uendelige artikler om forskjellige dietter og livsstiler. Det er en dystopisk ungdomsroman.
Det virker som om de fleste innbyggerne har slått seg til ro med sunn mat og en sunn livsstil. Emma blir tatt for å drikke alkohol, og blir derfor sendt til en institusjon for uskikkelige tenåringer. Hun bestemmer seg for at hun skal ut, koste hva det koste vil. Men når hun endelig har muligheten, hva vil hun velge? Friheten eller kjærligheten?
Aasen har laget et karaktergalleri, med flere tydelige personligheter, som Emma, presidenten, Dronningen på institusjonen og venninnene hennes. Ungdommene får det ene sjelsettende valget etter det andre, og må finne ut hvilke verdier de har, på kort tid. Det er en historie hva man gjør for de man er glad i, og hvor langt man er villig til å sette seg selv først.
Boken er lettlest, og til tross for mye informasjon om det nye samfunnet, er det lett å henge med, da Aasen bruker mye fra vårt samfunn, og gjør det mer ekstremt. Språket er tydelig og tilpasset ungdommer.
Forholdet til Emma og Jacob er engasjerende. Leseren blir fort dratt inn i følelsene deres og dynamikken mellom dem. Forholdet hennes til Peter er derimot mer vanskelig å forstå seg på. Det er lite snakket om, og det virker som om Emmas følelser gikk fra å føle at de var sjelevenner til å ikke ha noen følelser for ham i det hele tatt, uten at det blir forklart hvorfor eller hvordan.
Det er flere ganske dramatiske hendelser som skjer inne på instituttet, som godt kunne vært skrevet mer om, slik at leseren får føle hennes følelser og får vært mer med, og at det ikke blir hastet videre til neste tema.
Boken er alt i alt spennende og godt skrevet. Det er en viktig side av debatten rundt selvbildet og selvfølelsen til ungdommer.
Emma lever i et samfunn dominert av fitness og sosiale medier. Etter å ha drukket alkohol på en fest, og dermed brutt loven om nulltoleranse, blir Emma sendt til Bikuben – en leir for uskikkelige ungdommer. Utfordringene lar ikke vente på seg, og det blir jammen ikke lettere når Dronningen og den sprø presidenten Pratham Mikula kommer på banen! Det store spørsmålet er: Vil Emma vinne friheten, kjærligheten eller begge deler?
Hvordan kom du opp med ideen til boka, og hvordan gjorde du researchen til Bikuben? Ideen til boken kom i 2016. Kanskje litt klisjé, men jeg fikk ideen i en drøm. Jeg leste en del artikler om fremtidig teknologi for å få inspirasjon til samfunnet mitt og for å kunne gjøre det så troverdig som mulig. I tillegg fikk jeg noen innspill fra redaktøren min.
Hvorfor valgte du å bruke et bikubetema? Som sagt fikk jeg ideen i en drøm, og siden det var bikubetema der, så ble det sånn. Jeg brukte en del tid på å lage ord som passet til temaet, da, som f.eks. larverøkter, larvekammer og Pollen Power.
Hvorfor valgte du å gå indie, og har du noen tips til andre som ønsker det samme? Jeg valgte å gå indie av flere grunner. Hovedårsaken var at tradisjonelle forlag brukte lang tid på å svare meg og oftest ikke hadde kapasitet til å lese manus (både pga covid og at de hadde flere etablerte forfattere fra før som de måtte følge opp). Jeg leste også at det kun er 1% (!!) av alle innsendte manus som blir antatt av forlag, så jeg tenkte at hvis jeg gir ut selv så er jeg sikker på at drømmen min blir noe av. Tips til andre som ønsker å gå indie er å sette seg inn i hva det innebærer, være villig til å satse og ikke bruke mer penger enn man har råd til å tape.
Jeg kan ikke love at jeg vil delta. Men det er klart – hvis førstepremien er en vei ut herfra, da snakker vi. Jacob lente seg bakover i stolen og la hendene bak hodet. Han så fornøyd ut. – Det er en deal.
Aasen, side 59
Flere av elementene i boka er en ekstremversjon av en del av samfunnet vi er i, tror du dette kunne hendt her også? Både ja og nei. Jeg tror noen ting i boken er litt for ekstreme til at de ville skjedd i Norge (f.eks. at en president som Pratham Mikula hadde tatt over makten), men jeg ser for meg at handlingen godt kunne vært aktuell i et fremtidig USA. Ellers får jo sosiale medier en stadig større plass og mange av dagens unge ser opp til influensere som i noen tilfeller har et ekstremt kroppsfokus.
Kommer det en bok to om Emma og Jacob, hvor man får vite om ettervirkningene? Ikke med det første, men jeg utelukker ikke at det kan komme i fremtiden.
Du kan kjøpe «Jenta i Bikuben» hos Ark, Tanum, norskeserier.no og Norli.
«Trenger vi all dritten?», slik livet på jorden trenger atmosfæren, kunne han spørre seg. All misère, også den han selv var skyld i, i sin kones eller noen få andre uheldig utvalgte menneskers liv, burde de bare takke ham for, som en livsnødvendig motstand han ga dem.»
Stenseng, side 18
Bilde: En riktig stygg bok av Einar Stenseng og en riktig søt katt.
Kynisme, rå realisme, likegyldighet … Det var mange ord som dukket opp når jeg funderte på hvordan jeg best ville beskrive boken. Grenseoverskridende var sen det ord jeg fastnet for. Grenseoverskridende! … I forhold til hvordan man får (eller ikke får) reagere når man bevitner et selvmord, i hva for forhold man kan ha til et søsken, i hva for følelser man får ha til de avdøde, hva for relasjon man får ha til verden, hva for reaksjon man får ha på at ens kone er glad … Hovedpersonens indre liv er grenseoverskridende. Ibland vil man kaste boken fra seg i avsky. Men så leser man allikevel videre, sjokkert og forvirret, for å se hvordan ting utvikler seg for dette mennesket som ikke er innom rammene for hva som er akseptabelt.
Boken handler om en destruktiv mann med forfatterambisjoner som søker å finne ut hvordan han kan bruke en dramatisk hendelse som stoff for en roman. Protagonisten i boken har lest og diktet mye og fremstår som en litterær og bildet person, noe man også må si om forfatteren som strør litterære referanser gjennom hele boken, kanskje litt for mange.
Boken kan ses som en slags antitese til Erlend Loes Naiv. Super. Begge to handler om menn som befinner seg i en mellomfase i livet og som til synes gjør «ingenting». Protagonisten i Naiv. Super er i tjueårene og tar seg tid for å finne ut hva han vil gjøre, mens antihelten i En riktig stygg bok, som har passert førti, har fastnet i sitt vakuum i litt for lang tid. Men mens Loes fortelling drypper av naiv og umoden tåpelighet, så preges Stensengs bok av mørker og voldsomhet. Det er mye som er ubehagelig med denne mannen som er i sentrum av fortellingen, men fremst hvordan han føler for og behandler sin kone. Selv om boken stundom er vulgær, så er den fortsatt stilig og godt skrevet. Stenseng knytter utrolig skikkelig sammen hele fortellingen, fra begynnelsen til slutten.
Jeg har blandede følelse for denne typ av verk. På den ene siden føler jeg mange ganger at, nei, fy, der går grensen, nå har jeg mistet all sympati til dette ubehagelige menneske og for fortellingen i stort. På andre siden så får slike verk meg til å tenke: må man bare lese ting som er behagelige? Burde man virkelig bekjempe de uunngåelige ubehagene som med nødvendighet følger med livet? Og vil man ikke leve i en verden der alle får plass og lov til å finnes, selv de som ikke er helt innom og som vi sliter med å forstå? Boken ristet meg virkelig og drøyer seg kvar i mitt sinn i lang tid etter at jeg har lest den ut, som en ubehagelig slim som ikke lar seg vaskes bort.
Da var mamma like i nærheten. Helt til lukten forsvant. Hun fant en ny bluse, og enda en ny og enda en ny, til det ikke var flere igjen og hun ikke husket hvordan mamma luktet.
Nymo, side 306
Foto: Beathe Tufte
Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.
Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.
I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?
Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.
En datter i livskrise søker tilbake til sitt opphav for å finne svar. En mor kjemper sin egen kamp for å holde på de siste bruddstykkene av et liv. For å forstå seg selv, nøster Eiyn i mammas fortid, men hvordan kan mamma fortelle om hvem hun er når hun har mistet seg selv? Gryende hvitt forteller om en reise i minner og en utforskning hva som virkelig betyr noe i livet.
Hvem er du?
Jeg er gift, mamma til to voksne barn og har tre voksne stebarn. Jeg er født og oppvokst i Solbergelva i Drammen kommune. Utdannet sykepleier og jeg har jobbet i ulike stillinger i Kommunehelsetjenesten. For fem år siden sa jeg opp min faste jobb for å skrive denne boka. Nå jobber jeg som freelance som Familierådskoordinator via Bufetat, så jeg har fremdeles en betalt jobb, men jobber slik at det passer med skrivingen.
Fortell litt om boka di, Gryende hvitt.
Gryende hvitt handler om forholdet mellom mor og hennes voksne datter, og hva som skjer i dette forholdet når moren blir dement. Jeg har fokus på både den dementes perspektiv, samt datterens. Hvem er de? Hvordan ser de på hverandre? Hvordan kaster møtenes deres lys over dem selv og fortiden?
Boken starter med at datteren kastes inn i en personlig krise. Dette fører til at hun reiser hjem til moren for å finne fotfeste i livet. For å forstå seg selv, nøster hun i morens fortid, men hvordan kan moren fortelle hvem hun er når moren har mistet seg selv? Dette blir starten på en reise i minner og en utforsking av hva som virkelig betyr noe i livet.
Du er selv utdanna sykepleier og har ledet en avdeling for mennesker med ulike typer demenssykdommer. Hvordan har du brukt dine egne erfaringer i romanen?
Jeg bruker mange erfaringer jeg har, både faglige, men også møtene jeg har hatt med pasienter, pårørende og kollegaer. Jeg husker godt hvordan jeg som sommervikar på et sykehjem hadde mitt første møte med mennesker med denne sykdommen, den gang sykehjemmene bestod av store, uoversiktlige avdelinger og jeg ikke visste noen ting om demens. Jeg henter frem minnene fra denne tiden.
Som sykepleier vet jeg nå at den som utvikler demenssykdom som regel merker at noe er galt. Undersøkelser og samtaler med demente viser dette. Og det som den demente opplever er galt, dominerer bare mer og mer i hverdagen.
Demens er en brutal sykdom, som berører noe av det mest sårbare ved å være menneske, vår evne til å lære og forstå, samt samhandle med andre. Dette er en stor og viktig del av å være menneske. Når dette blir borte, hvem er vi da? I boka forsøker jeg å lage et vindu inn i denne verden basert på både fag- og erfaringskompetansen jeg har opparbeidet meg.
I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet, har jeg møtt flere pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med sykdommen som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Alle disse historiene har jeg med meg inn i skrivingen. Jeg skriver for alle dem som er berørt av denne sykdommen. Ikke om dem. For min bok handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe mange kan kjenne seg igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i.
Romanen fokuserer på forholdet mellom mor og datter. Hva var grunnen til at du ville utforske akkurat dette forholdet?
Jeg synes mammarollen er en spennende rolle. Da jeg ble mamma for første gang, tenkte jeg at mammarollen opphørte når barnet ble voksent. Jeg reflekterte ikke noe spesielt over at denne rollen varer livet ut. Men den gjør jo det. Og jeg tror at, selv om man blir voksen, så fortsetter man å søke bekreftelse fra mamma. Jeg kjenner det på meg selv, at jeg fremdeles søker en slags bekreftelse fra min mor, og at mine barn kommer hjem og trenger en slags bekreftelse fra meg. Så ja, mammarollen varer livet ut.
Tanker rundt dette bidro til at jeg hadde lyst å utforske dette forholdet. Hva skjer når vi ikke får denne bekreftelsen fra mamma, fordi mamma har en demenssykdom? Hva med alle de tingene vi trenger å vite om mamma? Alle de tingene som vi først forstår at vi trenger å vite, når vi selv er godt voksne.
Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av dine nærmeste rammes av demens. Og bærer du byrden alene, kan du bli utslitt og miste evnene til å tenke konstruktivt. Derfor tok jeg et bevisst valg at datteren skulle være enebarn for å gjøre det vanskeligere for henne. I tillegg satte jeg henne i en livskrise slik at hun ikke har dette overskuddet og hjernen hennes ikke lenger reagerer rasjonelt. Dette er kanskje dårlig gjort. Men det er disse konfliktene som skaper driv og endringer i historien.
Du skriver både fra den demente morens, Victoria, og datteren Einys perspektiv. Bød dette på noen utfordringer underveis? I så fall, hvilke?
Jeg tror nok ikke jeg forstod hvor vanskelig det skulle være. Å dyrke frem to ulike stemmer og få de til å fremstå som forskjellige. Jeg fant fort ut at det ikke var så enkelt å hoppe frem og tilbake mellom dem. Jeg måtte konsentrere meg om et perspektiv av gangen. Jeg skrev hele livshistorien til moren, om oppveksten i Drammen fra etterkrigstiden, og alle de tingene som former et menneskeliv. Selv om mye av dette ikke er med i boka, så var det slik jeg måtte jobbe for å finne frem til Victoria.
Og da jeg startet å jobbe med datteren stemme, måtte jeg omstille hodet. Det var en gradvis prosess å jobbe meg inn i datteren og være der lenge nok til at jeg fikk tak på hennes stemme. I begynnelsen var jeg veldig opptatt av at datteren ikke skulle bli meg. Kanskje var jeg redd for det. Til jeg forstod at jeg skriver med utgangspunkt i meg selv, og at dette ikke er å skrive selvbiografisk. Så var det bare å sette i gang å skrive livshistorien til Einy. Selv om mye av det ikke er med i boka, så var det viktig for meg å kjenne den fullt og helt. Vi kunne ikke ha noen hemmeligheter for hverandre.
Da jeg etter hvert kom til komposisjonen av historien, var det ganske utfordrende å finne disse skjæringspunktene mellom morens og datterens perspektiv, og hvordan jeg skulle sette sammen historien slik at den ikke ble rotete. Det ble mye flytting av kapitler frem og tilbake, lese gjennom, om og om igjen, til jeg endelig ble fornøyd.
«Hun elsket datteren. Ikke av ømhet eller begjær eller som en eksplosiv forelskelse, men av frykt. Om natten våknet hun og forestilte seg lukten av brann. Hun hørte lyden av knitrende treverk, og i halvsvime sjokket hun rundt i huset etter tegn til ild. Selv om hun var lys våken og skjerpet, dirret datterens skrik fra innsiden av hodet.»
Nymo, 259
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Det vet jeg sannelig ikke, men jeg var ung. Jeg husker jeg fikk skrivemaskin av foreldrene mine i julegave da jeg var 11-12 år fordi jeg skulle bli forfatter. I samme tidsepoke fikk jeg og søskenbarnet mitt vår egen spalte i Lofotposten, som het «Sommerpoeten». Hver sommer sendte vi inn egenkomponerte dikt mens vi var på ferie hos besteforeldrene.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Våren 2020 sendte jeg manuset til et par mindre forlag, men fikk til svar at det rant over med manus. De hadde ikke kapasitet til å vurdere manuset, og de anbefalte meg å sende inn til de store forlagene. I løpet av nedstengingen av landet var det tydeligvis mange andre som også hadde skrevet. Så jeg bestemte meg for å gå indie. Jeg følger flere indiegrupper på nettet, har deltatt på indieforfatterseminar og fulgt flere indieforfattere frem til utgivelse.
Det skjer jo en del endringer i forlagsbransjen nå. Forfatteropprør og nye aktører som utfordrer. I tillegg hadde jeg lyst til eie rettighetene til min egen bok, samt ha kontroll på prosessen frem til ferdig bok. Så det ble naturlig å velge å gå indie.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Ja, det er å finne en god pilotleser. Og når jeg sier god, så mener jeg en som våger å gi konstruktiv tilbakemelding. Det må være din egen avgjørelse å gjøre noe med de innspill du får, men det er svært nyttig med en kritisk sparringspartner. En som er enig med deg i ett og alt, skaper ofte ikke utvikling. I tillegg må du investere i god redaktørhjelp, språkvasker og korrekturhjelp.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Ja, jeg har to nye skriveprosjekter på gang. Noe mere enn det vil jeg foreløpig ikke røpe.
Har du noen litterære forbilder?
Selvfølgelig finns det mange forbilder. Jeg elsker å lese bøker. Skal jeg trekke frem noen, må det være to stykker jeg vil nevne. Anne-Cath Vestly betydde mye for meg da jeg var liten. Både hvordan hun skrev historiene, men også hennes måte å formidle de på. Etter hvert som jeg ble eldre var det er Lars Saabye Christensen tok som tok mye plass. Og det gjør han fremdeles.
Det var da hun trådte fram for henne. Frøya. Han skjønte med én gang at det var henne. En vakker kvinne med langt, gullfarget hår og store, grønne øyne, iført en enkel rød kjole som bare delvis skjulte den formfulle kroppen. Det var en egen glans rundt henne, som om sola hadde valgt henne ut.
Haugnes, side 175
I en tid der pandemien råder, er det mange som flykter til bøker om tidligere pester. En av de største, Svartedauden, er kanskje den som er skrevet mest om. Ikke uten grunn, med tanke på hvor mange pesten tok livet av. I Driva er det pest. Det er Svartedauden (eller Manndauden som dem kaller det der), og det er død. Romanen er tredje bok i serien Frøyas døtre, der alle er frittstående med nye karakterer. I Driva er handlingen lagt til 1300-tallet, nærmere bestemt 1349, da pesten først kom til Norge. Det er ikke mange kapitlene før vi beveger oss fremover i historien, helt til 1412.
Driva, ei ung jente fra Valdres, blir sendt ut på en reise til Dovre etter at manndauden har rammet gården hennes. I møte med en eldre kone, får hun høre at livet hennes allerede er bestemt. Hun er ikke den hun først trodde hun var, og noen har en oppgave hun må gjennomføre.
Ved første øyekast er det lett å tenke at romanen er en fantasyroman, inspirert av de norrøne gudene, men jeg fikk nesten følelsen av det motsatte da jeg leste den. Fantasielementene er så godt «gjemt» inn i teksten at man til tider glemmer de er der. Jeg vil heller kalle romanen historisk, for det er akkurat dette den fokuserer på. Det er mye historie i teksten, og denne er spennende. Haugnes blander virkelige personer og hendelser med de oppdiktete, med en dreven hånd. Jeg har selv ingen store kunnskaper om århundrets kongehistorie, men jeg forlot denne romanen med en følelse av at jeg nå var mye mer «belest» om emnet. Nå tenker jeg istedenfor tanker som «tenk at jeg ikke har hørt om dronning Margrete før nå».
Det er ikke bare kongeslekten leseren får lærdom i. Her er det også levestil, tro, legekunst og ikke minst: stedsnavn. Hver gang jeg dykket ned i boken reiste jeg rett og slett tilbake i tid. Det var den følelsen jeg fikk, for Haugnes har virkelig klart å skape den historiske stemningen. Jeg ønsker å sammenligne leseropplevelsen med den jeg hadde ved de første bøkene om Isfolket, og dette er for meg en positiv leseropplevelse.
Så må vi ikke glemme den norrøne mytologien, for hvem liker ikke en roman som blander mytologi og virkelighet i ekte antikk stil. Her interagerer Frøya med vår helt, akkurat slik Odyssevs fikk hjelp av Athene. Selv om romanen gir plass til litt «eventyr» og heltehistorie, er det alltid det historiske som står i sentrum.
Noe av det som overrasket meg mest da jeg leste, var hvor lett det var å henge med på historien, til tross for alle årene den dekker. Leseren blir ikke gitt mye tid ved hvert år – vi skal tross alt komme oss 63 år fremover på under 400 sider. Men dette var aldri noe som førte til forvirring. Haugnes har klart å plukke frem de mest sentrale scenene i årenes løp, og fokuserer fult ut på disse. Det er heller ikke for mange karakterer, og derfor enkelt å huske de ulikes roller.
Det er gøy å lese romaner du kommer ut fra og føler deg hakket mer klokere enn det du var før du gikk inn i den. Dette er en sånn roman. Den er lettlest, drivende og gir deg samtidig kunnskap. Hva er vel ikke bedre enn det?
